Bokomtale – Prosessen mot Viggo Kristiansen!

FOTO: Brukt etter tillatelse fra Bjørn Olav Jahr

Prosessen mot Viggo Kristiansen er nok en bok skrevet av Bjørn Olav Jahr. Dette er en oppfølger av boka Drapene i Baneheia. To historier, en sannhet.

Boka er historien om Viggo Kristiansens kamp for gjenopptakelse og livet på Ila fengsel og forvaringsanstalt. Det er også historien om forsvarernes, familiens og støttegruppens utrettelige arbeid for å opplyse saken – og om hvordan politiet, påtalemyndigheten og opinionen har kjempet imot gjenopptakelse.

I innledningen problematiserer han om han som journalist med klar overbevisning om at Viggo Kristiansen er uskyldig dømt kan unngå å gå i den såkalte «bekreftelsesfellen» og er åpen på at det er problematisk.

«Poenget mitt er at man aldri har noen garanti for at man lar ens egne hypoteser farge tolkningen av funnene i for stor grad. Et strengt indre vakthold er nødvendig, men neppe tilstrekkelig.»

Han skriver videre at han har fått en del spørsmål underveis om hva slags kvalifikasjoner han har for å kunne være dommer og nærmest komme med en slags fasit på bevisene. Helt betimelig påpeker han da at dette isåfall gjelder for alle som;

«på daglig basis dekker kriminalsaker og også gir sine vurderinger av det som skjer i retten og, i mange tilfeller, av skyldspørsmålet.»

Han er krystallklar på at det i denne saken er rettssystemet som skal ta avgjørelsene, men understreker at de ikke på noen måte betyr at journalister skal forholde ukritisk til domstolene og de avgjørelser som til enhver tid fattes der.

BJØRN OLAV JAHR: PROSESSEN MOT VIGGO KRISTIANSEN
FOTO: Skjermbilde av kjøpt E-bok

Selve boka handler primært om saken etter den endelige dommen falt 13. februar 2002. Den er inndelt i tre hoveddeler.

Baneheia-saken
Bevisene
Prosessen

Del tre er i stor grad hoveddelen i boka og dreier seg om Viggo Kristiansens liv innenfor fengselsmurene, kampen for å få saken gjenopptatt og hvordan han hele veien relativt ensidig er omtalt i pressen. Selv har jeg lest del en og er godt inne i del to.

Det er noen ting som spesielt fascinerer meg så langt. Det ene er hvordan Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen går fra å beskrives med distanse til å fremstå mere «tredimensjonalt» i en historie.

Den grove rammen og informasjonen om selve saken er mye som vi har lest i media tidligere. Slik det presenteres opplever jeg imidlertid at det kommer frem mere grundig med nye opplysninger som kompletterer det vi tidligere har hatt innsyn i. Vi får detaljerte forklaringer samtidig som begges historier gjennomgås hver for seg og sammen. For meg som leser oppleves det å få se på saken en gang til med et «forstørrelsesglass» som skaper en sammenheng der enkeltbiten i større grad blir forståelige i det store bildet.

Det som slår meg så langt i boken er hvordan historien til Jan Helge Andersen legger premissene for hvordan bevisene tolkes samt Viggo Kristiansens sin rolle. Der Jan Helge Andersens forklaring endres eller ikke sammenfaller med bevisene blir dette forklart med at «man i en så komplisert sak ikke kan regne med å avdekke den hele og fulle sannheten. Der Viggo Kristiansens forklaringer endres eller ikke sammenfaller med bevisene blir dette konsekvent tatt til inntekt for at han er et monster og en løgner.

Jan Helge Andersen benekter all deltakelse i saken inntil et håndfast DNA bevis foreligger. Fra det tidspunktet endrer han taktikk og innrømmer egen deltakelse i saken, dog som et ufrivillig offer. Viggo Kristiansen har fra dag en benektet enhver befatning med saken. Hans forklaring avviker kun på ett punkt, han hadde dagen drapene skjedde vært rett innenfor bommen inn til Baneheia og 3. stampe. Denne forglemmelsen tolkes ene og alene som løgn. Viggo Kristiansen er og blir et uetterrettelig monster.

Baneheiasaken var og er fortsatt en av de grusomste drapssaker i Norge. Det er ingen tvil om at politiet hadde et forferdelig press på seg til å oppklare saken. De trengte en løsning noe Jan Helge Andersen bidro til å gi. Det sies at han ikke skulle ha noen form for nytte av å dra en uskyldig kamerat inn i historien. Det er en sannhet med modifikasjoner

Bjørn Olav Jahr har i denne boken et spennende kapittel om «Den ærlige og den uærlige drapsmannen» Her kommer blant annet historien om at Viggo Kristiansens tidligere hadde forgrepet seg på ei jente frem. Denne informasjonen kom fra Jan Helge Andersen og bidro til å «forsegler Viggos skjebne ytterligere». Viggo Kristiansen på sin side innrømmet. umiddelbart overgrepene og avla en ærlig og troverdig forklaring på dette i retten. Saken blir videre en kamp om troverdighet.

Aktor i saken ser klart at det er store utfordringer i forbindelse med Jan Helge Andersens tilståelse. Jan Helge Andersens politiforklaringer er bærebjelken i saken mot Viggo Kristiansen, så man er avhengig av at Jan Helge Andersen oppfattes som troverdig. Dette klarer han mye på grunn av det som av Bjørn Olav Jahr beskriver som dårlig forsvarerarbeid fra Viggo Kristiansens advokat Tore H. Pettersen.

I del to av boken går Bjørn Olav Jahr igjennom bevisene i saken. Dette er en grundig og svært detaljert gjennomgang av alle aspekter som har vært fremme i media. Satt sammen til en helhet er dette en svært interessant gjennomgang. Også her opplever jeg at vi får en mere grundig gjennomgang med opplysninger som kompletterer det vi tidligere har hatt innsyn i på en måte som gjør det letter å se saken i sin helhet.

Bjørn Olav Jahr klarer på en fantastisk, men også troverdig måte, å presentere en og en ting av gangen, med en rød tråd, på en måte som gjør det lettere å få oversikt over de ulike bevisene og hvorfor det er grunn til å stille store spørsmålstegn rundt den konklusjonen vi har hatt frem til nå og som i disse dager gjennomgås i sin helhet av Statsadvokaten i Oslo.

Jeg har nå del tre igjen. Dette er beskrevet som den hoveddelen i boken. Jeg synes imidlertid boka så langt bærer preg av at Bjørn Olav Jahr faktisk har forsøkt å beholde «et strengt indre vakthold» i bearbeidingen av det han presenterer. Han kommer gjentatte ganger med analyser og hypoteser for å peke på muligheten av at Jan Helge Andersen i hovedsak har fortalt sannheten. Han har på en god måte klart å ha to tanker i hodet samtidig selv om han personlig mener Viggo Kristiansen er uskyldig dømt.

Dette er som sagt en sak som opptar og opprører mange. Torsdag den 18. november lanseres boka offisielt på Stopp Pressen Scene i regi av Pitch Forlag og Bjørn Olav Jahr. Jeg anbefaler alle som på en eller annen måte er engasjert i saken å kjøpe boka og få med seg dette arrangementet som blir en spennende samtale med Bjørn Olav og Svein Tore Bergestuen på scenen.