Som så ofte før er vi på vei over til Vestlandet. Vi har liksom «gått i rute» mellom øst og vest i elleve år. Først til en student som tok sin mastergrad på NHH, nå til en yrkesaktiv kvinne med en hektisk arbeidshverdag som politisk rådgiver i Bergenspolitikken. Nå er det mange som opp igjennom tiden har stusset over all denne reisingen, men har man ett barn blir det mere tid på henne. Til tider krevende, men etter hvert som tiden har gått er det litt koselig å bytte omgivelser i ny og ne. Både jeg og «gubben» er uføretrygdede så tiden strekker til. Det er imidlertid ikke alltid helsen strekker til. Jeg er, etter en kraftig frontkollisjon i 2005, ikke helt trygg på kjøring.
Da er det godt med en rutinert sjåfør. Nå er imidlertid han ikke spesielt glad i å være hjemmefra, så hans visitter blir ofte kortere enn mine. Så mens jeg er borte en ukes tid tar han gladelig kollektivtrafikk for å komme hjem. Litt tid fra hverandre er ikke krise når vi eller ser hverandre på daglig basis. Det er imidlertid ikke til å stikke under en stol at mitt ønske er en datter på Østlandet. Det lar nok vente på seg. Hun har kjøpt sin første bolig som ligger i Bergen så vi får leve som vi har gjort de siste elleve årene! Heldigvis er disse turene over fjellet preget av vakker natur enten det er med bil eller tog.
FOTO: Ingleson
I dag benytter jeg muligheten til å skrive på turen over! Det kjennes virkelig luksuriøst ut å kunne ta med seg «kontoret» i bilen og pusle med det en ellers pleier. Så her sitter jeg med «knebrett» kaffekopp og litt sjokolade ved siden av! Jeg bruker første del av turen for å slippe å bli bilsyk. Vestlandet har som de fleste vet noe mere svingete veier. Sånn sett er nok tog å foretrekke, men under Koronaperioden har det blitt bilkjøring. Høstfargene er fortsatt vakre der de spenner fra grønt til gult via et utall av rødfarger! Selv Ring 3 ved Radiumhospitalet var rammet inn i høstskrud. Så her sitter altså jeg og nyter livet mens «gubben» kjører.
Så er det kanskje endel av dere som blir nysgjerrige på hvem «gubben» egentlig er. Det er på tide å avsløre for dere som ikke kjenner oss! Han heter Jan Erik og er tidligere bonde og maskinkjører. Det er definitivt en fordel at han er av den rolige typen, men beina godt plantet på jorda for jeg kan til tider være ganske krevende å leve sammen med på mange måter. Så er han utrolig snill og ekstremt tålmodig! Selvfølgelig følger det unoter med han som alle andre, men etter 17 års ekteskap er det fortsatt han jeg vil ha. Nå er det tid for et lite matstopp og fornuftige som vi er nyter vi medbragt. Turen vider vil bli brukt til avslapning og å nyte høstfargene.
Klokken har akkurat tippet midnatt og det er helt stille i heimen. Gubben her gått å lagt seg og jeg nyter en rolig nattestund helt for meg selv. Jeg elsker de stundene, når alt er helt rolig og tankene sakte legger seg på plass før jeg kryper under dynen og prøver å sove. Jeg trenger det lille pusterommet helt fri for krav, tankevirksomhet og innrykk fra TV. Jeg har alltid kost meg de gangene det har lagt seg til rette for sånne små pusterom.
Når jeg tenker tilbake på den tiden jeg hadde barn i barnehagen og full jobb minnes jeg at jeg alltid tok den ekstra halvtimen for å falle til ro selv om klokka varslet at det egentlig var sengetid. Jeg er nok av de som må lande helt i meg selv uten å “være til” for andre. Det er kanskje det man kaller å være “høysensitiv” i våre dager. Det å ikke kunne slappe av og logge helt ut når ytre innrykk og stimuli sprenger seg inn i hvert hjørne av hjernen og alle nervene i kroppen. Jeg føler meg litt som en sjøanemone med vidåpne tentakler som suger til seg alt.
Morgendagen ligger og vinker i det fjerne med varsel om mange timer i bil. Ferden går som så mange ganger før over fjellet til vestlandets hovedstad Bergen. Der har den yngre nå bodd i 11 år, og jammen ser det ut som det blir mange flere. Det er bare å forsone seg med reisevirksomhet for å holde kontakten med henne. Det er alltid godt å være på besøk, men reisinga er til tider langdryg og krevende.
Etter en rask titt på værmeldinger er det tydelig at det blir ren transportetappe. Det er meldt pøsende regn hele dagen. Heldigvis er det tørt og varmt inne i bilen og jeg er så heldig at jeg slipper å kjøre selv. Jeg har en snill mann som tar den oppgaven med omsorg og kjærlighet når det å kjøre blir for krevende for meg. Kofferten er pakke og regnfrakken skal overrekkes den yngre i morgen. I Bergen er det god meg en varm og vanntett regnfrakk som ser litt “kul” ut. Så får vi håpe den svarer til forventningene!
Til alle der ute enten det er natteranglere eller morgenfugler ønskes en en riktig god morgendag. Carpe Diem!
FOTO: Skjermbilde fra TV-serien Symesterskapet på NRK
I disse dager viser NRK sesong nr. 5 av Symesterskapet. I Symesterskapet konkurrerer amatørsyere fra hele landet mot hverandre med saks, stoff og symaskin. Programleder Christine Hope leder oss igjennom 24 episoder der vi blir kjent med de 12 deltakerene. Alle vil bli målt på tid og kvalitet innen mønsteroppgaver, redesign og oppdrag fra kunder. Én etter én må de forlate konkurransen – til det står en vinner igjen.
De siste to sesongene har bærekraft og redesign vært viktige nøkkelord i serien. Deltakerne gir alt og vi seere blir vitne til at de gir alt for å levere ulike kreasjoner som i siste hånd blir studert med lupe av de to dommerene Andreas Feet og Jenny Skavlan.
FOTO: Skjermbilde fra TV-serien Symesterskapet på NRK
Dette programmet er definitivt en fryd å følge med på for en amatørsyer! Selv om mye av det som syes er krevende er det nok tidsaspektet som skaper stress og er avgjørende for det ferdige resultatet. Det å sy på tid virker utrolig krevende for en som kan gå til og fra symaskinen etter eget velbefinnende. For meg er det vesentlig for resultatet at jeg har tilstrekkelig med tid og tålmodighet når jeg går i gang med mine syprosjekter.
Det ble tydelig i dag da jeg “raskt” skulle sy sammen fôret til toppen på en kjole før NRK nyhetene. Et lite feilskjær fra min side førte til at stoffet ble “tygget” inn i “overlock’en” så jeg ble nødt til å klippe ut det hele på nytt. Det funker altså ikke meg å sy under stress! Så nå er nye deler klippet ut. Jeg hadde heldigvis ekstra stoff!
FOTO: Ingleson
Nå lar jeg imidlertid roen senke seg for å titte på neste episode av Symesterskapet. Da kan jeg kose meg med å se på de nye oppgaver deltakerne må løse, kanskje plukke opp et tips eller to og glede meg til å sette meg ned med mitt eget prosjekt.
Jeg hater når mennesker slenger om seg med utrykket “utbrent” i tide og utide. Å være utbrent er nemlig en diagnose:
Utbrenthet – P29 Psykiske symptomer/plager.
Svært mange opplever å bli utbrent i dagens samfunn, og problemet er økende og det må IKKE forveksles med at vi mennesker har alt for høye forventninger til oss selv og er dårlig til å planlegge over en begrenset periode.
De siste månedene har jeg levd et liv som jeg vet har krevd langt større utholdenhet enn det jeg vet jeg innehar. Med åpne øyne har jeg valgt å gå inn i det og med åpne øyne skjønner jeg hva som skjer når det ikke er mer å hente. Ikke fordi det løpet jeg la opp var umenneskelig, men det dukket opp uforutsette ting underveis som krevde tilstedeværelse og engasjement. Det timeglasset av energi jeg hadde tatt høyde for, rant fortere mot slutten enn planlagt. Jeg hadde likesom ikke regent med at det kunne skje noe ekstraordinært. Å det er der det ligger tror jeg, årsakene til at vi mennesker blir mer og mer opptatt av hvor slitne eller “utbrente” vi er og hvorfor vi ser på det som et underlig og svært overraskende fenomen.
FOTO: Canva
Det er ikke det at jeg ikke tror vi mennesker kan oppleve at hverdagen blir for strevsom, at problemene hoper seg opp og at det kan kjennes ut som energien har flyttet ut for godt. Å ”butte” kan det gjøre for noen og enhver av oss opp til flere ganger i livet. Jeg mener dette egentlig handler om dårlig planlegging der en ikke tar høyde for at uforutsette ting kan oppstå. I tillegg er det slik at mange av de livsutfordringene vi mennesker møter på vår vei er en naturlig del av selve livet. Det er naturlig at det butter i ny å ne eller av vi kan “gå på en smell”.
Det å gå på en smell er et vel brukt utrykk i menneskelig sammenheng, men også i forhold til prosjekter i offentlig eller privat regi. Ta f. eks utbyggingen av Gardermobanen. Hele Gardermobanen skulle stå ferdig til åpningen av Oslo Lufthavn 8. oktober 1998, men på grunn av lekkasjer og store forsinkelser i arbeidet var ikke Romeriksporten ferdig i tide. Det hele bunnet i “overraskende utfordringer” med Puttjern, et trolske lite vann beliggende inne i Oslomarka rett over utsprengningene av Romeriksporten.
FOTO: Lisensfri – CC BY-SA 4.0
I oktober 1997 rant 6.220.800 liter vann fra Østmarka ned i Romeriksporten. Hvert døgn 4320 liter i minuttet. I Nordre Puttjern var det bare en lite vannpytt igjen. Frykten var reell for at vann ville forsvinne for godt og at mange boliger på Hellerud, Godlia, Ellingsrud og Strømmen ville revne og stå på skakke. Statens lommebok ble åpnet på vidt gap. Man hadde i ordets rette forstand ”gått på en smell”. Dette ble en svært dyr affære og endte med at den offisielle åpningen av banen først fant sted den 22. august 1999. I ettertid ble det i Gjennomgangs-rapporten og Tønne-rapporten pekt på svakheter i det tekniske prosjekteringsarbeidet spesielt hva gjelder vurderinger av konsekvenser av “vannlekkasjer og grunnvannssenkning” under Østmarka.
Dette er ikke en enestående hendelse i offentlig prosjekteringsarbeid. Mange av oss er så vidt gamle at utrykket ”1 Mong” får oss til å dra på smilebåndet. Da Mongstad-utbyggingen sprakk økonomisk med 6 milliarder kroner, introduserte økonomene begrepet «1 Mong». Betegnelsen ble i noen år framover brukt som synonym for tallet “6 milliarder kroner”. Nok en kjent ”smell” i norsk prosjekteringsarbeid.
Det er her jeg tenker at vi finner noe av forklaringen på hvorfor mennesker i dag stadig vekk opplever at problemene hoper seg opp og kreftene ebber ut. Det er her jeg våger å trekke følgende konklusjonen. Enten er vi mennesker i overkant optimistiske, eller så har vi en sterk tendens til å lukke øynene for at våre menneskelige prosjekter ikke er gjennomførbare innenfor de rammene som faktisk er realistiske.
FOTO: Canva
Å tenk akkurat her har jeg havnet i disse dager. Jeg tar dagene veldig med ro for å reparere skadene etter å ha ”gått på en smell”. Jeg kalkulerte ikke med ”uforutsette” hendelser da jeg la opp til en nøye gjennomtenkt, men svært urealistisk aktivitetsplan i perioden fra mai til september. Heldigvis har jeg klart å stokke om på ting slik at det faktisk er mulig å samle krefter en kort stund. Jeg har lagt meg litt sånn på ”hurtiglading”, men det er en svært ubehagelig situasjon og det kjennes ut som jeg er relativt utladet”. Jeg er imidlertid ikke utbrent, jeg er midlertid ute av drift!
Jeg er ikke av de som pleier å klage på søvnløshet. Jeg er ufør og kan hvile når det trengs uten å gå på akkord med noe. I tillegg er jeg vant til at dette med søvn kan være utfordrende. Jeg er ikke av de som sovner når hodet legges på puta. Jeg bruker som regel halvannen times tid før søvnen kommer. Derfor prøver jeg å ha såkalt god “søvnhygiene” for å ha en viss rutine på det å legge seg hver kveld.
Ikke spis for sent. Fordøyelsen øker kroppstemperaturen og aktiviteten i kroppen, Det beste er å spise senest 1-2 timer før leggetid.
Bruk sengen kun til soving og ikke TV-titting, arbeid og annen skjermbruk. Dette gjør at sengen assosieres med søvn og ikke andre ting.
Sørg for å ha regelmessige sovevaner. Kroppen produserer søvnhormoner til bestemte tider på døgnet. Hvis du presser grensene og går til sengs for seint, vil du være ute av synk med kroppen.
Forsøk å tone ned alarmerende tanker og kjør og begrens underholdning og skjermtid rett før leggetid. Oppmerksomhet, følelser, spenning og stress stimulerer og hindrer deg i å sove.
Fysisk aktivitet øker behovet for søvn. samt at det å være fysisk aktiv i løpet av dagen gjør at kroppen slapper lettere av når du skal sove.
Alkohol er en faktor som spiller dårlig inn på søvnen. Virkningen av alkohol kan få deg til å føle deg søvnig, men søvnkvaliteten du får vil være dårlig og du vil mest sannsynlig våkne tidligere.
Nå har altså dette med søvn, eller snarere manglende søvn, blitt en vedvarende utfordring og det har tippet over en grense der kroppen går på høygir. Litt som et overtrøtt spedbarn. Jeg går med en vedvarende opplevelse av å være trøtt og irritabel, noe som nok merkes av de som lever med meg. Jeg opplever tretthet, konsentrasjonsvansker, humørsvingninger og liknende. Når har jeg også lest at kroppen viser mange av de samme reaksjonene som når man drikker store mengder alkohol. Det kan jeg forsåvidt kjenne med igjen i!
FOTO: Canva
Jeg er er innforstått med at det er den eldre delen av befolkningen som er hardest rammet når det kommer til dårlig søvnkvalitet. Eldre sover mindre og har også dårligere kvalitet på søvnen. Mennesker er selvfølgelig forskjellige og noen trenger mer søvn enn andre. Jeg trenger definitivt over 8 timer. Mange har sagt til meg at ganske det er mye. Jeg ble derfor glad får å lese at man Ideelt sett bør man få mellom sju og ni timer med søvn hver natt.
Jeg er heller ikke interessert i å bruke sovepiller / innsovningspiller da de er både vanedannede gjøre enn trøtt dagen derpå. Det kan selvfølgelig være et alternativ i spesielle situasjoner, men jeg tenker det er uheldig i min situasjon. Samtidig kjennes det utrolig krevende ut å ikke sove godt over en lengre periode. Jeg har imidlertid forsøkt Melatonin, noe som i en kort periode hadde en viss effekt. Så akkurat nå er jeg relativt rådløs. Nå tikker klokken mot leggetid igjen og jeg er langt mere våken enn for to/tre timer siden. Spenningen er derfor stor i forhold til hvor mange timers søvn det blir i natt….
Langs norskekysten ligger et utall av små ferieparadis som hver sommer frekventeres av hotellgjester, hyttefolk og campinggjester. Jeg er vokst opp med at de folkemunne gjerne ble kalt badegjester. Badegjest er generelt en betegnelse på gjest på et badested, men brukes omkring Ytre Oslofjord og nærmeste del av Skagerrakkysten om sommergjester fra hovedstadsområdet. Betegnelsen er brukt lenge, trolig siden slutten av 1800-tallet.
På slutten av 1800-tallet var det vanlig at lokalbefolkningen leide ut sine bolighus om sommeren mens de selv flyttet i bryggerhuset. I denne tiden ble også flere pensjonater etablert på de mest populære feriestedene ved Oslofjorden. Uttrykket “badegjest” ble brukt i denne betydningen fra Telemarks-kysten til Østfold.I samme område kunne man finne Badeanstalter eller “kurbad” med røtter langt tilbake på 1800-tallet. Det var flere av dem ved Oslofjorden, ett av de mer kjente var “Sandefjord kurbad” som ble etablert av legen Heinrich Arnold Thaulow og som var i drift fra 1837. Et annet var “Moss Kurbad”. Institusjonen ble åpnet i 1835 som «Moss Søbadindretning», etter initiativ fra David Vogt, Hans Chrystie, Mathias Gude, P. C. Peterson og Wankel.
Betegnelsen “badegjest” indikerer at bading i salt sjø og sol var hovedbeskjeftigelse for de første sommergjestene. Slike aktiviteter ble lenge sett på med liten forståelse fra store deler av lokalbefolkningen. Det var i realiteten en kulturkollisjon mellom urbane hovedstadbeboere og kystfolk. Badegjestene etterspurte for eksempel toalett (innedo) og veranda til spiseplass. De innfødte så med undring på folk som ville “drite inne og eta ute”. De to gruppene så på hverandre med forundring og en viss skepsis.På samme tid var store deler av lokalbefolkningen helt avhengig av den ekstrainntekten badegjestene ga. Mange hadde dårlig råd så det å huse eller pleie pengesterke badegjester var en kjærkommen inntektskilde for de fastboende.
FOTO: Nasjonalbiblioteket – public domain
Larkollen fikk i første halvdel av 1900-tallet ry som bade- og feriested,. Pet meste fantes det to hoteller og flere pensjonater. Røeds Hotell bel startet i 1899 og lå i Billmannsbakken i Larkollen frem til det ble solgt i 1986. Støtvig Hotel tok imot sine første gjester rundt 1900 og var i mer enn hundre år et av Oslofjordens mest særpregede og anerkjente badehoteller. Det gamle hotellet ble revet i 2011 og den 11.11 kl.11 i 2013 åpent nye Støtvig hotell med brask og bram!
FOTO: Ingleson
Støtvig Hotel ligger helt i vannkanten i den lune Støtvigbukta i Larkollen. Hotellet har blant annet sandstrand, spa-avdeling og egen marina. Hotellet tilbyr et rikt utvalg av aktiviteter, så det sier seg selv at Larkollen fortsatt er et svært populært feriested. I sommerhalvåret bidrar tilreisende feriegjester til at innbyggertallet mer enn dobles når hotellets gjester sammen med hytte- og campingturister inntar det lille tettstedet. Det er også mange fra Mosseregionen som reiser til de fine strendene på Larkollen. Larkollen er rett og slett et nydelig sommerparadis!
FOTO: Ingleson
Selv kom jeg flyttende til Larkollen i 2012. Jeg har min historie fra “Vestfoldsiden”, men kunne rett og slett ikke motstå idyllen Larkollen når vi skylle flytte fra Oslo til et mindre sted ved kysten i nærheten av saltvann, tank og tare! Selv stortrives jeg på dette lille stedet, og nyter å ha sjøen som nærmeste nabo. Jeg lever imidlertid et ganske stille og tilbaketrukket liv store deler av året. Når sommerferien nærmer seg gleder jeg meg imidlertid over det blomstrende tilbudet Larkollen har å by på. Larkollen er er fantastisk sted og tilbringe sommerferie i, og jeg som fastboende pleier å si at jeg har leilighet i Larkollen om vinteren som “gjøres om” til hytte for nære og kjære om sommeren.
Tilbaketrukket og innadvent som jeg er, kjenner jeg allikevel på en enorm tilfredshet når roen sakte men sikkert senker seg i september/oktober. Dager med sol nytes i stille og rolige omgivelser. Jeg trekker jeg et lettelsens sukk, som generasjoner før meg nok også gjorde, når sommersesongen er over og badegjestene har reiste hjem for å få med seg høstens siste nytt innen mote og selskapeligheter. På mange måter kan en si at Larkollen har alt jeg virkelig begjærer.
FOTO: CC0 Offentlig domene – Gratis for personlig og kommersiell bruk. Ingen attribusjon kreves
Vi leser stadig i avisene at antall uføre går opp og at det kan gi alvorlige økonomiske konsekvensene for velferdssamfunnet. Det er helt klart et viktig perspektiv når en tenker på de gode velferdsordningene vi har i dette landet. De skal nemlig finansieres på samme måte som alt annet i samfunnet.
Norge som samfunn, har en privat og en offentlig sektor med tilhørende inntekter og utgifter. Som ufør i dette landet er jeg å anse som en utgiftspost i offentlig sektor. De av oss som er for syke til å stå i arbeidslivet enten det er full stilling, deltidsstilling eller tilpasset arbeid har et sikkerhetsnett å falle tilbake på. Dette sikkerhetsnettet er en av mange grunnsteiner i den norske velferdsstaten.
FOTO: Canva
At det offentlige i en rekke land sikrer sine innbyggere mot skader, sykdom og arbeidsledighet er en type velferdstiltak som går under betegnelsen sosialforsikring og har røtter helt tilbake til 1600-tallet. Historisk startet sosialforsikring i Europa og England i begynnelsen av 1600-tallet med fattiglovgivningen – Poor Law Act – i 1601. Man skulle ta vare på de fattige og syke. I Norge fikk vi fattiglover først på midten av 1800-tallet. Det var faktisk fremveksten av industrisamfunnet som motiverte dette.
Etter hvert som industrisamfunnet vokste frem, ble mennesker mer sårbar mot inntektstap fordi det faktisk fratok den enkelte muligheten til å overleve. Som industriarbeider var det ikke mulig å overleve ved hjelp av selvberging som tidligere generasjoner hadde gjort.
Under krigen vokste det i Storbritannia en tanke om at staten hadde et ansvar overfor alle borgere når det gjaldt å sørge for en garantert minsteinntekt og grunnleggende helse- og omsorgstjenester for yrkesaktive og yrkespassive. Velferdsstaten er altså ikke et norsk fenomen alene, men en europeisk “oppfinnelse”.
Rettshaver: Leverandør Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek – fri bruk
Så la oss holde oss til den industrielle sjargongen. Med fremveksten av industrisamfunnet utviklet en stadig nye og mer moderne produksjonsmidler/maskiner. Noen maskiner hadde kort levetid og ble skiftet ut raskt, mens andre ble vedlikeholdt og reparert. Det var nemlig god investering for bedriftseierne. Men også maskiner har en maksimal levetid og skrotes til fordel for nye som fungere bedre eller som er mer effektive. Skroting av produksjonsmidler/maskiner er noe de fleste kan forstå at må gjøres og samfunnet lever godt med det.
FOTO: Canva
I dette bildet kan man velge å se på arbeidskraft som et viktig produksjonsmiddel selv om samfunnet mer og mer blir mekanisert og datastyrt. Samfunnet trenger, enn så lenge, mennesker for å bidra til produksjon og økonomisk vekst og mennesket trenger samfunnet for å han noe å leve av og leve for.
Som mekaniske produksjonsmidler trenger også vi mennesker vedlikehold og reparasjon. Det at også mennesker trenger dette, er en faktor som ofte utelates fra budsjettene. Vi mennesker blir først en utgiftspost når forebygging ikke lenger er nok til å holde oss i full drift. Da faller vi inn under stadig voksende og omdiskuterte utgiftsposter som reparasjon eller skroting. Det er, som sikkert mange bedriftseiere kjenner, til en stor utgift å tapsføre. De har imidlertid kunnskap om og oversikt over de verdiene som faktisk er skapt frem til skroting. Det er med i totalregnskapet.
Behandling
Som menneskelig arbeidskraft opplever jeg i liten grad at samfunnet har en total oversikt over hvert enkelt menneskes faktiske verdiskapning. Fra vi er arbeidsdyktige bidrar vi i samfunnet med vår kompetanse og arbeidskraft. Det måles faktisk i regnestykket. Samtidig som vi er i jobb stifter vi familie, føder barn, sosialiseres og tar vare på familie og venner. I tillegg engasjerer vi oss i fritidsaktiviteter, foreningsliv, politikk eller frivillig arbeid.
Innenfor økonomien sees ikke dette på som lønnsom produksjon, det defineres som “reproduksjon”. Vi skaper ny arbeidskraft og vi vedlikeholder allerede eksisterende arbeidskraft. Man kan i grunnen si at vi som produksjonsmidler vedlikeholder oss selv men det kommer altså ikke frem som faktisk verdiskapning i vår samfunnsmodell.
FOto: Canva
Frem til jeg var 45 år tok jeg ansvar for vedlikehold, reparasjon og reproduksjon helt selv. I oppstarten ble jeg, som produksjonsmiddel, utsatt for skader og dårlig vedlikehold. Det forhindret imidlertid ikke at jeg produserte som forventet.
Når det dukket opp slitasjen evnet jeg å vedlikeholde det nødvendigste for å holde produksjonen oppe. Jeg giftet meg, fødte barn, var sosial og tok vare på familie og venner. I tillegg engasjerte jeg meg i fritidsaktiviteter, politikk og frivillig arbeid. Jeg gikk for full maskin!
FOTO: Ingleson
Etter hvert begynte det å knake i sammenføyningene. Drevet av troen på at jeg bare hadde egne krefter til rådighet for vedlikehold og reparasjon, ble belastningene bare større og større. Jeg klarte ikke å holde tritt med problemene som dukket opp. Verken de fysiske eller de psykiske. Jeg hadde drevet mitt eget maskineri for hardt og “kræsja”! I tillegg var noen av delen ødelagt. Produksjonsmiddelet Nina-Elizabeth Ingleson synes ha fått alvorlige skader.
Jeg ble undersøkt og det ble vurdert om jeg lot meg reparere eller delvis settes i stand. Kost/nyttevurdering fortatt av fagfolk tilsa at jeg i beste fall at jeg ville kunne yte 10 %. Det er veldig lite og det er svært få steder i vårt samfunn ser nytten av et produksjonsmiddel med så lav ytelse. Jeg ble skrotet derfor skrotet fra arbeidslivet.
FOTO: Ingleson
Jeg opplever imidlertid ikke at den produksjonen og reproduksjonen jeg har stått for frem til tidspunkt for skroting er viktig i totalregnskapet. I samfunnets øyne er jeg nå en utgiftspost, et samfunnsproblem. Blåst bort er all verdiskapningen jeg faktisk har bidratt med frem til fylt 50. De resterende 10 % av min funksjonsevne bruker jeg til å vedlikeholde og kose meg med familie og venner. Jeg er fortsatt en del av maskineriet ved å legge til rette for, vedlikeholde og stimulere til økt produksjon/reproduksjon hos de som fortsatt er i arbeidslivet.
Da er jeg ferdig med regnjakka som egentlig var et ganske krevende prosjekt. Det var derfor en fantastisk følelse å kunne sette seg ned å begynne å sy på en kjole i dag! Ganske mye enklere og det skal sys etter et mønster jeg har sydd etter før. Først en kjole så et skjørt. Nå er det altså nok en kjole, og alle delene ble klippet ut i helga. Mønsteret, Upton dress & skirt plus mix & match expansion pack,er kjøpt på nett fra Cashmerette.
FOTO: Skjermbilde Cashmerette – Upton dress & skirt plus mix & match expansion pack
Stoffet jeg syr i denne gangen er flaskegrønn bomullssateng. Stoffet gir et ganske lekkert skinn og faller godt. Noe helt annet enn å sy i regntøystoff 😂 Når jeg også kan sette meg rett på overlock’en å sy, er det en sann lykke! Den eneste utfordringen var å tre den om. Det er litt klønete, men begynner å gå lettere. Slipper å se på bruksanvisningen hele tiden.
FOTO: Ingleson
Midt oppe i syprosjektet ble det bakt brød i heimen. Hjemmebakt brød er deilig og ikke minst sunt. Et viktig ledd i min “kostholdsreise“, som stadig går fremover! Det er ikke feil å sitte å sy til duften av gjærbakst når det regner ute! Det eneste som manglet i dag var brunost. Nybakt brød med brunost en hustrig høstkveld er ikke å forakte. Problemet var bare at vi var helt tomme for brunost 🥺
FOTO: Ingleson
Det pleier vanligvis å la seg løse lett når vi mangler enkelte varer. Nærbutikken vår, Thorvaldsen Larkollen har et flott tilbud til oss fastboende, men pusser for tiden opp sine butikklokaler. Det å kjøre 20 min bare for en brunost er litt vel luksuriøst. Så nå synker jeg ned i go’stolen med kveldsmat, varm te og 71° nord – Norges tøffeste kjendis på tv!
Nå går det virkelig mot høst dere! Etter en lang og deilig sommer er ikke det noe å klage over. Her på “Costa del Larkollen” har det vært en strålende sommer med solvarme dager og deilige sommer kvelder! Nå er ikke jeg spesielt glad i å sole meg, jeg er av engelsk avstamning og liker meg best i skyggen eller når temperaturen ligger på 22 – 24 grader. Jeg blir lett solbrent, eller “griserosa” som den yngre syrlig bemerker fra sidelinjen. Men her nede ved kysten er det lett å finne et sted med litt drag i luften eller rett og slett ta en forfriskende dukkert.
FOTO: Ingleson
De siste ukene har imidlertid naturen varslet at høsten nærmer seg med sine vakre farger fra gult og oransje til brennende rødtbrunt. Det er vakkert både på fjellet og her nede i lavlandet. Å jeg elsker kontraster! Å se rognebær mot knallgrønt løvverk er noe av det vakreste jeg kan tenke meg. Så har rognebærene så utrolig mange variasjoner av oransje.
I år har det rogna hatt utrolig mye bær. Det har virkelig bugnet og grenene har bøyd seg mot bakken. Et gammelt sagn sier at med mye bær så blir det lite med snø kommende vinter. Det heter seg at rogna ikke greier å bære to byrder samme år. Så har den så mye bær som i år, skal det altså bli lite snø. Jeg har også hørt noen si det motsatte, så helt klok blir jeg ikke. Jeg er ikke istand til å huske fra år til år og se et mønster i det. Det er forsåvidt underordnet for meg, jeg nyter synet av rogna enten det blir mye eller lite snø!
FOTO: Ingleson
Her i stua har stearinlysene kommet på plass og ullteppet ligger lett tilgjengelig ved siden av lenestolen. Høstens serier har så smått begynt og jeg følger seriøse og litt mindre seriøse programmer. Akkurat nå er det Symesterskapet som er favoritten. Det henger nok litt sammen med at de siste månedene har gått med til å sy endel.
FOTO: Ingleson
Jeg har tidligere for det meste strikket og kost meg med alt det innebærer. Å det kan virkelig være mye! Strikking er nemlig litt som et Kinderegg. En koser seg med garninnkjøp, gleder seg over strikkingen og blir (forhåpentligvis) sittende igjen med et produkt til nytte å glede for seg selv eller andre. Å jeg har strikket mye, så sorgen over å måtte legge strikketøyet til side er stor.
FOTO: Ingleson
I fjor på disse tider fikk jeg gradvis større og større problemer med eksem på fingrene. Etterhvert ble det tydelig at problemet økte når jeg strikket mye. Eksemen til tross, jeg forsøkte lenge å fortrenge det som skjedde, men rundt juletider måtte jeg rett og slett kaste inn håndkleet. Det endte med væskende blemmer og små infeksjoner. Jeg prøvde å strikke med bomullsvanter, men det ble liksom ikke det samme. Jeg tenker imidlertid at det kanskje er noe jeg kan ta opp igjen smått om senn. Her ligger masse vakkert garn og venter på å bli brukt.
FOTO: Ingleson
Ellers elsker jeg serier som 71 grader nord, Stjernekamp og Skal vi Danse. Jeg er i grunnen ganske altetende når jeg legger til at jeg liker nyheter, debatter, dokumentarer, romantiske serier og krim. Jeg har definitivt ikke problemer på underholdningsfronten. Så er jeg en natterangler! Jeg elsker å sitte i de sene nattetimene, når gubben har lagt seg og stillheten senker seg.
FOTO: Ingleson
Det er i disse nattetimene tanker blir til ord, ord til ideer og ideer til blogginnlegg! Jeg er ikke så snakkesalig av meg og nyter stillheten, men jeg elsker å skrive! Elsker å sette alle de rare tankene som er inni hodet mitt ned på papiret (eller rettere sagt PC’en) og la hverdagen ha nok med seg. Det er i de stundene jeg er nærmest meg selv og kjenner at jeg lever helt på egne premisser!
Vestlandet er med sine vakre fjorder og fjell et av Norges mange yndede feriemål. De to siste somrene har mange nordmenn feriert i Norge på grunn av Covid – 19. Jeg har imidlertid for vane vært i Norge om sommeren, så jeg trenger ikke strenge reiserestriksjoner for å lokkes til å reise rundt i Norge! Kystlinjen fra Stavern og helt opp til Trondheim har vært hyppig besøkt helt tilbake til 1990 tallet. De fleste små steder og bortgjemte kroker er saumfart flere ganger med bil eller motorsykkel. Nå skal det sies at de siste motorsykkelturene ligger så langt tilbake til 2003, men du verden så fantastiske de var!
Norske “ferieperler” er altså hyppig besøkt, og i år stod Vestlandet for tur. Noen av disse turene er forbeholdt min kjære datter og meg. Helt siden hun var liten har vi satt oss i bilen, skrudd musikken på “full guffe”og satt kursen mot stadig nye feriemål! I de senere årene har det vært hun som legger opp ruten og spillelister for disse turene, mens jeg tar meg av kjøringen.
FOTO: Ingleson
I år hadde vi to hovedønsker. Det ene var å kjøre Sognefjellsveien , det andre var Gamle Strynefjellsvei. Det er ikke mange småveier vi ikke har forsert, vi simpelthen elsker smale veier og dårlig veidekke! Det er imidlertid ikke alltid gubben er like glad for disse turene når bilen returneres full av støv, gress og søle. Det setter allikevel ingen demper på turene våre, så årets rute ble lagt opp etter disse hovedønskene!
FOTO: Canva
Med utgangspunkt i Bergen var målet å nå Vågå for overnatting første dagen. Med vårt rutevalg innebar det en lang kjøre etappe. Det liker vi. Bilen er faktisk et ypperlig sted for dypere samtaler. Godt tips til de av dere som ønsker en viktig prat uten mulighet til å “slippe unna” . Turen gikk til nordover på E39 så til Fjærland, Sogndalsfjøra og Skjolden. Herfra nøt vi Sognefjellsveien til Lom.
FOTO: Ingleson
Vi hadde bestilt overnatting påSygard Storrvik. Det er en fredet gård som ligger i Vågå. På Sygard Storrvik har de fem utleiehytter i forskjellig størrelse, Hyttene er høystandard tømmerhytter med torvtak og fullt utstyrt kjøkken og bad med dusj og toalett. Stedet ble delvis valgt fordi DNB i sommer gladelig delte ut gavekort til sine kunder og fordi det lå der vi ønsket overnatting.
FOTO: Ingleson
Skal jeg være helt ærlig, å det skal man jo, hadde vi bruk for to soverom fordi undertegnede snorker verre enn en gammel tømmerhogger. Derfor var det å leie hytte et godt alternativ for oss.At det var så vakkert som man kan ane ut fra bildene vi tok, hadde jeg virkelig ingen forventninger om. Det var som et postkort av Norges vakreste gårder. Det var halt uvirkelig! Et godt utgangspunkt som sammen med det fine været gjorde turen til en megasuksess!
FOTO: Ingleson
Dag to var Geiranger og Gamle Strynefjellsvei hovedmålet. Vi la turen om Hellesylt. Vi tok en “liten svipptur” langs Lovatnet for å se Kjenndalsbreen! Fort og “gæli”! Det betyr at man alltid har steder å dra tilbake til. Blir aldri lei! I vakkert solskinn forserte nok en smal og humpete turistvei. Gamle Strynefjellsvei viste seg fra sitt vakreste ! Det var allikevel godt å komme tilbake til vakre Sygard Storrvik for en god natt søvn etter to fantastiske døgn i Norsk natur!
Resten av fellesferien ble tilbrakt i heimen. Det vil si her i Larkollen. Et vakkert ferieparadis om sommeren og et rolig lite samfunn om vinteren! Her bor de av oss som setter pris på nærhet til sjøen, mildt kystklima og relativt flatt landskap!
