Opphaver: Science Photo Library
Rettighetshaver: Leverandør NTB

 

Vi har i 1 år og 10 måneder levd med overskrifter om Covid-19 – smittetall og mutasjoner. Lite ante vel jeg at det skulle prege hverdagen vår så lenge, og godt er de. Jeg opplever nemlig en form for “koronatretthet”. Å jeg mener på ingen måte å bagatellisere! Selv er jeg i risikogruppen og har vært svært lite sosial de to siste årene. Jeg er riktignok prioritert i vaksinasjonsprogrammet, men jeg har lite lyst til å bli smittet. Jeg unner ingen den risikoen det er å bli utsatt for smitte og ikke vite om det vil ramme overraskende hardt eller gli forbi som en “vanlig influensa”. Det er faktisk slik at mange mennesker sliter med alvorlige og langvarige senskader.

FOTO: Canva

 

Det som tildels frustrer meg er dette at det stadig kommer nye varianter av viruset. Blant biologer og medisinere er det ingen som er overrasket over at koronaviruset muterer. Mutasjoner skjer hele tiden – i alle slags organismer – og mutasjonene gjør det mulig for organismene å tilpasse seg miljøet. Deres budskap er at dette egentlig bare er evolusjon i praksis. Det er definitivt ikke betryggende ifht tidsaspekt og varigheten av denne epidemien.

FOTO: Canva

 

Når det stadig kommer meldinger om nye mutasjoner, mer eller mindre smittsomme, er altså dette normalen. Så leser vi klart å tydelig at mutasjoner oppstår i de deler av varden der vaksinasjonsprosenten er lavest. En oversikt over hvordan det ligger går med vaksineringen rundt om i verden, er nedslående lesing. Ikke uventet har de rike land høy vaksinasjonsgrad. Vi ser imidlertid tydelig at det er de rike landene som har “sikret seg” vaksiner. Det er uetisk og svært uheldig i forhold til den totale bekjempelsen av epedimien. Det er grunn til å minne om hva som er blitt sagt tidligere under pandemien. Vi er ikke trygge før alle i verden er vaksinert! Den 4. januar kunne vi lese følgende om en ny variant funnet i Frankrike.

I en preliminær forskningsrapport bekrefter instituttet IHU Méditerranée Infection i Marseille at en ny variant av coronaviruset, B.1.640.2, er avdekket hos tolv personer.

Den nye varianten skal ha 46 mutasjoner, noen av dem ser vi også i omikron, ifølge FHI. Flere av mutasjonene skal gjøre viruset mer smittsomt og gjør det enklere for at den kan unngå menneskets immunsystem. Forskere har døpt varianten for IHU, oppkalt etter instituttet, og er ennå ikke påvist i noen andre land enn Frankrike.

Det var reisende fra Kamerun som først fikk registrert smitten i midten av november, ifølge franske medier.

Dette er en variant som er påvist i et mindre klynge i Frankrike, med link til Kamerun. Varianten har et betydelig antall mutasjoner, som potensielt kan ha betydning for smittsomhet og hvordan vaksinen treffer, sier Line Vold, avdelingsleder i FHI, til Dagbladet. (Kilde: ABC Nyheter)

FOTO: Canva

Da covid-19-vaksinene kom på markedet, sikret rike land seg store mengder til egen befolkning. Mange land skaffet seg tre ganger flere doser enn de trengte. På sidelinja stod verdens fattigste land, med bare 20% av verdens vaksiner. Nye mutasjoner er en direkte konsekvens av skjevfordelingen. Jo raskere vi kan vaksinere, jo mindre sjanse er det for nye varianter.

Nå må alle verdens ledere og land ta inn over seg at en rettferdig vaksinefordeling er en politisk, moralsk og økonomisk prioritet, og det eneste riktige å gjøre nå, sier da Silva. (Kilde; FN Sambandet/nyheter)

FN har lenge påpekt nødvendigheten av en rettferdig fordeling av vaksiner. Dette er nemlig det som ska til for å redusere risikoen for nye bølger av pandemien så vel som for fremveksten av nye varianter. Dette burde da virkelig ikke være så vanskelig å forstå! Vil man unngå nye mutasjoner og utallige runder med høye smittetall så send vaksinedoser til de som trenger det. Mobiliteten i samfunnet er så stor at de fleste burde skjønne at dette er et globalt problem.

FOTO: VG sin offisielle statistikk 7/1-22

 

DETTE ER MIN BLOGG DER JEG I LEDIGE STUNDER DELER MINE TANKER OM LIVET, DØDEN OG KJÆRLIGHETEN!

Du er velkommen til å følge min FB gruppe; 

https://www.facebook.com/groups/334892231659146 

Bloglovin;

https://www.bloglovin.com/blogs/midtveis-i-livet-21129857

Instagram;

https://www.instagram.com

YouTube kanal:

https://www.youtube.com/channel/UCloR8jypvqGULW5aNO-rwaw

FOTO: Ingleson

FOTO: Skjembilde TV2 Nyhetskanalen

 

Lena Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8) ble voldtatt og drept i Baneheia i Kristiansand i 2000. To menn ble dømt. Jan Helge Andersen tilsto, men Viggo Kristiansen nektet enhver befatning med saken. Agder lagmannsrett trodde på Andersen når han forklarte at han utførte det ene drapet fordi Kristiansen truet ham til å gjøre det.

Vi har de siste dagen kunnet lese “lekkasjer” i avisene der det fremkommer informasjon at Jan Helge Andersen sitt DNA er funnet flere steder på Lena Sløgedal Paulsen. Dermed er det funnet DNA fra Jan Helge Andersen på begge ofrene, mens det ikke er funnet DNA-spor fra Viggo Kristiansen.

FOTO: Skjermbilde 21 nyhetene NRK 15.11.21

 

De nye DNA-svarene kan dermed stå i strid med grunnlaget Baneheia-dommen er bygget på.

Videre leser vi at Jan Helge Andersen i politiavhør åpner for at han kan ha forgrepet seg på begge ofrene i Baneheia, men sier at han ikke kan huske det. Andersen nekter for å ha utført overgrepene alene. I avhørene med politiet i Oslo i oktober fastholdt imidlertid Andersen at den tidligere bestekameraten Viggo Kristiansen også deltok i ugjerningene. På spørsmål om han kan ha forgrepet seg på begge ofrene, forklarer han at han kun husker å ha forgrepet seg på en av dem.

Han svarer flere ganger at han i så fall «må ha hatt blackout» hvis det skulle stemme. 

FOTO: Skjermbilde 21 nyhetene NRK 17.11.21

 

Det er ingen hemmelighet at jeg mener dommen mot Viggo Kristiansen er uriktig og at han er uskyldig dømt for drapene i Baneheia. Jeg har fulgt saken fra sidelinjen i mange år ut fra en faglig og en personlig interesse. Jeg har jobbet på Ila fengsel og forvaringsanstalt og andre deler av kriminalomsorgen og har alltid vært opptatt av kriminologi og vårt lands historie når det gjelder justismord. Det betyr imidlertid ikke at jeg sitter med noen form for «fortrinn» i forhold til hva som faktisk er sannheten i denne saken, det forklarer kun mitt engasjement.

Jeg har hele tiden ment det kun var en gjerningsmann, Jan Helge Andersen. Det har jeg bygget jeg på følgende resonnement:

1.
Politiet baserte sin bevisrekke i hovedsak på Andersens historie.

Denne er bygget på en avhørssituasjon/avhørsteknikk det i. ettertid stilles store spørsmålstegn ved. Disse metodene hadde store svakheter, og gikk i stor grad ut på å få fram en tilståelse. Vi vet at JHA flere ganger endret sin forklaring på en måte som mange mener passet med politiets teori om to gjerningsmenn.

2.
DNA sporene kan i henhold til flertallets vurdering i Gjenopptakelseskommisjonen ikke brukes til å fastslå at det er sikre spor fra to gjerningsmenn. Noe som igjen løfter frem betydningen av mobilbeviset (se punkt 5)

FOTO: Skjermbilde 21 nyhetene NRK 15.11.21

 

3.
Stikkskadene på ofrene fremstår så like at de med høy sannsynlighet er utført av en person.

4.
Jentene ble funnet påkledd med enkelte av klærne tilhørende den andre.
noe som kan tyde på at de var avkledd på samme tid og påkledd av en person som ikke har lagt merke til/vektlagt hvem de ulike klærne tilhørte.

5.
Aktiviteten på VK sin telefon skisserer en kompliserende situasjon for påtalemyndigheten i forhold til hans bevegelse i det aktuelle tidsrommet man mener drapene er begått. Det er etter min mening usannsynlig at han har kunnet bevege seg frem og tilbake i Baneheia uten at dette har vekket oppsikt. I tillegg blir situasjonen med at JHA, i fravær av VK, skal oppleve situasjonen som så truende at han blir sittende i ro uten å foreta seg noe til fordel for ofrene på åstedet svært uforståelig. Det forutsetter selvfølgelig at det reelt sett ikke foreligger en teoretisk mulighet at VK kan ha hatt dekning på åstedet.

Kristiansen ble dømt til lovens strengeste staff, 21 års forvaring og har helt siden det hevdet sin uskyld. Det er stor uenighet i forhold til om det finnes tekniske bevis mot Kristiansen. Han ble hovedsakelig dømt på bakgrunn av kameraten Jan Helge Andersens vitnemål.

Han har forsøkt å få saken sin gjenopptatt seks ganger. Den syvende gangen Viggo forsøkte å få saken sin gjenopptatt besluttet Gjenopptakelseskommisjonen 18. februar 2021 at straffesaken skal gjenåpnes.

FOTO: Skjermbilde Nyhetskanalen TV2 17.11.21

 

Flertallet sin konklusjon var:

«Et flertall på tre medlemmer er i korthet av den oppfatning at det etter domfellelsen i 2002 er fremlagt nye sakkyndige erklæringer og rapporter som svekker DNA-beviset, og at dette får betydning for vektingen av de øvrige bevisene som talte for at Kristiansen var skyldig da saken ble behandlet i Agder lagmannsrett. Etter flertallets vurdering er det samlet sett en rimelig mulighet for at Kristiansen ville ha blitt frifunnet, dersom lagmannsretten hadde vært kjent med de nye bevisene som nå foreligger.»

Saken ble etter gjenopptakelsen besluttet utredet og flyttet fra Statsadvokaten i Agder til Statsadvokaten i Oslo for å få en gjennomgang av personer uten tidligere tilknytning til saken. Statsadvokat Andreas Schei har etter dette hatt hovedansvaret for den videre etterforskningen i Baneheia-saken.

FOTO: Skjermbilde Nyhetskanalen TV2 17.11.21

 

Store deler av den jobben som er gjort i denne saken er gjort av personer på frivillig grunnlag av støttegruppen til Viggo Kristiansen. Den er kommet i stand for å belyse Viggo Kristiansens sak og å dele informasjon om det arbeidet som gjøres opp mot Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Her er nedlagt et enormt arbeid som i stor grad er medvirkende til at Viggo Kristiansen tilslutt fikk saken gjenopptatt i år.  Således er det en imponerende jobb som er gjort av Viggo Kristiansen sin advokater , Viggo Kristiansens støttegruppeBjørn Olav Jahr og Eivind Pedersen som har stått alene blant journalister siden første dag!

Saken har gjennom de siste månedene vært gjenstand for en grundig etterforskning. Saken har frem til slutten av august hatt en jevn progresjon. Fokus for etterforskningen har vært:

  • DNA bevis
  • Mobil aktivitet
  • Funn ved obduksjon
  • Funn på klærne
  • Observasjoner fra selve funnstedet
  • Vitnemål av personer som var i Baneheia på det aktuelle tidspunktet.

Målet med denne etterforskningen er å kartlegge om det foreligger noe som helst grunnlag for å mene at man er overbevist om at Viggo Kristiansen er skyldig og at dette eventuelt holder til at han vi dømmes i retten.

FOTO: Skjermbilde Nyhetskanalen TV2 17.11.21

 

Jan Helge Andersen skal, på bakgrunn av de nye funnene møte Oslo-politiet for å forklare seg ytterligere om sin rolle i Baneheia-saken. Det er foreløpig ikke varslet noen ytterligere avhør av Viggo Kristiansen i den nye Baneheia-etterforskningen, opplyser Kristiansens støttegruppe.

Jeg tror vi nå nærmer oss slutten på den etterforskningen Statsadvokaten har hatt ansvar for siden gjenåpningen av saken. Flere strafferettseksperter mener de nye DNA-funnene i Baneheia-saken kan føre til at det ikke vil bli reist ny sak mot Viggo Kristiansen.

“Om påtalemyndigheten ikke finner noe nytt på Viggo Kristiansen, og det i tillegg viser seg at Jan Helge Andersen lyver, heller det kraftig i frifinnende retning……Med det nye DNA-funnet blir Jan Helge Andersens forklaring svekket, når han tidligere har ment at han ikke har begått overgrep mot Lena Sløgedal Paulsen. At det kan dokumenteres at han lyver er en indirekte fordel for Viggo Kristiansen, mener Stridbeck.

Kilde: VG 16. november

JEG HÅPER VIGGO KRISTIANSEN FRIFINNES OG AT DET IKKE UNDER NOEN OMSTENDIGHETER VIL FORELIGGE NOEN TVIL OM AT HAN ER USKYLDIG DØMT I DENNE SAKEN!

FOTO: Skjermbilde Nyhetskanalen TV2 17.11.21

 

DETTE ER MIN BLOGG DER JEG I LEDIGE STUNDER DELER MINE TANKER OM LIVET, DØDEN OG KJÆRLIGHETEN!

Du er velkommen til å følge min FB gruppe; 

https://www.facebook.com/groups/334892231659146 

Bloglovin;

https://www.bloglovin.com/blogs/midtveis-i-livet-21129857

Instagram;

https://www.instagram.com

YouTube kanal:

https://www.youtube.com/channel/UCloR8jypvqGULW5aNO-rwaw

 

FOTO: Ingleson
FOTO: Brukt etter tillatelse fra Bjørn Olav Jahr

 

Prosessen mot Viggo Kristiansen er nok en bok skrevet av Bjørn Olav Jahr. Dette er en oppfølger av boka Drapene i Baneheia. To historier, en sannhet.

Boka er historien om Viggo Kristiansens kamp for gjenopptakelse og livet på Ila fengsel og forvaringsanstalt. Det er også historien om forsvarernes, familiens og støttegruppens utrettelige arbeid for å opplyse saken – og om hvordan politiet, påtalemyndigheten og opinionen har kjempet imot gjenopptakelse.

I innledningen problematiserer han om han som journalist med klar overbevisning om at Viggo Kristiansen er uskyldig dømt kan unngå å gå i den såkalte «bekreftelsesfellen» og er åpen på at det er problematisk.

«Poenget mitt er at man aldri har noen garanti for at man lar ens egne hypoteser farge tolkningen av funnene i for stor grad. Et strengt indre vakthold er nødvendig, men neppe tilstrekkelig.»

Han skriver videre at han har fått en del spørsmål underveis om hva slags kvalifikasjoner han har for å kunne være dommer og nærmest komme med en slags fasit på bevisene. Helt betimelig påpeker han da at dette isåfall gjelder for alle som;

«på daglig basis dekker kriminalsaker og også gir sine vurderinger av det som skjer i retten og, i mange tilfeller, av skyldspørsmålet.»

Han er krystallklar på at det i denne saken er rettssystemet som skal ta avgjørelsene, men understreker at de ikke på noen måte betyr at journalister skal forholde ukritisk til domstolene og de avgjørelser som til enhver tid fattes der.

BJØRN OLAV JAHR: PROSESSEN MOT VIGGO KRISTIANSEN
FOTO: Skjermbilde av kjøpt E-bok

 

Selve boka handler primært om saken etter den endelige dommen falt 13. februar 2002. Den er inndelt i tre hoveddeler.

  1. Baneheia-saken
  2. Bevisene
  3. Prosessen

Del tre er i stor grad hoveddelen i boka og dreier seg om Viggo Kristiansens liv innenfor fengselsmurene, kampen for å få saken gjenopptatt og hvordan han hele veien relativt ensidig er omtalt i pressen. Selv har jeg lest del en og er godt inne i del to.

Det er noen ting som spesielt fascinerer meg så langt. Det ene er hvordan Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen går fra å beskrives med distanse til å fremstå mere «tredimensjonalt» i en historie.

Den grove rammen og informasjonen om selve saken er mye som vi har lest i media tidligere. Slik det presenteres opplever jeg imidlertid at det kommer frem mere grundig med nye opplysninger som kompletterer det vi tidligere har hatt innsyn i. Vi får detaljerte forklaringer samtidig som begges historier gjennomgås hver for seg og sammen. For meg som leser oppleves det å få se på saken en gang til med et «forstørrelsesglass» som skaper en sammenheng der enkeltbiten i større grad blir forståelige i det store bildet.

Det som slår meg så langt i boken er hvordan historien til Jan Helge Andersen legger premissene for hvordan bevisene tolkes samt Viggo Kristiansens sin rolle. Der Jan Helge Andersens forklaring endres eller ikke sammenfaller med bevisene blir dette forklart med at «man i en så komplisert sak ikke kan regne med å avdekke den hele og fulle sannheten. Der Viggo Kristiansens forklaringer endres eller ikke sammenfaller med bevisene blir dette konsekvent tatt til inntekt for at han er et monster og en løgner.

Jan Helge Andersen benekter all deltakelse i saken inntil et håndfast DNA bevis foreligger. Fra det tidspunktet endrer han taktikk og innrømmer egen deltakelse i saken, dog som et ufrivillig offer. Viggo Kristiansen har fra dag en benektet enhver befatning med saken. Hans forklaring avviker kun på ett punkt, han hadde dagen drapene skjedde vært rett innenfor bommen inn til Baneheia og 3. stampe. Denne forglemmelsen tolkes ene og alene som løgn. Viggo Kristiansen er og blir et uetterrettelig monster.

Baneheiasaken var og er fortsatt en av de grusomste drapssaker i Norge. Det er ingen tvil om at politiet hadde et forferdelig press på seg til å oppklare saken. De trengte en løsning noe Jan Helge Andersen bidro til å gi. Det sies at han ikke skulle ha noen form for nytte av å dra en uskyldig kamerat inn i historien. Det er en sannhet med modifikasjoner

Bjørn Olav Jahr har i denne boken et spennende kapittel om «Den ærlige og den uærlige drapsmannen» Her kommer blant annet historien om at Viggo Kristiansens tidligere hadde forgrepet seg på ei jente frem. Denne informasjonen kom fra Jan Helge Andersen og bidro til å «forsegler Viggos skjebne ytterligere». Viggo Kristiansen på sin side innrømmet. umiddelbart overgrepene og avla en ærlig og troverdig forklaring på dette i retten. Saken blir videre en kamp om troverdighet.

Aktor i saken ser klart at det er store utfordringer i forbindelse med Jan Helge Andersens tilståelse. Jan Helge Andersens politiforklaringer er bærebjelken i saken mot Viggo Kristiansen, så man er avhengig av at Jan Helge Andersen oppfattes som troverdig. Dette klarer han mye på grunn av det som av Bjørn Olav Jahr beskriver som dårlig forsvarerarbeid fra Viggo Kristiansens advokat Tore H. Pettersen.

I del to av boken går Bjørn Olav Jahr igjennom bevisene i saken. Dette er en grundig og svært detaljert gjennomgang av alle aspekter som har vært fremme i media. Satt sammen til en helhet er dette en svært interessant gjennomgang. Også her opplever jeg at vi får en mere grundig gjennomgang med opplysninger som kompletterer det vi tidligere har hatt innsyn i på en måte som gjør det letter å se saken i sin helhet.

Bjørn Olav Jahr klarer på en fantastisk, men også troverdig måte, å presentere en og en ting av gangen, med en rød tråd, på en måte som gjør det lettere å få oversikt over de ulike bevisene og hvorfor det er grunn til å stille store spørsmålstegn rundt den konklusjonen vi har hatt frem til nå og som i disse dager gjennomgås i sin helhet av Statsadvokaten i Oslo.

Jeg har nå del tre igjen. Dette er beskrevet som den hoveddelen i boken. Jeg synes imidlertid boka så langt bærer preg av at Bjørn Olav Jahr faktisk har forsøkt å beholde «et strengt indre vakthold» i bearbeidingen av det han presenterer. Han kommer gjentatte ganger med analyser og hypoteser for å peke på muligheten av at Jan Helge Andersen i hovedsak har fortalt sannheten. Han har på en god måte klart å ha to tanker i hodet samtidig selv om han personlig mener Viggo Kristiansen er uskyldig dømt.

Dette er som sagt en sak som opptar og opprører mange. Torsdag den 18. november lanseres boka offisielt på Stopp Pressen Scene i regi av Pitch Forlag og Bjørn Olav Jahr. Jeg anbefaler alle som på en eller annen måte er engasjert i saken å kjøpe boka og få med seg dette arrangementet som blir en spennende samtale med Bjørn Olav og Svein Tore Bergestuen på scenen.

FOTO: PitchForlag, CC BY-SA 4.0

DETTE ER MIN BLOGG DER JEG I LEDIGE STUNDER DELER MINE TANKER OM LIVET, DØDEN OG KJÆRLIGHETEN!

Du er velkommen til å følge min FB gruppe; 

https://www.facebook.com/groups/334892231659146 

Bloglovin;

https://www.bloglovin.com/blogs/midtveis-i-livet-21129857

Instagram;

https://www.instagram.com

YouTube kanal:

https://www.youtube.com/channel/UCloR8jypvqGULW5aNO-rwaw

FOTO: Ingleson
BJØRN OLAV JAHR: PROSESSEN MOT VIGGO KRISTIANSEN
FOTO: Skjermbilde av kjøpt E-bok

 

Det er ingen hemmelighet at jeg mener dommen mot Viggo Kristiansen er uriktig og at han er uskyldig dømt for drapene i Baneheia. Jeg har fulgt saken fra sidelinjen i mange år ut fra en faglig og personlig interesse. Jeg har jobbet på Ila fengsel og forvaringsanstalt og andre deler av kriminalomsorgen og jeg har alltid vært opptatt av kriminologi og vårt lands historie når det gjelder justismord. Det betyr ikke at jeg sitter med noen form for «fortrinn» i forhold til hva som faktisk er sannheten i denne saken, det forklarer kun mitt engasjement.

Den 25. januar 2019 skrev journalist Henrik Skjevestad et innlegg i Advokatbladet der han peker på det faktum at de fleste justismord i Norge oppklares av såkalte «amatører».

“Justismord i Norge blir oppklart av amatører – ikke av jurister eller politifolk. Det er i veldig stor grad de som selv blir dømt eller deres støttespillere og familiemedlemmer som står bak. Derimot har påtalemyndigheten i alle kjente justismord i Norge kjempet med nebb og klør for å forhindre gjenopptakelse. Selv etter at saken er blitt gjenopptatt uttaler man at «ingenting kunne vært annerledes»

 

FOTO: Skjermbilde av advokatforeningen.no 25. januar 2019 skrevet av Henrik Skjevestad.

 

I utredningen Fritz Moen og norsk strafferettspleie (NOU 2007:7) kom det fram kritikk om at norske domstoler i flere alvorlige straffesaker ikke har stilt strenge nok krav til påtalemyndighetens bevisførsel. Det har vært vanskelig å få saker gjenopptatt på tross av nye bevis eller uttalelser fra nye, uavhengige sakkyndige.

Justismord eller «å bevisst eller i vanvare sørge for eller bidra til at en person blir mistenkt, straffeforfulgt og/eller dømt for en kriminell handling» er ikke et nytt fenomen i norsk strafferettspleie.

  • 1903 og 1929 – Hoel-sakene.
  • 1907 – Hetle-saken – Mikal Hetle og hans sønn Ole Hetle.
  • 1970 – Liland-saken – Per Kristian Liland ble uskyldig dømt for drapet på to  venner i 1969. Han ble frikjent i 1994.
  • 1978 – Moen-saken – Fritz Yngvar Moen ble uskyldig dømt for drapene på to 20 år gamle kvinner i 1976 og 1977. Han ble først frikjent for det ene drapet i  etter hans død i 2005 ble han frikjent for det andre drapet etter at Gjenopptakelseskommisjonen hadde etterforsket saken på nytt. Saken står som Europas eneste kjente tilfelle av dobbelt justismord. Dvs. at en person er blitt uskyldig dømt i to separate drapssaker.

 

FOTO: John Christian Elden. Sent to, and uploaded by User. CC BY-SA 3.0

 

  • 1982 – Rødseth-saken – Sveinung Rødseth ble i 1981 uskyldig dømt for drapet på sin 5 måneder gamle datter
  • 1984 – Hage-saken – Atle Joar Hage. Hage begikk selvmord i 1987 på grunn av anklagene og dommen, og ble frikjent 1. april 1998.
  • 1988-1990 – Bumerangsakene.
  • 1990- Fjell-saken – Åge Vidar Fjell.
  • 1995 – Birgitte-saken.

Journalist og Bjørn Olav Jahr har i flere år jobbet med Baneheiasaken. Det er imidlertid ikke den første saken han som journalist har gått inn i og gjennomført med grensesprengende «gravejournalistikk».

I disse dager kan vi følge Birgitte Tengssaken som, på grunnlag av nye bevis, nå er gjenstand for ny etterforskning. Birgitte Tengs sin 19 år gamle fetter dømt for drapet på sin kusine. Fetteren anket og ble året etter frikjent i lagmannsretten, men han ble samtidig dømt til å betale Tengs’ foreldre oppreisning i en sivil sak, der det gjelder andre beviskrav. Erstatningskravet er senere ettergitt, men dommen står ved lag.  Den 7. oktober bekreftet at fetteren til Birgitte Tengs offisielt er ute av saken.

Dette er en av flere saker han har engasjert seg i og skrevet bok om.

  • Smarte skurker – grådige gubber, historien om Finance Credit, dokumentar og historie (2005)
  • Rus og Rolex. Historien om en narkoman i hvit snipp, dokumentar og historie, Font (2009)
  • Hvem drepte Birgitte Tengs?, dokumentar og historie, Gyldendal (2015)
  • Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet, dokumentar og historie, Pitch (2017)

Høsten 2007 var Jahr redaktør for Kari Breirems På BA-HR-bakke … en varslers historie, en bok som tok utgangspunkt i den såkalte Tore Tønne-saken.

FOTO: Brukt etter tillatelse fra Bjørn Olav Jahr

Saker jeg selv har vært spesielt interessert i har vært:

  • Lilandsaken
  • Moen-saken
  • Birgitte-saken
  • Baneheiasaken
  • Torgersen saken

Når det gjelder Torgersensaken er dommen blitt begjært gjenåpnet en rekke ganger. Den siste begjæringen ble oversendt av advokat Pål W. Lorentzen og advokat Cato Schiøtz den 27. juni 2017. Begjæringen på 270 sider med åtte bilagsbind ligger i sin helhet på Torgersen-sakens hjemmesider.

FOTO: Picryl public domain

 

Prosessen mot Viggo Kristiansen er nok en bok skrevet av Bjørn Olav Jahr. Dette er en oppfølger av boka Drapene i Baneheia. To historier, en sannhet.

Boka er historien om Viggo Kristiansens kamp for gjenopptakelse og livet på Ila fengsel og forvaringsanstalt. Det er også historien om forsvarernes, familiens og støttegruppens utrettelige arbeid for å opplyse saken – og om hvordan politiet, påtalemyndigheten og opinionen har kjempet imot gjenopptakelse.

I innledningen problematiserer han om han som journalist med klar overbevisning om at Viggo Kristiansen er uskyldig dømt kan unngå å gå i den såkalte «bekreftelsesfellen» og er åpen på at det er problematisk.

«Poenget mitt er at man aldri har noen garanti for at man lar ens egne hypoteser farge tolkningen av funnene i for stor grad. Et strengt indre vakthold er nødvendig, men neppe tilstrekkelig.»

Han skriver videre at han har fått en del spørsmål underveis om hva slags kvalifikasjoner han har for å kunne være dommer og nærmest komme med en slags fasit på bevisene. Helt betimelig påpeker han da at dette isåfall gjelder for alle som;

«på daglig basis dekker kriminalsaker og også gir sine vurderinger av det som skjer i retten og, i mange tilfeller, av skyldspørsmålet.»

Han er krystallklar på at det i denne saken er rettssystemet som skal ta avgjørelsene, men understreker at de ikke på noen måte betyr at journalister skal forholde ukritisk til domstolene og de avgjørelser som til enhver tid fattes der.

FOTO: Andreas Haldorsen, CC BY-SA 4.0 , via Wikimedia Commons

 

Selve boka handler primært om saken etter den endelige dommen falt 13. februar 2002. Den er inndelt i tre hoveddeler.

  1. Baneheia-saken
  2. Bevisene
  3. Prosessen

Del tre er i stor grad hoveddelen i boka og dreier seg om Viggo Kristiansens liv innenfor fengselsmurene, kampen for å få saken gjenopptatt og hvordan han hele veien relativt ensidig er omtalt i pressen. Selv har jeg lest del en og er godt inne i del to.

Det er noen ting som spesielt facinerer meg så langt. Det ene er hvordan Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen går fra å beskrives med distanse til å fremstå mere «tredimensjonalt» i en historie.

Den grove rammen og informasjonen om selve saken er mye som vi har lest i media tidligere. Slik det presenteres opplever jeg imidlertid at det kommer frem mere grundig med nye opplysninger som kompletterer det vi tidligere har hatt innsyn i. Vi får detaljerte forklaringer samtidig som begges historier gjennomgås hver for seg og sammen. For meg som leser oppleves det å få se på saken en gang til med et «forstørrelsesglass» som skaper en sammenheng der enkeltbiten i større grad blir forståelige i det store bildet.

Det som slår meg så langt i boken er hvordan historien til Jan Helge Andersen legger premissene for hvordan bevisene tolkes samt Viggo Kristiansens sin rolle. Der Jan Helge Andersens forklaring endres eller ikke sammenfaller med bevisene blir dette forklart med at «man i en så komplisert sak ikke kan regne med å avdekke den hele og fulle sannheten. Der Viggo Kristiansens forklaringer endres eller ikke sammenfaller med bevisene blir dette konsekvent tatt til inntekt for at han er et monster og en løgner.

Jan Helge Andersen benekter all deltakelse i saken inntil et håndfast DNA bevis foreligger. Fra det tidspunktet endrer han taktikk og innrømmer egen deltakelse i saken, dog som et ufrivillig offer. Viggo Kristiansen har fra dag en benektet enhver befatning med saken. Hans forklaring avviker kun på ett punkt, han hadde dagen drapene skjedde vært rett innenfor bommen inn til Baneheia og 3. stampe. Denne forglemmelsen tolkes ene og alene som løgn. Viggo Kristiansen er og blir et uetterrettelig monster.

 

FOTO: Med tillatelse fra Discovery Norways presseside

Baneheiasaken var og er fortsatt en av de grusomste drapssaker i Norge. Det er ingen tvil om at politiet hadde et forferdelig press på seg til å oppklare saken. De trengte en løsning noe Jan Helge Andersen bidro til å gi. Det sies at han ikke skulle ha noen form for nytte av å dra en uskyldig kamerat inn i historien. Det er en sannhet med modifikasjoner

Bjørn Olav Jahr har i denne boken et spennende kapittel om «Den ærlige og den uærlige drapsmannen» Her kommer blant annet historien om at Viggo Kristiansens tidligere hadde forgrepet seg på ei jente frem. Denne informasjonen kom fra Jan Helge Andersen og bidro til å «forsegler Viggos skjebne ytterligere». Viggo Kristiansen på sin side innrømmet. umiddelbart overgrepene og avla en ærlig og troverdig forklaring på dette i retten. Saken blir videre en kamp om troverdighet.

Aktor i saken ser klart at det er store utfordringer i forbindelse med Jan Helge Andersens tilståelse. Jan Helge Andersens politiforklaringer er bærebjelken i saken mot Viggo Kristiansen, så man er avhengig av at Jan Helge Andersen oppfattes som troverdig. Dette klarer han mye på grunn av det som av Bjørn Olav Jahr beskriver som dårlig forsvarerarbeid fra Viggo Kristiansens advokat Tore H. Pettersen.

I del to av boken går Bjørn Olav Jahr igjennom bevisene i saken. Dette er en grundig og svært detaljert gjennomgang av alle aspekter som har vært fremme i media. Satt sammen til en helhet er dette en svært interessant gjennomgang. Også her opplever jeg at vi får en mere grundig gjennomgang med opplysninger som kompletterer det vi tidligere har hatt innsyn i på en måte som gjør det letter å se saken i sin helhet.

FOTO: Brukt etter tillatelse fra Bjørn Olav Jahr

 

Bjørn Olav Jahr klarer på en fantastisk, men også troverdig måte, å presentere en og en ting av gangen, med en rød tråd, på en måte som gjør det lettere å få oversikt over de ulike bevisene og hvorfor det er grunn til å stille store spørsmålstegn rundt den konklusjonen vi har hatt frem til nå og som i disse dager gjennomgås i sin helhet av Statsadvokaten i Oslo.

Jeg har nå del tre igjen. Dette er beskrevet som den hoveddelen i boken. Jeg synes imidlertid boka så langt bærer preg av at Bjørn Olav Jahr faktisk har forsøkt å beholde «et strengt indre vakthold» i bearbeidingen av det han presenterer. Han kommer gjentatte ganger med analyser og hypoteser for å peke på muligheten av at Jan Helge Andersen i hovedsak har fortalt sannheten. Han har på en god måte klart å ha to tanker i hodet samtidig selv om han personlig mener Viggo Kristiansen er uskyldig dømt.

Dette er som sagt en sak som opptar og opprører mange. Torsdag den 18. november lanseres boka offisielt på Stopp Pressen Scene i regi av Pitch Forlag og Bjørn Olav Jahr. Jeg anbefaler alle som på en eller annen måte er engasjert i saken å kjøpe boka og få med seg dette arrangementet som blir en spennende samtale med Bjørn Olav og Svein Tore Bergestuen på scenen.

FOTO: PitchForlag, CC BY-SA 4.0

 

DETTE ER MIN BLOGG DER JEG I LEDIGE STUNDER DELER MINE TANKER OM LIVET, DØDEN OG KJÆRLIGHETEN!

Du er velkommen til å følge min FB gruppe; 

https://www.facebook.com/groups/334892231659146 

Bloglovin;

https://www.bloglovin.com/blogs/midtveis-i-livet-21129857

Instagram;

https://www.instagram.com

YouTube kanal:

https://www.youtube.com/channel/UCloR8jypvqGULW5aNO-rwaw

FOTO: Ingleson
FOTO: Canva

 

Hei alle sammen,

 

Mitt navn er Karina Mahan, og jeg er førsteamanuensis i engelskdidaktikk på NTNU. I dag kommer jeg til å snakke litt om min egen historie i medieverden, og hvordan jeg ble strikkeaktivist.

 

 

 

Jeg begynte å strikke mye under nedstengelsen. Da bodde jeg alene i Trondheim og slet da universitetet stengte. Strikking var min terapi. Jeg elsket garnet, å kunne lage flotte klær til meg selv og kjenne på mestringsfølelsen.

Men til min store skuffelse var de fleste strikkeoppskriftene ikke på min størrelse. Dessuten var det ingen modeller på min størrelse, så jeg visste aldri hvordan plagget ville se ut på meg. Da jeg begynte å grave i de store garnselskapene (Sandnes Garn, Rauma, Pickles, Järbo), innså jeg at de rett og slett overså alle som var annerledes. Nesten alle modellene var tynne og hvite. Og dette gjorde meg veldig trist og frustrert. Det var skuffende å ikke føle en tilhørighet i hobbyen som jeg brukte for å unnslippe hverdagens problemer.

Så begynte jeg min egen Instagramkonto, karina_strikk.

 

Noe som er ganske vanlig praksis på Strikkeinsta er å lage felleskontoer. Så da er man kanskje 5-10 stk som deler på en konto og en person i gruppa tar over kontoen og forteller en fortelling hver dag (litt som jeg gjør nå). Man gjør det for å få flere følgere og kunne nå ut til folk som kanskje ikke ellers ville gjort på sin egen konto. Men problemet med disse kontoene er at de er ofte drevet at tynne, hvite, unge kvinner som er interessert i å promotere slike som seg selv. Jeg ble rett og slett aldri valgt til slike profiler. Og etter å ha drevet med aktivisme i over et år nå, vet jeg dessverre at det er veldig vanlig praksis. Om du er tjukk, ikke-hvit, eldre, eller har en annerledes type kropp, vil du sannsynligvis ikke bli valgt til slike grupper. Jeg ble så frustrert og lei.

Da bestemte jeg meg for at jeg skulle lage min egen Instagramgruppe. Og da skulle ALLE være velkomne. Jeg skulle finne gjester som kunne snakke om alt som Strikkeinsta ikke ville snakke om – hvordan det føles å bli diskriminert mot pga størrelse, etnisitet, sykdom, osv. Og det tok helt av. På et par uker hadde jeg allerede tusen følgere. Jeg kalte det Nordisk strikk for alle.

 

Nordisk strikk for alle traff en nerve hos veldig mange. Mange som hadde blitt refusert av store strikkegrupper på Instagram fikk fortelle historien sin hos oss. Vi hadde nye temaer hver uke (størrelsesinkludering, BLM, psykisk helse) og forklarte hvordan man kunne være inkluderende på alle mulige måter. Selv lærte jeg feks hvordan en blind strikker kunne strikke mønsterstrikk og hva slags diskriminering svarte strikkere opplever i et veldig hvitvasket miljø. Det var her jeg ble kjent med Nina-Elizabeth også, som kjente seg veldig igjen i noen av temaene og ønsket å bidra. Vi jobbet i team for å rekruttere gjester og lage informasjonsslides om forskjellige temaer (feks feminisme og strikk).

Så gøy som det var, var det også veldig vanskelig å være leder for en slik gruppe. Mange av disse unge, hvite kvinnene som aldri hadde reflektert over sine egne privilegier ble sinte (selv om vi aldri hengte ut enkeltpersoner). De sendte hatmail (særlig til meg) og sa at rasisme ikke fantes i Norge, eller at det var urimelig å be om større størrelser. Jeg ble anklaget for å spre hat og skape skiller mellom folk, selv om hele poenget mitt var å påpeke at det hatet og de skillene allerede finnes. Vi må kunne tørre å snakke om dem for å bygge broer mellom folk.

Det hele ble alt for mye for meg. Det i kombinasjon med personlige ting gjorde at jeg ble sykemeldt i lang tid. Til slutt bestemte jeg meg for å legge den delen av livet mitt på hylla. Vi hadde utrettet ganske mye på kort tid. Allerede begynte de store Instagramgruppene å rekruttere mer mangfold. Store selskaper (Rauma og Knitting for Olive, feks) begynte å kontakte oss for å fortelle at de utvidet størrelsesrangen sin. De ble også (litt) bedre på representasjon. Vi fikk løftet opp dyktige strikkere som ikke bare fikk flere følgere, men også skapte nettverk og løftet opp hverandre. Folk fant andre som seg selv, rett og slett. Og det var utrolig gøy og meningsfylt. Til slutt bestemte dyktige Saira Khan å ta over som leder for Nordisk strikk for alle. Det er jeg veldig takknemlig for, og håper hun kan få utrettet mer enn meg.

Men strikkeeventyret mitt var ikke over. Jeg begynte å jobbe ganske hardt med fettaktivisme på min egen Instagram, karina_strikk.

 

Jeg begynte å ta fotoseanser av meg selv der jeg virkelig fremhevet min egen kropp. Det er faktisk utrolig sjeldent at plusstørrelse kvinner gjør det i strikkeverdenen. Og enda sjeldnere at folk gidder å følge dem. Jeg skrev kritisk om hvordan strikkedesignere hadde snakket til meg da jeg hadde spurt om oppskrifter på min størrelse. Jeg skrev om hvordan det ikke føltes å passe inn. Jeg skrev om hvordan standardstørrelsekvinner kunne være allierte og kjøpe størrelsesinkluderende oppskrifter for å støtte oss. Og etter hvert innså jeg at tjukke strikkere trengte et sted for å samle seg. En slags støttegruppe. Og da ble Fete strikkere født.

 

Jeg lagde den over sommeren. Vi har takeovers i ny og ne, og emneknaggen #fetestrikkere. Hvis du bruker den knaggen på din egen Instagramprofil, deler vi av og til bildene i stories, slik at andre strikkere kan “oppdage” og følge deg. Vi har også promotert størrelsesinkluderende designere og kommet med tips til hvordan man kan style og endre oppskrifter til egen kropp.

Mye spennende har skjedd i livet mitt siden jeg begynte med aktivismen. Jeg har blitt kjent med så mange fantastiske mennesker (som Nina-Elizabeth) og lært så mye om hvordan jeg kan bli en bedre og mer inkluderende person. Det er også så flott å se at Nina-Elizabeth har stiftet denne fine bloggen i etterkant og når ut til enda flere folk.

I høst bestemte jeg meg for å tone litt ned på aktivismen igjen. Litt pga psykisk helse, men også fordi jeg følte at jeg hadde oppnådd det jeg kunne oppnå i denne omgang. Jeg begynte på et skrivekurs og bestemte meg for å skrive min egen roman (med en tjukk hovedkarakter!). Hvis du ønsker å lære mer om meg og min hverdag, og se hva det blir av denne romanen, kan du følge meg på:

Karina_strikk

Der kan du også stille meg spørsmål i DM om du lurer på noe mer om meg etter dette blogginnlegget 🙂

Ellers kan jeg anbefale:

Nordisk strikk for alle

Fete strikkere

og min nyeste Instagramprofil, The holistic writer. Det er en Instagramkonto for å inspirere akademisk skriving.

 

Tusen takk for at dere leste mitt lange blogginnlegg! Lover det er mye moro om du følger meg og Baby Bear (min søte lille Shih poo) på Instagram!

FOTO: CC0 Offentlig domene – Gratis for personlig og kommersiell bruk. Ingen attribusjon kreves

Vi leser stadig i avisene at antall uføre går opp og at det kan gi alvorlige økonomiske konsekvensene for velferdssamfunnet. Det er helt klart et viktig perspektiv når en tenker på de gode velferdsordningene vi har i dette landet. De skal nemlig finansieres på samme måte som alt annet i samfunnet.  

Norge som samfunn, har en privat og en offentlig sektor med tilhørende inntekter og utgifter. Som ufør i dette landet er jeg å anse som en utgiftspost i offentlig sektor. De av oss som er for syke til å stå i arbeidslivet enten det er full stilling, deltidsstilling eller tilpasset arbeid har et sikkerhetsnett å falle tilbake på. Dette sikkerhetsnettet er en av mange grunnsteiner i den norske velferdsstaten.  

 

FOTO: Canva

 

At det offentlige i en rekke land sikrer sine innbyggere mot skader, sykdom og arbeidsledighet er en type velferdstiltak som går under betegnelsen sosialforsikring og har røtter helt tilbake til 1600-tallet. Historisk startet sosialforsikring i Europa og England i begynnelsen av 1600-tallet med fattiglovgivningen – Poor Law Act – i 1601. Man skulle ta vare på de fattige og syke. I Norge fikk vi fattiglover først på midten av 1800-tallet. Det var faktisk fremveksten av industrisamfunnet som motiverte dette. 

Etter hvert som industrisamfunnet vokste frem, ble mennesker mer sårbar mot inntektstap fordi det faktisk fratok den enkelte muligheten til å overleve. Som industriarbeider var det ikke mulig å overleve  ved hjelp av selvberging som tidligere generasjoner hadde gjort.   

Under krigen vokste det i Storbritannia en tanke om at staten hadde et ansvar overfor alle borgere når det gjaldt å sørge for en garantert minsteinntekt og grunnleggende helse- og omsorgstjenester for yrkesaktive og yrkespassive. Velferdsstaten er altså ikke et norsk fenomen alene, men en europeisk “oppfinnelse”. 

 

Rettshaver: Leverandør Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek – fri bruk

 

Så la oss holde oss til den industrielle sjargongen. Med fremveksten av industrisamfunnet utviklet en stadig nye og mer moderne produksjonsmidler/maskiner. Noen maskiner hadde kort levetid og ble skiftet ut raskt, mens andre ble vedlikeholdt og reparert. Det var nemlig god investering for bedriftseierne. Men også maskiner har en maksimal levetid og skrotes til fordel for nye som fungere bedre eller som er mer effektive. Skroting av produksjonsmidler/maskiner er noe de fleste kan forstå at må gjøres og samfunnet lever godt med det.  

 

FOTO: Canva

I dette bildet kan man velge å se på arbeidskraft som et viktig produksjonsmiddel selv om samfunnet mer og mer blir mekanisert og datastyrt. Samfunnet trenger, enn så lenge, mennesker for å bidra til produksjon og økonomisk vekst og mennesket trenger samfunnet for å  han noe å leve av og leve for.  

Som mekaniske produksjonsmidler trenger også vi mennesker vedlikehold og reparasjon. Det at også mennesker trenger dette, er en faktor som ofte utelates fra budsjettene. Vi mennesker blir først en utgiftspost når forebygging ikke lenger er nok til å holde oss i full drift. Da faller vi inn under stadig voksende og omdiskuterte utgiftsposter som reparasjon eller skroting. Det er, som sikkert mange bedriftseiere kjenner, til en stor utgift å tapsføre. De har imidlertid kunnskap om og oversikt over de verdiene som faktisk er skapt frem til skroting. Det er med i totalregnskapet. 

 

Behandling

 

Som menneskelig arbeidskraft opplever jeg i liten grad at samfunnet har en total oversikt over hvert enkelt menneskes faktiske verdiskapning. Fra vi er arbeidsdyktige bidrar vi i samfunnet med vår kompetanse og arbeidskraft. Det måles faktisk i regnestykket. Samtidig som vi er i jobb stifter vi familie, føder barn, sosialiseres og tar vare på familie og venner. I tillegg engasjerer vi oss i fritidsaktiviteter, foreningsliv, politikk eller frivillig arbeid.  

Innenfor økonomien sees ikke dette på som lønnsom produksjon, det defineres som “reproduksjon”. Vi skaper ny arbeidskraft og vi vedlikeholder allerede eksisterende arbeidskraft. Man kan i grunnen si at vi som produksjonsmidler vedlikeholder oss selv men det kommer altså ikke frem som faktisk verdiskapning i vår samfunnsmodell.  

 

FOto: Canva

 

Frem til jeg var 45 år tok jeg ansvar for vedlikehold, reparasjon og reproduksjon helt selv. I oppstarten ble jeg, som produksjonsmiddel, utsatt for skader og dårlig vedlikehold. Det forhindret imidlertid ikke at jeg produserte som forventet.  

Når det dukket opp slitasjen evnet jeg å vedlikeholde det nødvendigste for å holde produksjonen oppe. Jeg giftet meg, fødte barn, var sosial og tok vare på familie og venner. I tillegg engasjerte jeg meg i fritidsaktiviteter, politikk og frivillig arbeid. Jeg gikk for full maskin! 

 

FOTO: Ingleson

 

Etter hvert begynte det å knake i sammenføyningene. Drevet av troen på at jeg bare hadde egne krefter til rådighet for vedlikehold og reparasjon, ble belastningene bare større og større. Jeg klarte ikke å holde tritt med problemene som dukket opp. Verken de fysiske eller de psykiske. Jeg hadde drevet mitt eget maskineri for hardt og “kræsja”! I tillegg var noen av delen ødelagt. Produksjonsmiddelet Nina-Elizabeth Ingleson synes  ha fått alvorlige skader. 

Jeg ble undersøkt og det ble vurdert om jeg lot meg reparere eller delvis settes i stand. Kost/nyttevurdering fortatt av fagfolk tilsa at jeg i beste fall at jeg ville kunne yte 10 %. Det er veldig lite og det er svært få steder i vårt samfunn ser nytten av et produksjonsmiddel med så lav ytelse. Jeg ble skrotet derfor skrotet fra arbeidslivet.  

 

FOTO: Ingleson

Jeg opplever imidlertid ikke at den produksjonen og reproduksjonen jeg har stått for frem til tidspunkt for skroting er viktig i totalregnskapet. I samfunnets øyne er jeg nå en utgiftspost, et samfunnsproblem. Blåst bort er all verdiskapningen jeg faktisk har bidratt med frem til fylt 50. De resterende 10 % av min funksjonsevne bruker jeg til å vedlikeholde og kose meg med familie og venner. Jeg er fortsatt en del av maskineriet ved å legge til rette for, vedlikeholde og stimulere til økt produksjon/reproduksjon hos de som fortsatt er i arbeidslivet. 

 

Følg gjerne min FB gruppe;

https://www.facebook.com/groups/334892231659146

Her vil du som medlem få lettere tilgang til det som legges ut samtidig som det legges ut litt «ekstramateriale».

 

FOTO: CC0 Offentlig domene
Gratis for personlig og kommersiell bruk. Ingen attribusjon kreves
FOTO: Canva

De senere årene har vi sett at kriminalsaker og tidligere etterforskning blir satt under lupen i såkalte ” True crime serier ”. Det har vært delte meninger om dette er saker som egner seg på TV som underholdning. Tidligere riksadvokat Tor-Aksel Busch har uttalt seg kritisk til en slik utvikling i sitt intervju til NRK den 20. okt. 2019.

 

”Jeg synes det er veldig krevende når alvorlige kriminalsaker blir føljetonger på TV. Jeg skjønner at det kan være god TV, og antagelig ganske billig å produsere. Men det å få tilgang til politimateriale, og dissekere dette i beste sendetid, med tunge personvernhensyn involvert, det diskuteres for lite.”

 

I samme intervju peker Marie Sjo, prosjektredaktør i NRK for serien «Gåten Orderud», viktigheten av at slike saker belyses på denne måte:

 

”I et demokrati er det utrolig viktig med åpenhet rundt den delen av samfunnet som har makt og myndighet. Det at den fjerde statsmakt ettergår den tredje, er en god ting. Det må de tåle.”

 

Dette er etter min mening to interessante innspill i debatten om norsk rettssikkerhet og medienes rolle i slike saker. Det understreker viktigheten av at vi som samfunn følger med på hva som skjer inne rettssalen, men også det ansvaret som ligger hos filmskapere.

 

https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/
KREDITERING: jarlehm.com | Nordiske Mediedager

Vi må selvfølgelig se på slike dokumentarer med et kritisk blikk. Seriene roter opp i vonde minner for ofrenes familier og skaper håp for de involverte. Vi må derfor kunne forvente en redelighet og etterrettelighet på en måte som sikrer at serieskaperene, så langt som mulig, klarer å vurdere objektiviteten i den informasjonen de graver opp.

 

Norge er kåret til en av de beste rettsstaten i verden, bare slått av Danmark. Det er derfor lett å tro at denne type urettferdighet bare skjer i andre land, som for eksempel i USA, der de sosiale ulikhetene er større og rettssystemet har fått et mer frynsete rykte enn her hjemme. I år har vi imidlertid opplevd at to kriminalsaker, Birgitte Tengs saken og Baneheiasaken, mot svært manges forventning faktisk har endret status. Begge sakene har behørig har vært omtalt i mediene fordi de faktisk er gjenåpnet/gjenopptatt.

 

Det er således min påstand at den viktigste årsakene til dette nettopp er de aktuelle ”True crime seriene” som er vist på norsk TV. Seriene bygger på bøker skrevet av Bjørn Olav Jahr som blant annet er forfatter og journalist. Han og teamet som har jobbet med disse produksjonene har lagt ned et enormt arbeid og engasjement for å løfte frem det de mener er grove feil i begge sakene.

 

FOTO: Med tillatelse fra Discovery Norways presseside

Jeg er av en slik mening at”True crime serier” har en viktig funksjon. Vi ser i dag at det ofte er de svake gruppene i samfunnet som rammes av urettferdighet og manglende rettssikkerhet. En av grunnene til dette er at folk ikke kjenner sine rettigheter. Manglende juridisk innsikt og kompetanse hos svake grupper gjør at sosiale forskjeller forsterkes mer og mer.

 

Det å engasjere advokater og sakkyndige i kampen for frifinnelse er et økonomisk løft de fleste av oss ikke har økonomi til. Det er i disse to sakene lagt ned år med ulønnet arbeid. Riktignok er dette timer som av advokater i noen grad kan søkes refundert i ettertid hvis saken fører frem! Det er dessverre få advokater som tar sjansen på eller viser genuin er interessert for å jobbe uten betaling.

 

Ordningen med Fri rettshjelp er heller ikke til nytte i disse situasjonene. Det er en situasjon vi virkelig bør bekymre oss for! Det er, etter min mening, et alvorlig rettssikkerhetsproblem hvis ikke alle har tilnærmet lik tilgang på rettssystemet og at ”True crime serier” blir siste utvei / eneste inngangsport til innsyn og kontroll av rettssikkerheten. Det er imidlertid ikke tvil om at vi kan takke disse seriene for at to svært omdiskuterte saken har fått en sjanse til ny gjennomgang!

 

Personlig mener jeg dette er helt nødvendige gravejournalistikk der det løftes frem informasjon og settes søkelys på mulig urett og grove justismord! Det er dessverre helt nødvendig at den fjerde statsmakt ettergår den tredje!

 

FOTO: Canva
FOTO: Canva

Norge er et representativt demokrati, også kalt indirekte demokrati, hvor folket velger sine representanter til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer i valg hvert fjerde år. Folkets representanter er organisert i ulike politiske partier.

Norge fikk sin grunnlov i 1814 og ble selvstendige i 1905. Vi er altså et relativt et ungt demokrati. Det er lett å glemme! I begynnelsen var det kun menn over 25 år med embetsstillinger og egne eiendommer med skattbar inntekt som hadde stemmerett. I 1898 fikk alle menn over 25 år stemmerett men først i 1913 fikk kvinner lov til  å stemme. Det vil si at alle har hatt reell stemmerett i 108 år. Det er ikke lenge!

Lisens: Fri

Av 167 land i verden er det  kun 26 (15,6 prosent ) land som har fungerende demokrati. Det er ikke mange land! I motsatt ende er det hele 55 ( 32,9 prosent ) autoritære regimer, altså de vi omtaler som diktaturer. I mellom finner vi ufullstendige demokrati der det er svært ulikt hvordan landenes styres og hvor stor påvirkning innbyggerne faktisk har.

Det betyr at vi i Norge er ett av 26 land i verden der vi som borgere kan delta i den demokratiske prosessen det er å stemme ved valg.

Økt politikerforakt er et alvorlig tegn på politisk maktesløshet. Generell fremmedgjøring fra politikk og liten tro på reell påvirkningsmulighet gir utslag i manglende deltakelse i våre grunnleggende demokratisk prosesser. Eller for å si det mere folkelig. Det fører til lav valgdeltakelse.

Så spør sikkert mange seg om hvorfor det er et problem.

Hvorfor skal jeg stemme på politikere som er mer opptatt av taletid og medieoppslag enn min hverdagen?

FOTO:Canva

Dette er et spørsmål mange stiller seg hver gang det er valgår. Mange mener den politiske debatten limer og mer på likner på et sirkus og ser kanskje ikke at deres stemme gjør noe forskjell på hvordan hverdagen faktisk blir. Mange opplever at forskjellene i Norge øker helt uavhengig av hvem som styrer landet. Det snakkes om politikerforakt.

Frank Aarebrot uttalte i sin tid ” Disse antidemokratene er den mest problematiske gruppen. De er deltakere i demokratiet, men vil ikke gjøre noe med det selv”. Det kan for mange oppleves som et provoserende utsagn, men er det egentlig det? Min påstand er nei!

FOTO:”TBR_2197″ by Nordiske Mediedager is licensed under CC BY-SA 2.0

Vi er ett av svært få land som er privilegert med en demokratisk styreform. Det har vi hatt i de 108 årene alle har hatt stemmerett. Skylder vi ikke da oss selv, og alle de andre i verden som ikke har samme mulighet, å bruke den retten? Er vi virkelig blitt så blasert i denne rike kroken av verden at medbestemmelse ikke er viktig lenger? Jeg håper ikke det og jeg synes det er lys i tunellen.

Vi ser at flere å flere yngre engasjerer seg i politiske spørsmål som for eksempel klimadebatten. Unge mennesker som er redd for fremtiden sin. En studie av «Samfunnsengasjert ungdom» gjennomført av GURO Ødegård og Audun Fladmoe gjennomført i 2017 peker økt engasjement bant unge. Valgdeltakelsen blant unge har økt fra 2011-valget og i valgene framover. Ungdomspartiene har fått flere medlemmer, og tilknytning til frivillige organisasjoner har holdt seg stabilt. Dette er en utvikling som virkelig gir håp! Så kanskje vi skal lytte mer på de unge, de som ønsker å bruke sin kunnskap og sin påvirkningsmulighet.

  1. Ta del i demokratiet ved å stemme. Det er nemlig en grunnleggende menneskerett.
  2. Ved å la være å stemme gir du faktisk makt til andre, som kanskje stemmer på de du er uenig med. Hvis ikke du stemmer, er det nemlig noen andre som bestemmer for deg!
  3. Å ikke stemme er i realiteten en stemme til de partiene du er helt uenig med.

Kanskje vi alle rett og slett bør gjøre vår borgerplikt. I prinsippet er det ikke så viktig hva du stemmer. Det som er viktig er AT du stemmer!

FOTO: Canva