Å møte kjærligheten i voksen alder.

Categories Blogg, Gjesteblogger, Mellommenneskelig

 

FOTO: Canva

Jeg har alltid vært singel. Har noen flørter på samvittigheten, men kom aldri til det steget at vi ble enige om at vi var kjærester med noen av dem.

Da jeg passerte 35, var jeg derfor temmelig forberedt på at jeg muligens kom til å være alene hele livet.

Følte at tidsfristen på sett og vis var ute, og ‘alle’ andre hadde jo slått seg til ro og stiftet familie. Mens jeg ble eldre og eldre, særere og særere, og iflg mamma mer og mer kresen.

For det skal sies, når du har sett så mange forhold bli til, og fulgt så mange venninner inn i både ekteskap og familie, da vet du akkurat hva du selv vil ha. Og ikke minst; IKKE vil ha i ditt eget liv.

Jeg satt med veldig mange spørsmål, og som på mange andre områder i livet var jeg slettes ikke helt enig med meg selv. For jeg stilte både spørsmålet:

  • Hvorfor er det ingen som innser hvor snill og kjekk jeg er, og hvor mye jeg har å tilby en parter?
  • Hvem er vel dum/desperat nok til å ville ha meg?

Jeg innså at jeg hadde en viss verdi, men selvtilliten på dette med kjærlighet var slettes ikke på topp.

I tillegg må det sies at sosiale media slettes ikke er med på å bygge opp selvbildet til enslige. Muligens spesielt i det segmentet som jeg klassifiserer meg selv under som en kristen og kreativ person, og fulgte mange av likesinnede på for eksempel Instagram og Facebook.

FOTO: Marit G Dørum

 

Der er det mye hverdagslykke med unge, pene, tilsynelatende vellykkede jenter/damer med jobb, mann og 2-3 barn. Samtidig som de rekker over alt mulig på fritiden.

Og der satt jeg, alene, stressa og slet med å få min egen hverdag med å gå opp til tider. Men det sosiale glansbildet har blitt kritisert opp og ned nok. Så jeg skal ikke si så mye mer enn dette, det tæret på min selvfølelse.

Så skjedde underet, jeg møtte en mann!

I en alder av 37 år fikk jeg min første kjæreste.

Når jeg først møtte en, så gikk det ganske fort slag i slag. Fra første date, til vi flytta sammen, gikk det ca 3 mnd. For hvorfor skulle vi vente?

Han var også uerfaren når det gjaldt forhold, noe som jeg tror var en fordel. For ingen av oss hadde en sånn ‘dette gjør man ikke tidlig i et forhold’ grense.

Og siden vi begge var ganske voksne (litt i tvil med han, siden han er en del yngre enn meg…) var vi nok ganske sikre på hva vi var ute etter, og hva som var viktig for oss å få avklart tidlig. Det er jo en veldig stor fordel!

Vi brukte mye tid i starten på å prate om alt mulig rart. Fra tema som mat, sex, reiser, barn, penger og ekteskap. Ingenting var for lite, dumt, stort eller tabu.

Ser slettes ikke for meg at jeg skulle hatt slike samtaler med en potensiell kjæreste da jeg var 20. Noe godt kommer da ut av livserfaring og noen år på baken.

Nå, 3,5 år senere er det ingen av oss som angrer på noe av det vi tok opp de første ukene/månedene. Det ligger der som en trygg bank av tema som vi er mer eller mindre enige om, og er en del av fundamentet vårt. Det vi bygger videre på.

Vi har det veldig kjekt sammen, og gleder oss til å bli gamle og grå i hverandres selskap. Men ennå kan jeg undres på om hvorfor han vil være sammen med meg. Selvfølelsen har fått seg en boost, men er ikke friskmeldt fordi om det er noen som har lyst å leve sammen med meg.

Kommer nok aldri til å få svar på hvorfor det tok så lang tid før jeg fant noen det klaffet med, men jeg setter pris på erfaringene jeg fikk meg som singel.

For vi lever i et samfunn der det ikke er meningen at en skal være enslig. Til tross for at det er utrolig mange enslige i Norge, er ikke samfunnet lagt opp til at det er enkelt for det.

FOTO: Marit G. Dørum

 

DU KAN FØLGE MEG PÅ:

Instagram:

https://www.instagram.com/maritgd

Instagram garnsalg:

https://www.instagram.com/garnkaosmarit.selger/

YouTube

https://www.youtube.com/channel/UC6xVxOnCPastJ8aDkkw7E8w

 

FOTO: Ingleson

 

 

12 kommentarer

12 thoughts on “Å møte kjærligheten i voksen alder.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *