De senere årene har vi sett at kriminalsaker og tidligere etterforskning blir satt under lupen i såkalte ” True crime serier ”. Det har vært delte meninger om dette er saker som egner seg på TV som underholdning. Tidligere riksadvokat Tor-Aksel Busch har uttalt seg kritisk til en slik utvikling i sitt intervju til NRK den 20. okt. 2019.
”Jeg synes det er veldig krevende når alvorlige kriminalsaker blir føljetonger på TV. Jeg skjønner at det kan være god TV, og antagelig ganske billig å produsere. Men det å få tilgang til politimateriale, og dissekere dette i beste sendetid, med tunge personvernhensyn involvert, det diskuteres for lite.”
I samme intervju peker Marie Sjo, prosjektredaktør i NRK for serien «Gåten Orderud», viktigheten av at slike saker belyses på denne måte:
”I et demokrati er det utrolig viktig med åpenhet rundt den delen av samfunnet som har makt og myndighet. Det at den fjerde statsmakt ettergår den tredje, er en god ting. Det må de tåle.”
Dette er etter min mening to interessante innspill i debatten om norsk rettssikkerhet og medienes rolle i slike saker. Det understreker viktigheten av at vi som samfunn følger med på hva som skjer inne rettssalen, men også det ansvaret som ligger hos filmskapere.
Vi må selvfølgelig se på slike dokumentarer med et kritisk blikk. Seriene roter opp i vonde minner for ofrenes familier og skaper håp for de involverte. Vi må derfor kunne forvente en redelighet og etterrettelighet på en måte som sikrer at serieskaperene, så langt som mulig, klarer å vurdere objektiviteten i den informasjonen de graver opp.
Norge er kåret til en av de beste rettsstaten i verden, bare slått av Danmark. Det er derfor lett å tro at denne type urettferdighet bare skjer i andre land, som for eksempel i USA, der de sosiale ulikhetene er større og rettssystemet har fått et mer frynsete rykte enn her hjemme. I år har vi imidlertid opplevd at to kriminalsaker, Birgitte Tengs saken og Baneheiasaken, mot svært manges forventning faktisk har endret status. Begge sakene har behørig har vært omtalt i mediene fordi de faktisk er gjenåpnet/gjenopptatt.
Det er således min påstand at den viktigste årsakene til dette nettopp er de aktuelle ”True crime seriene” som er vist på norsk TV. Seriene bygger på bøker skrevet av Bjørn Olav Jahr som blant annet er forfatter og journalist. Han og teamet som har jobbet med disse produksjonene har lagt ned et enormt arbeid og engasjement for å løfte frem det de mener er grove feil i begge sakene.
Jeg er av en slik mening at”True crime serier” har en viktig funksjon. Vi ser i dag at det ofte er de svake gruppene i samfunnet som rammes av urettferdighet og manglende rettssikkerhet. En av grunnene til dette er at folk ikke kjenner sine rettigheter. Manglende juridisk innsikt og kompetanse hos svake grupper gjør at sosiale forskjeller forsterkes mer og mer.
Det å engasjere advokater og sakkyndige i kampen for frifinnelse er et økonomisk løft de fleste av oss ikke har økonomi til. Det er i disse to sakene lagt ned år med ulønnet arbeid. Riktignok er dette timer som av advokater i noen grad kan søkes refundert i ettertid hvis saken fører frem! Det er dessverre få advokater som tar sjansen på eller viser genuin er interessert for å jobbe uten betaling.
Ordningen med Fri rettshjelp er heller ikke til nytte i disse situasjonene. Det er en situasjon vi virkelig bør bekymre oss for! Det er, etter min mening, et alvorlig rettssikkerhetsproblem hvis ikke alle har tilnærmet lik tilgang på rettssystemet og at ”True crime serier” blir siste utvei / eneste inngangsport til innsyn og kontroll av rettssikkerheten. Det er imidlertid ikke tvil om at vi kan takke disse seriene for at to svært omdiskuterte saken har fått en sjanse til ny gjennomgang!
Personlig mener jeg dette er helt nødvendige gravejournalistikk der det løftes frem informasjon og settes søkelys på mulig urett og grove justismord! Det er dessverre helt nødvendig at den fjerde statsmakt ettergår den tredje!
