“Skrotet” fra arbeidslivet

FOTO: CC0 Offentlig domene – Gratis for personlig og kommersiell bruk. Ingen attribusjon kreves

Vi leser stadig i avisene at antall uføre går opp og at det kan gi alvorlige økonomiske konsekvensene for velferdssamfunnet. Det er helt klart et viktig perspektiv når en tenker på de gode velferdsordningene vi har i dette landet. De skal nemlig finansieres på samme måte som alt annet i samfunnet.  

Norge som samfunn, har en privat og en offentlig sektor med tilhørende inntekter og utgifter. Som ufør i dette landet er jeg å anse som en utgiftspost i offentlig sektor. De av oss som er for syke til å stå i arbeidslivet enten det er full stilling, deltidsstilling eller tilpasset arbeid har et sikkerhetsnett å falle tilbake på. Dette sikkerhetsnettet er en av mange grunnsteiner i den norske velferdsstaten.  

 

FOTO: Canva

 

At det offentlige i en rekke land sikrer sine innbyggere mot skader, sykdom og arbeidsledighet er en type velferdstiltak som går under betegnelsen sosialforsikring og har røtter helt tilbake til 1600-tallet. Historisk startet sosialforsikring i Europa og England i begynnelsen av 1600-tallet med fattiglovgivningen – Poor Law Act – i 1601. Man skulle ta vare på de fattige og syke. I Norge fikk vi fattiglover først på midten av 1800-tallet. Det var faktisk fremveksten av industrisamfunnet som motiverte dette. 

Etter hvert som industrisamfunnet vokste frem, ble mennesker mer sårbar mot inntektstap fordi det faktisk fratok den enkelte muligheten til å overleve. Som industriarbeider var det ikke mulig å overleve  ved hjelp av selvberging som tidligere generasjoner hadde gjort.   

Under krigen vokste det i Storbritannia en tanke om at staten hadde et ansvar overfor alle borgere når det gjaldt å sørge for en garantert minsteinntekt og grunnleggende helse- og omsorgstjenester for yrkesaktive og yrkespassive. Velferdsstaten er altså ikke et norsk fenomen alene, men en europeisk “oppfinnelse”. 

 

Rettshaver: Leverandør Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek – fri bruk

 

Så la oss holde oss til den industrielle sjargongen. Med fremveksten av industrisamfunnet utviklet en stadig nye og mer moderne produksjonsmidler/maskiner. Noen maskiner hadde kort levetid og ble skiftet ut raskt, mens andre ble vedlikeholdt og reparert. Det var nemlig god investering for bedriftseierne. Men også maskiner har en maksimal levetid og skrotes til fordel for nye som fungere bedre eller som er mer effektive. Skroting av produksjonsmidler/maskiner er noe de fleste kan forstå at må gjøres og samfunnet lever godt med det.  

 

FOTO: Canva

I dette bildet kan man velge å se på arbeidskraft som et viktig produksjonsmiddel selv om samfunnet mer og mer blir mekanisert og datastyrt. Samfunnet trenger, enn så lenge, mennesker for å bidra til produksjon og økonomisk vekst og mennesket trenger samfunnet for å  han noe å leve av og leve for.  

Som mekaniske produksjonsmidler trenger også vi mennesker vedlikehold og reparasjon. Det at også mennesker trenger dette, er en faktor som ofte utelates fra budsjettene. Vi mennesker blir først en utgiftspost når forebygging ikke lenger er nok til å holde oss i full drift. Da faller vi inn under stadig voksende og omdiskuterte utgiftsposter som reparasjon eller skroting. Det er, som sikkert mange bedriftseiere kjenner, til en stor utgift å tapsføre. De har imidlertid kunnskap om og oversikt over de verdiene som faktisk er skapt frem til skroting. Det er med i totalregnskapet. 

 

Behandling

 

Som menneskelig arbeidskraft opplever jeg i liten grad at samfunnet har en total oversikt over hvert enkelt menneskes faktiske verdiskapning. Fra vi er arbeidsdyktige bidrar vi i samfunnet med vår kompetanse og arbeidskraft. Det måles faktisk i regnestykket. Samtidig som vi er i jobb stifter vi familie, føder barn, sosialiseres og tar vare på familie og venner. I tillegg engasjerer vi oss i fritidsaktiviteter, foreningsliv, politikk eller frivillig arbeid.  

Innenfor økonomien sees ikke dette på som lønnsom produksjon, det defineres som “reproduksjon”. Vi skaper ny arbeidskraft og vi vedlikeholder allerede eksisterende arbeidskraft. Man kan i grunnen si at vi som produksjonsmidler vedlikeholder oss selv men det kommer altså ikke frem som faktisk verdiskapning i vår samfunnsmodell.  

 

FOto: Canva

 

Frem til jeg var 45 år tok jeg ansvar for vedlikehold, reparasjon og reproduksjon helt selv. I oppstarten ble jeg, som produksjonsmiddel, utsatt for skader og dårlig vedlikehold. Det forhindret imidlertid ikke at jeg produserte som forventet.  

Når det dukket opp slitasjen evnet jeg å vedlikeholde det nødvendigste for å holde produksjonen oppe. Jeg giftet meg, fødte barn, var sosial og tok vare på familie og venner. I tillegg engasjerte jeg meg i fritidsaktiviteter, politikk og frivillig arbeid. Jeg gikk for full maskin! 

 

FOTO: Ingleson

 

Etter hvert begynte det å knake i sammenføyningene. Drevet av troen på at jeg bare hadde egne krefter til rådighet for vedlikehold og reparasjon, ble belastningene bare større og større. Jeg klarte ikke å holde tritt med problemene som dukket opp. Verken de fysiske eller de psykiske. Jeg hadde drevet mitt eget maskineri for hardt og “kræsja”! I tillegg var noen av delen ødelagt. Produksjonsmiddelet Nina-Elizabeth Ingleson synes  ha fått alvorlige skader. 

Jeg ble undersøkt og det ble vurdert om jeg lot meg reparere eller delvis settes i stand. Kost/nyttevurdering fortatt av fagfolk tilsa at jeg i beste fall at jeg ville kunne yte 10 %. Det er veldig lite og det er svært få steder i vårt samfunn ser nytten av et produksjonsmiddel med så lav ytelse. Jeg ble skrotet derfor skrotet fra arbeidslivet.  

 

FOTO: Ingleson

Jeg opplever imidlertid ikke at den produksjonen og reproduksjonen jeg har stått for frem til tidspunkt for skroting er viktig i totalregnskapet. I samfunnets øyne er jeg nå en utgiftspost, et samfunnsproblem. Blåst bort er all verdiskapningen jeg faktisk har bidratt med frem til fylt 50. De resterende 10 % av min funksjonsevne bruker jeg til å vedlikeholde og kose meg med familie og venner. Jeg er fortsatt en del av maskineriet ved å legge til rette for, vedlikeholde og stimulere til økt produksjon/reproduksjon hos de som fortsatt er i arbeidslivet. 

 

Følg gjerne min FB gruppe;

https://www.facebook.com/groups/334892231659146

Her vil du som medlem få lettere tilgang til det som legges ut samtidig som det legges ut litt «ekstramateriale».

 

FOTO: CC0 Offentlig domene
Gratis for personlig og kommersiell bruk. Ingen attribusjon kreves

“True crime” serier underholdning eller nødvendig gravejournalistikk?

FOTO: Canva

De senere årene har vi sett at kriminalsaker og tidligere etterforskning blir satt under lupen i såkalte ” True crime serier ”. Det har vært delte meninger om dette er saker som egner seg på TV som underholdning. Tidligere riksadvokat Tor-Aksel Busch har uttalt seg kritisk til en slik utvikling i sitt intervju til NRK den 20. okt. 2019.

 

”Jeg synes det er veldig krevende når alvorlige kriminalsaker blir føljetonger på TV. Jeg skjønner at det kan være god TV, og antagelig ganske billig å produsere. Men det å få tilgang til politimateriale, og dissekere dette i beste sendetid, med tunge personvernhensyn involvert, det diskuteres for lite.”

 

I samme intervju peker Marie Sjo, prosjektredaktør i NRK for serien «Gåten Orderud», viktigheten av at slike saker belyses på denne måte:

 

”I et demokrati er det utrolig viktig med åpenhet rundt den delen av samfunnet som har makt og myndighet. Det at den fjerde statsmakt ettergår den tredje, er en god ting. Det må de tåle.”

 

Dette er etter min mening to interessante innspill i debatten om norsk rettssikkerhet og medienes rolle i slike saker. Det understreker viktigheten av at vi som samfunn følger med på hva som skjer inne rettssalen, men også det ansvaret som ligger hos filmskapere.

 

https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/
KREDITERING: jarlehm.com | Nordiske Mediedager

Vi må selvfølgelig se på slike dokumentarer med et kritisk blikk. Seriene roter opp i vonde minner for ofrenes familier og skaper håp for de involverte. Vi må derfor kunne forvente en redelighet og etterrettelighet på en måte som sikrer at serieskaperene, så langt som mulig, klarer å vurdere objektiviteten i den informasjonen de graver opp.

 

Norge er kåret til en av de beste rettsstaten i verden, bare slått av Danmark. Det er derfor lett å tro at denne type urettferdighet bare skjer i andre land, som for eksempel i USA, der de sosiale ulikhetene er større og rettssystemet har fått et mer frynsete rykte enn her hjemme. I år har vi imidlertid opplevd at to kriminalsaker, Birgitte Tengs saken og Baneheiasaken, mot svært manges forventning faktisk har endret status. Begge sakene har behørig har vært omtalt i mediene fordi de faktisk er gjenåpnet/gjenopptatt.

 

Det er således min påstand at den viktigste årsakene til dette nettopp er de aktuelle ”True crime seriene” som er vist på norsk TV. Seriene bygger på bøker skrevet av Bjørn Olav Jahr som blant annet er forfatter og journalist. Han og teamet som har jobbet med disse produksjonene har lagt ned et enormt arbeid og engasjement for å løfte frem det de mener er grove feil i begge sakene.

 

FOTO: Med tillatelse fra Discovery Norways presseside

Jeg er av en slik mening at”True crime serier” har en viktig funksjon. Vi ser i dag at det ofte er de svake gruppene i samfunnet som rammes av urettferdighet og manglende rettssikkerhet. En av grunnene til dette er at folk ikke kjenner sine rettigheter. Manglende juridisk innsikt og kompetanse hos svake grupper gjør at sosiale forskjeller forsterkes mer og mer.

 

Det å engasjere advokater og sakkyndige i kampen for frifinnelse er et økonomisk løft de fleste av oss ikke har økonomi til. Det er i disse to sakene lagt ned år med ulønnet arbeid. Riktignok er dette timer som av advokater i noen grad kan søkes refundert i ettertid hvis saken fører frem! Det er dessverre få advokater som tar sjansen på eller viser genuin er interessert for å jobbe uten betaling.

 

Ordningen med Fri rettshjelp er heller ikke til nytte i disse situasjonene. Det er en situasjon vi virkelig bør bekymre oss for! Det er, etter min mening, et alvorlig rettssikkerhetsproblem hvis ikke alle har tilnærmet lik tilgang på rettssystemet og at ”True crime serier” blir siste utvei / eneste inngangsport til innsyn og kontroll av rettssikkerheten. Det er imidlertid ikke tvil om at vi kan takke disse seriene for at to svært omdiskuterte saken har fått en sjanse til ny gjennomgang!

 

Personlig mener jeg dette er helt nødvendige gravejournalistikk der det løftes frem informasjon og settes søkelys på mulig urett og grove justismord! Det er dessverre helt nødvendig at den fjerde statsmakt ettergår den tredje!

 

FOTO: Canva

Det viktigste er at du stemmer!

FOTO: Canva

Norge er et representativt demokrati, også kalt indirekte demokrati, hvor folket velger sine representanter til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer i valg hvert fjerde år. Folkets representanter er organisert i ulike politiske partier.

Norge fikk sin grunnlov i 1814 og ble selvstendige i 1905. Vi er altså et relativt et ungt demokrati. Det er lett å glemme! I begynnelsen var det kun menn over 25 år med embetsstillinger og egne eiendommer med skattbar inntekt som hadde stemmerett. I 1898 fikk alle menn over 25 år stemmerett men først i 1913 fikk kvinner lov til  å stemme. Det vil si at alle har hatt reell stemmerett i 108 år. Det er ikke lenge!

Lisens: Fri

Av 167 land i verden er det  kun 26 (15,6 prosent ) land som har fungerende demokrati. Det er ikke mange land! I motsatt ende er det hele 55 ( 32,9 prosent ) autoritære regimer, altså de vi omtaler som diktaturer. I mellom finner vi ufullstendige demokrati der det er svært ulikt hvordan landenes styres og hvor stor påvirkning innbyggerne faktisk har.

Det betyr at vi i Norge er ett av 26 land i verden der vi som borgere kan delta i den demokratiske prosessen det er å stemme ved valg.

Økt politikerforakt er et alvorlig tegn på politisk maktesløshet. Generell fremmedgjøring fra politikk og liten tro på reell påvirkningsmulighet gir utslag i manglende deltakelse i våre grunnleggende demokratisk prosesser. Eller for å si det mere folkelig. Det fører til lav valgdeltakelse.

Så spør sikkert mange seg om hvorfor det er et problem.

Hvorfor skal jeg stemme på politikere som er mer opptatt av taletid og medieoppslag enn min hverdagen?

FOTO:Canva

Dette er et spørsmål mange stiller seg hver gang det er valgår. Mange mener den politiske debatten limer og mer på likner på et sirkus og ser kanskje ikke at deres stemme gjør noe forskjell på hvordan hverdagen faktisk blir. Mange opplever at forskjellene i Norge øker helt uavhengig av hvem som styrer landet. Det snakkes om politikerforakt.

Frank Aarebrot uttalte i sin tid ” Disse antidemokratene er den mest problematiske gruppen. De er deltakere i demokratiet, men vil ikke gjøre noe med det selv”. Det kan for mange oppleves som et provoserende utsagn, men er det egentlig det? Min påstand er nei!

FOTO:”TBR_2197″ by Nordiske Mediedager is licensed under CC BY-SA 2.0

Vi er ett av svært få land som er privilegert med en demokratisk styreform. Det har vi hatt i de 108 årene alle har hatt stemmerett. Skylder vi ikke da oss selv, og alle de andre i verden som ikke har samme mulighet, å bruke den retten? Er vi virkelig blitt så blasert i denne rike kroken av verden at medbestemmelse ikke er viktig lenger? Jeg håper ikke det og jeg synes det er lys i tunellen.

Vi ser at flere å flere yngre engasjerer seg i politiske spørsmål som for eksempel klimadebatten. Unge mennesker som er redd for fremtiden sin. En studie av «Samfunnsengasjert ungdom» gjennomført av GURO Ødegård og Audun Fladmoe gjennomført i 2017 peker økt engasjement bant unge. Valgdeltakelsen blant unge har økt fra 2011-valget og i valgene framover. Ungdomspartiene har fått flere medlemmer, og tilknytning til frivillige organisasjoner har holdt seg stabilt. Dette er en utvikling som virkelig gir håp! Så kanskje vi skal lytte mer på de unge, de som ønsker å bruke sin kunnskap og sin påvirkningsmulighet.

  1. Ta del i demokratiet ved å stemme. Det er nemlig en grunnleggende menneskerett.
  2. Ved å la være å stemme gir du faktisk makt til andre, som kanskje stemmer på de du er uenig med. Hvis ikke du stemmer, er det nemlig noen andre som bestemmer for deg!
  3. Å ikke stemme er i realiteten en stemme til de partiene du er helt uenig med.

Kanskje vi alle rett og slett bør gjøre vår borgerplikt. I prinsippet er det ikke så viktig hva du stemmer. Det som er viktig er AT du stemmer!

FOTO: Canva