De fleste av oss mennesker har lange perioder i livet der alt går på skinner og hverdagen følger sin egen rytme. Man står opp og går inn i dagen med visshet om hvem man er og hva som venter en. Litt som månens syklus med sine fire faser. Månen og naturen ellers har sin egen rytme og forstyrres den, oppstår en alvorlig ubalanse som går utover hele naturens kretsløp. Alt rammes på grunn av ytre hendelser og setter systemet i fare.
Sånn tror jeg det er med oss mennesker også. Vi fødes med et sett av egenskaper som skal ruste oss for livet her på jorden og, men vi har et sett grunnleggende behov som alle trenger å få dekket for at vi skal kunne utvikle oss til trygge og empatiske medmennesker. Som individ blir vi derfor prisgitt hvor vi fødes og vokser opp og de menneskene vi omgir oss med. Dette preger hvem vi blir og hvordan vi utvikler vår identitet.
De færreste av oss får dekket disse behovene fult og helt. De fleste lever i situasjoner som gjør livet utfordrende og noen utsettes for varige skader fysisk eller psykisk. Vi som lever i den rikeste delen av verden opplever nok å få dekket svært mange av de grunnleggende behovene som sult og tørst og sikkerhet / beskyttelse fra krig og naturkatastrofer. Når det gjelder trygghet, tilhørighet og kjærlighet er det mere universalt hvordan vi mennesker utsettes for krenkelser som bidrar til å gjøre oss ekstra sårbare som individer.
I boka «Hvordan krenkede barn blir syke voksne» tar Anna Luise Kirkeng et oppgjør med medisinsk teori og hvordan den er konstruert på en måte der det oppstår et alvorlig misforhold mellom medisinens objektive sannheter og pasientenes subjektive erfaringer.
Kunnskapen om krenkelser mennesker utsettes for blir usynliggjort innenfor medisinens sanne kunnskap. Det som fremstår diffust og ubestemmelig i medisinsk forstand viser seg å svært håndfast i sosial forstand. Så vi mennesker bærer altså i langt større grad med oss de fysiske, psykiske og sosiale krenkelsene vi utsettes for enn det vi ofte tenker på i hverdagen, heldigvis!
Vi mennesker er nemlig utstyrt med en enorm tilpasningsevne og evne til selvutvikling. Det gir oss kraft og mulighet til å reparere eller kompensere for skader og sår ervervet underveis i livet. Det gjør det mulig å utvikle sunne og mer givende relasjoner til seg selv og andre mennesker selv i voksen alder. Det er utviklet effektive metoder og tilnærminger som faktisk bidrar til endring og bedret livskvalitet. Det forutsetter imidlertid en vilje og evne til å ta tak i det som har skapt selve ubalansen. Det krever at en er villig og har rammer til å:
- Å jobbe imot å få en grunnleggende selvomsorg og å søke hjelp samt
- Å utvikle empati og tålmodighet med seg selv i prosessen med å ta tilbake eget liv.
Gjennom evolusjonen har vi mennesker altså blitt formet til å bli ganske tøffe og sterke skapninger. Likevel, har vi alle våre grenser og terskler for hva vi tolererer, og godt er det! For hva slags samfunn hadde vi utviklet dersom vi ikke hadde våre begrensninger og sårbarheter? Alle har på en eller annen måte begrensninger og sårbarheter som medmennesker! Noen mer enn andre og det synes ikke utenpå. Jeg har i mitt liv gjentatte ganger kjent på, og blitt preget av dette. Når hverdagen sprengs i stykker av et «indre kaos» kreves det at energien i stor grad brukes til å funger/overleve innenfor de vanlige rammene og sosiale relasjonene som er kjente.
Det blir imidlertid straks mere komplisert når verden «der ute» og tildeles uskyldige mennesker, uten å vite det, dras inn i en spiral av kaotiske følelser og reaksjoner. De fremstår og oppleves totalt uforståelige, totalt urimelige og svært krenkende. Det er i sånne situasjoner jeg kjenner jeg at jeg totalt mister fotfeste! Da er jeg totalt er ute av stand til å formidle hva som foregår fordi relasjonen ikke inviterer til sånne nære og kompliserte samtaler fordi det simpelt hen vil krever et engasjement og en energi av motparten det er totalt urimelig å forlange. Ingen av oss kan forvent, eller kreve, at et annet menneske skal sette sitt liv på vent og bruker dyrebar tid og energi for å forstå hvorfor de kastes rundt i en urimelig virvelvind av tanker, følelser og utsagn som bare er utidig og tappende.
Så er det nok ingen overraskelse for deg om leser at min verden i disse dager kjennes akkurat sånn ut og at det et eller annet sted der ute i verden sitter et medmenneske igjen med konsekvensene av at jeg fremstod som en mild bris men i virkeligheten ble syklon uten tanke for andre enn meg selv, mine egne følelser og egoistiske behov.
Helt personlig opplever jeg disse situasjonene som skamfulle og tidels umulig å komme ut av med «æren i behold». Det som allikevel er verst, er at jeg ikke klarer å nå frem med den nestekjærligheten og omsorg jeg faktisk innehar og føler for å bidra med. For hvordan skal jeg oppklare hva som skjedde og hvorfor dette skjedde uten å kreve enda mere tid og krefter på noe som oppleves og er totalt urimelig? Hvordan rett opp når en har “feiet” bort alt som kunne spiret og grodd til noe bra?
Det er og blir en «gordisk knute» som kjennes vanskelig å løse opp i. En knute jeg tror flere enn meg har kjent på og opplevd å skulle hanskes med flere ganger gjennom et langt liv. Jeg tror flere kan kjenne seg igjen i det jeg skriver om og smile litt beklemt over egne erfaringer fra egne liv. Vi mennesker er jo tross alt ganske like!
Så har jeg selvfølgelig funnet en måte å prøve å løse denne “gordiske knuten” men det gjemmer jeg i mitt hjerte til det mennesket som denne gangen fortjener det mest!
