Å følge sine drømmer

Categories Blogg

 

Nina Alsborn!

Da jeg leste innlegget på bloggen fra 22 november, var det spesielt en setning som gjorde inntrykk på meg. Det var: «Det er lett å spore av fra det som er våre innerste drømmer, ønsker og verdier». Det er noe jeg har kjent på kroppen. Både å spore av fra de, men også å finne de at. Så her, kjære lesere, skal dere få bli med meg inn i en liten fortelling om drømmer. Det begynte faktisk så langt tilbake som da jeg skulle velge videregående skole …

Som liten jente var jeg mye hos bestemoren min. Hun var utdannet syerske og jeg satt mange timer sammen med henne da hun sydde både klær, lagde dukker eller strikket. Hun lagde også veldig gode pannekaker, og gikk i blomstrete fargerike kjoler med papiljotter i sitt røde hår! Ser dere henne foran dere nå? Hun het Mona.” Om det var via bestemor, eller noe som lå i meg siden fødsel – en interesse for tekstil og kreativitet – er jeg ikke sikker på, men da jeg skulle velge videregående linje var det klart for meg at det skulle bli tekstil og søm.

Å velge sin vei i livet, er ikke alltid så enkelt. Søm-linjen hadde et rykte om å være enkel og kun yrkesforberedende – mange sa nok også at det var en oppsamlingsplass for de som ikke hadde gode karakterer. Jeg, med gode karakterer, hadde en annen fremtid i sikte, en akademisk en, og skulle derfor ikke gå en slik linje. Jeg har aldri vært mye til kraftjente når det kommer til å trosse autoriteter, så da foreldrene mine – i beste velmening – sa at jeg heller burde bruke mine evner i teoretiske fag og ta en akademisk utdanning, gjorde jeg det. Jeg valgte ut fra hva andre mente var best for meg og ikke hva jeg selv innerst inne følte glede og interesse for. Seinere i livet har jeg blitt fortalt at det er alltid best å gå på trynet i sine egne valg, for ellers vil der være lite lærdom å hente ut. Valg av videregående var en slik tom lærdom med stor trynefaktor …

På videregående mistet jeg motet, karakterene stupte, og jeg haltet i mål med akkurat godkjent i mange fag. Fikk faktisk stryk i kulturkunnskap – et fag som jeg egentlig likte – men det var så mange påminnelser om kreativitet og kunstnerisk uttrykk, at jeg nesten ikke møtte opp. Min mor – takk snille – ringte læreren, og jeg fikk muligheten til å ta faget muntlig for å stå. Skrekk og gru – måtte møte opp og diskutere renessanse malerier, blant annet. Tenk hva en husker, plutselig. Men renessanse maleriene bidro til at jeg fikk godkjent. Jeg fikk med meg fullstendig vitnemål, noe som gjorde det litt enklere da jeg 13 år senere begynte på høgskolen i Oslo.

Men tilbake til hva som kan skje når en lytter mer til hva andre mener, enn følger sin indre stemme – min røde tråd i denne teksten: «det er lett å spore av fra det som er våre innerste drømmer». En rastløs, sint og nokså tapt meg, prøver lykken innen mange ulike yrker, blant annet som forsikringsselger, skoselger, rydde-jente på nattklubb, svømmetrener, banktjenestekvinne, og dere – jeg har faktisk også jobbet på Axels tivoli og reist rundt i Sverige og Norge. Av det mest eksotiske jeg har vært innom, er nok Cocktail-bartender i London på topp! “Hmm, ser nå at jeg tatt på meg mange jobber der jeg har solgt andres drømmer eller produkter … Er det noen av dere som også har oppdaget at det nokså nær mangler både kreativt arbeid og tekstil i min erfaring så langt?” Det gikk jo nokså bra i arbeidslivet. Det var jo ikke slik at jeg ikke var flink til å følge andres drømmer eller interesser. Jeg var nok alt for flink til å passe inn, og jobbet alltid hardt for å finne mål og mening. Men hva skjer egentlig innerst inne i en selv, når en har gått på akkord med det en selv tror på altfor lenge? Jo, kroppen sier stopp! Det gjorde min også.

Det var i denne fasen av livet at mine hender endelig fikk tak i noe tekstilt å jobbe med. Jeg lærte meg å strikke! HURRA!

Ett av mange strikkeprosjekt!

 

Jeg var ikke kjent med så mange som strikket på den tiden, så YouTube og strikkebutikken på Oslo City var nødvendig for å lære. Jeg strikket stort og lite, og en hel ny verden åpnet seg for meg. Glede kom inn i mitt liv og jeg bestemte meg for at det nå var på tide og igjen sette meg på skolebenken. Første tanken var å bli industridesigner, men huffamei … det var så mange arbeidskrav som skulle leveres inn for at bli tatt opp. Jeg turte hverken å tegne eller å ta gode fotografier, så den veien ble det ikke.

Hurra! Ferdig vitnemål – endelig!

 

Lærerskolen ble i stedet en vei å gå. Jeg ville bli formingslærer, men her var karakterkravene alt for høye, og min fadese de siste årene på videregående hadde gitt meg et nokså dårlig utgangspunkt. Ikke en gang med alt av alderspoeng!!!, kom jeg inn. Og jeg som syns at jeg nå begynte å bli gammel – allerede 33 år. Til slutt søkte jeg på grunnskolelærer-utdannelsen. Der gikk jeg i 4 år og tok fordypning i kunst og håndverk og matematikk.

Dalai Lama har sagt: “Sometimes not getting what you want, is a wonderful stroke of luck”. Og det kan faktisk være sant. Siden jeg ikke kom inn på formingslærerutdannelsen og dermed fikk mye mindre undervisning i kunstrelaterte fag, søkte jeg nettet rundt for praksisplasser. Ideen var å tilbringe somrene i praksis og lære meg mer om tre, metall og selvfølgelig – tekstil! Det var slik jeg kom i kontakt med ett lite minispinneri i Telemark, og der begynte jeg faktisk å jobbe etter endt studium. Det ble ikke læreryrke, men garnfremstiller på meg. Det er ikke sikkert det hadde blitt slik om jeg fikk det som jeg ville – å bli formingslærer eller industridesignere! Og som jeg elsket å jobbe som garnfremstiller!

Når jeg tenker tilbake på hva strikkingen betydde for meg, så var det mye mer enn bare det å lære en teknikk og skape egne klær. Det var for meg en måte å ta meg selv og mine tanker om livet på alvor. Det å mestre teknikken og strikkingen, og la meg henrives i farger, garntyper, mønstre og sosiale sammenkomster, ga meg også tro på, og forståelse for, at jeg var god nok i det å skape. Samlet sett ga faktisk strikkingen meg derfor både drømmene og selvtilliten tilbake.

Spinneriarbeid!

Men var det bare gjennom å strikke, at drømmene fra da jeg var liten kom tilbake? Nei, faktisk ikke. Der var også en god del selvransakelse involvert. Samt arbeid med å sette ord på det jeg følte, interesserte meg for og var nysgjerrig på. Jeg brukte en modell, som jeg syns var veldig fin, der jeg konkret og tydelig la inn kortsiktige og langsiktige mål. Her plasserte jeg også drømmene mine inn – som i mange tilfeller kan bli realisert og visualisert som konkrete mål. Jeg syns det finnes så utrolig mange floskler der ute om drømmer og mål: «Bare følg drømmene dine og alt blir bra liksom …» Men så enkelt er det jo ikke. For meg var det viktig å aktivt ta tak i livet, sette meg mål, og begynne å jobbe mot de målene. Sakte, men sikkert. Noen mål var for det året, andre var med en tiårsplan. Jeg måtte ha en mer pragmatisk innfallsvinkel til det å ta meg selv seriøst. Sette meg selv og mine drømmer først, og så gjennomføre mitt liv av egen kraft. “Nei, nå høres dette ut som en slik selvhjelpsbok – det var jo ikke slik det var tenkt” 😊

 

En liten Corolla fylt til randen med alt som skulle med til Telemark.

 

Livet som garnfremstiller innebar å flytte fra trygge Oslo til en liten, veldig liten bygd –  kun ca 100 innbyggere – i Telemark. Min datter, som til nå hadde bodd hos meg, ville ikke flytte dit. Hun besluttet seg for å bo hos sin far. Vi var skilt siden 8 år, min datter var 12 og fikk bestemme selv hva som var best for henne. Så det å satse på noe jeg trodde på, kom til å koste meg – trodde jeg da – min nære relasjon til min datter. Hun flyttet hjemmefra – det føltes virkelig som det var det som skjedde, selv om hun bodde hos sin far 4 timer unna. Og jeg, i en alder av 37 år, alene med stor tro på fremtiden og mange tårer i bagasjen, flyttet inn i et lite tømmerhus midt i svarte skogen.

Kom dette virkelig til å gå bra? Det gjorde det faktisk.  Relasjonen til min datter fortsatte å være god, men erfaringen forteller meg at noe må satses for å komme et annet sted. Og bare for at det føles som om verden rakner der og da, så kan tro på at noe bra kommer gjennom den nye døren som åpner seg være til hjelp!

Meg og min datter, sommeren 2015 da vi flyttet hver til vårt

 

Flere drømmer var nå nådd – et hus på landet, en utdannelse og jobb innen tekstilbransjen. Som jeg elsket det! Tenkte at dette ville jeg gjøre resten av mitt liv. Plutselig snek det seg inn en form for tomhet som jeg ikke hadde regnet med. Hva nå? Har jeg ikke noen drømmer igjen? Er det galt av meg? Etter så mange år av målrettede tanker mot å komme meg en plass, sto jeg da plutselig der og hva så? Det var faktisk litt tomt og vanskelig å fullt ut nyte den følelsen av å ha nådd drømmenes mål! Merkelig, ikke sant?

Heldigvis er drømmer dynamiske og levende, og i det livet som nå var en drøm, dukket det opp nye områder som vekket en gammel nysgjerrighet. Da en nabo en dag kom inn i fullt birøkterutstyr, får jeg tilbake minner om birøkt. Ååå, så spennende det var da jeg var liten og besøkte en venn av familien som var birøkter. Det husket jeg. Og jeg husket også, at det hadde jeg tenkt på mange ganger da jeg vokste opp – at birøkter kunne være en kul ting å være. Men livet mitt i byer som London, Malaga, Malmö og Oslo – var ikke tilrettelagt for birøkt og bier på den tiden, men NÅ! Nå satt jeg midt ute på bygda, hadde en nabo som kunne være mentor og plutselig hadde jeg meldt meg på kurs og kjøpt meg dress.

Vidunderlige bier i min bigård i Telemark.

 

Jeg er nå birøkter på 5 året, og de ulike lagene av mulige drømmer i livet har vist seg være absolutt levende. Gjennom nye valg oppstår nye muligheter, som igjen legger nytt grunnlag for å være nysgjerrig og undrende over nye mål og drømmer for fremtiden. Biene har gitt meg et rom i livet der jeg kan trekke meg tilbake og bli glad, selv i tunge stunder!

@alsbornshonning

 

Men selvfølelse og styrke er ikke noe som bare er konstant til stede – ikke for meg iallfall. Ytre impulser, og da særlig gjennom sosiale medier gir jo gjerne inntrykk av det. En plass på veien, så hadde det å nå sine drømmer blitt synonymt med å bli kjent! Eller, kanskje mer anerkjent for det jeg hadde gjort. Det hadde jo aldri vært ett av mine mål – å få oppmerksomhet … Kanskje også en form for å miste fokus  – å gå fra og ta seg selv på alvor og ta plass i eget liv, til å bli anerkjent og opphøyet av andre? Jeg har landet i at det jeg mener er viktig er å ta seg selv på alvor, uansett hva andre mener. Våre innerste tanker om hvordan vi opplever verden, hva vi ønsker å lære mer om, hva vi drømmer om! Det er bedre å ta seg selv på alvor, ta grep i eget liv og begynne å lete i sitt indre for å finne glemte drømmer, enn å bli anerkjent av andre. Så kanskje dette også var en slik Dalai Lama lærdom – ned fra slik ytre påvirkning og tilbake til mitt eget liv og alt det gode som finnes der.

Jeg er nå blitt 43 år, strikker fortsatt og er akkurat passe fornøyd med livet! Har også lært meg farge garn, brodere, og tove med ull. Der er uendelig med spennende nye ting å lære 😊 Jeg jobber ikke lengre som garnfremstiller, selv om det der og da føltes som den store drømmen. For meg har livet vist seg å være en dynamisk reise, som når jeg lytter til hvordan jeg faktisk har det, guider meg videre på nye eventyr. Det er spennende bare i seg selv!

Helt avslutningsvis – “jammen bra at du har orket å lese helt hit😊 så mye som jeg kom til å fortelle deg om” – noen få tanker jeg har når det kommer til det å nå drømmer:

  • Det er aldri for seint
  • Sett av tid til litt drømme-arbeid! Ta deg egentid for å lytte innover og finn hva som kanskje har gått tapt på veien av drømmer og mål.
  • Ikke var redd for å prøve noe du ikke kan. Det meste kan læres.
  • Tør å satse – selv om det koster deg noe kjært. De fleste ting kan du hente deg tilbake til. Du kan få deg en fast jobb igjen og du kan få kjøpt deg en ny leilighet, men det å stå fast i en drøm som er tapt kan være kostbart. Og mennesker som betyr mest, er også dem som kommer tilbake til deg, eller har de alltid vært der!

Takk for at jeg fikk dele mine drømmer med dere! Ønsker alle sammen en herlig helg, og en riktig god jul! Varme hilsener fra meg!

Her i denne dalen bor jeg nå – Flatdal Vest-Telemark

 

Du kan lese mer om min reise inn i tekstilbransjen her:

https://podtail.com/no/podcast/trad/nina-alsborn-fra-telespinn-om-a-folge-drommen/

Vil du vite mer om hvordan det er å være garnfremstiller, finner du det her:

https://utdanning.no/tema/yrkesintervju/garnframstiller

Ellers kan du følge meg enten i ullens eller honningens verden her:

Instagram: @yernforyarn og @alsbornshonning / https://alsbornshonning.no/hjem

 

 

0 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *