Sunt og godt, men alt for dyrt!

FOTO: Ingleson

Som overvektige har jeg etterhvert blitt nødt til å ha fokus på hva jeg spiser. De senere årene er helsa blitt så vidt skranten, at å trene bort overflødige kilo er en saga blott! Veien til et ”lettere liv” handler i hovedsak om hva jeg putter inn i munnen. Det er ikke noe negativt. Alle har godt av et kosthold med variert og sunn mat.

Jeg er imidlertid av de som er litt for glad i de fete og velsmakende meieriproduktene som verken er bra for vekten eller kolesterolet. Det gjør det selvfølgelig litt enklere å vite hvilke i ende jeg skal begynne når jeg jobber meg nærmere et sunt kosthold. Første steg er å kutte ut smør, fløte, rømme og fete oster. En god start som nok gir resultater på relativt kort tid, men krevende på sikt.

 

FOTO: Canva

 

Det er som regel en grunn til at vi spiser de matvarene vi gjør og for meg smaker mat uten disse meieriproduktene tørt og kjedelig ut. Uansett forslag til erstatningsprodukter kjennes knekkebrød uten smør på ut som å tygge på papp! Det er tørt, smakløst og vanskelig å svelge! Å ja, mange vil nok si at det er en vanesak og en overgangsfase. I så fall, er dette en svært lang overgangsfase som blir alt for lang for meg!

 

FOTO: Canva

 

For meg blir derfor veien mot et sunnere kosthold en reise i en kreativitet og positiv tilnærming til nye matvarer. Det finnes nemlig en mengder av matvarer som er fristende, sunne og smakfulle. Ta frokosten f. eks. Jeg har nok hatt en tendens til å kost meg med fine rundstykker, smør og syltetøy. Grovt brød av spelt med salat og kyllingfilet toppet med litt paprika og spirer er et godt og mye sunnere alternativ til det! I helgen går det til og med an å ta et tynt lag med frokostsalat på skiven under alle de andre delikatessene! Det smaker godt og gir god samvittighet.

MEN

For det er et stort men. Det ser ikke ut som detaljvarehandelen og kostholdsekspertene tenker likt når det gjelder tilnærmingen til den sunne maten. En skulle jo tro at begge disse aktørene var opptatt av å stimulere til vekst i salget av sunne varer. Det er dessverre ikke tilfelle! Kostholdseksperter har nemlig ikke samme grunnleggende forståelse for prissetting, tilbud og etterspørsel som detaljvarehandelen har.

 

Norden stekepanne 24 cm//Norden gryte 4 liter

 

Kostholdsekspertene er riktignok opptatt av at vi forbrukere har et bredt tilbud av sunn mat, å det har vi heldigvis fått etter hvert. Detaljvarehandelen derimot er mer opptatt av at økt etterspørsel etter sunne matvarer gir en åpning får å heve prisene. De er jo, som alle andre aktører, avhengig av å tjene penger på salget av sine produkter. Men er de virkelig avhengig av å tjene så godt?

Ta nå den velkjente brødskiven til frokost noe mange nordmenn spiser fordi frokost er dagens viktigste måltid og det er sunt! Flere og flere kostholdseksperter peker på nødvendigheten av grovere korn og mindre sukker og saltinnhold i nettopp brød. Det har detaljvarehandelen definitivt fått med seg!

 

FOTO: Ingleson

 

Et kneippbrød koster fra ni kroner og oppover mens et speltbrød faktisk koster opp mot førtifem kroner. Mange av oss får høre vi er ”snobbete” når vi kjøper dette dyre brødet og langt fra alle har råd til å kjøpe det sunne brødet!

Min løsning er blitt å bake mitt eget brød! På den måten vet jeg hva som er av ingredienser i brødet. Jeg kan kutte ned på sukker og saltinnhold, og jeg kan tilføre grovt korn og frø etter smak og behag. På toppen av alt blir det mye billigere. Tre hjembakte brød til prisen av ett speltbrød! Jeg sitter faktisk igjen med noen ekstra kroner til et sunnere påleggsalternativ. Det er imidlertid ikke alle som har anledning eller kunnskap nok til å bake eller lage maten selv. Noen sliter med tidsklemma og noen er ikke vokst opp med hjemmelaget mat.

Undervisningen i skolen er heller ikke den samme. Kostholdsfaget har en så liten plass i norsk skole at langt fra alle elever som går ut 10. klasse har nok praktisk kunnskap til å fremme gode matvaner for seg selv. Det er nemlig mest fokus på teori i dagens mat og helsefag. Elevene lærer om norsk matkultur og historie, og de blir kjent med andre matkulturer. Dette er i seg selv en viktig kunnskap, men det bringer oss ikke nærmere det kostholdet dagens kostholdseksperter etterlyser. Så hva gjør vi?

 

FOTO: Ingleson

 

Jeg leste for en stund siden et innlegg som presenterte en relativt kreativ og svært interresant tilnærming i til problemet.

«På samme måte som man har skrudd opp prisene på alkohol for å holde alkoholkonsumet på et så lavt nivå som mulig, burde man senke prisene på ernæringsriktig mat og vurdere å øke prisene på de matvarene man helst bør holde seg unna. Det er det eneste tiltaket som kan bidra til å snu fedmeepidemien som er i ferd med å utvikle seg blant (fattige) barn og unge. For mange norske familier blir ikke bare hva de spiser, men hva de faktisk har råd til å spise!»

Kanskje ikke det mest seriøse og gjennomførbare forslaget, men satt på spissen er det veldig mye sant i det som skrives der!

FOTO: Ingleson

Å gå på en smell!

Reklame | Kitchentime

FOTO: Canva

 

Jeg hater når mennesker slenger om seg med utrykket “utbrent” i tide og utide. Å være utbrent er nemlig en diagnose:

Utbrenthet – P29 Psykiske symptomer/plager.

Svært mange opplever å bli utbrent i dagens samfunn, og problemet er økende og det må IKKE forveksles med at vi mennesker har alt for høye forventninger til oss selv og er dårlig til å planlegge over en begrenset periode.

De siste månedene har jeg levd et liv som jeg vet har krevd langt større utholdenhet enn det jeg vet jeg innehar. Med åpne øyne har jeg valgt å gå inn i det og med åpne øyne skjønner jeg hva som skjer når det ikke er mer å hente. Ikke fordi det løpet jeg la opp var umenneskelig, men det dukket opp uforutsette ting underveis som krevde tilstedeværelse og engasjement. Det timeglasset av energi jeg hadde tatt høyde for, rant fortere mot slutten enn planlagt. Jeg hadde likesom ikke regent med at det kunne skje noe ekstraordinært. Å det er der det ligger tror jeg, årsakene til at vi mennesker blir mer og mer opptatt av hvor slitne eller “utbrente” vi er og hvorfor vi ser på det som et underlig og svært overraskende fenomen.

 

 

FOTO: Canva

 

 

Det er ikke det at jeg ikke tror vi mennesker kan oppleve at hverdagen blir for strevsom, at problemene hoper seg opp og at det kan kjennes ut som energien har flyttet ut for godt. Å ”butte” kan det gjøre for noen og enhver av oss opp til flere ganger i livet. Jeg mener dette egentlig handler om dårlig planlegging der en ikke tar høyde for at uforutsette ting kan oppstå. I tillegg er det slik at mange av de livsutfordringene vi mennesker møter på vår vei er en naturlig del av selve livet. Det er naturlig at det butter i ny å ne eller av vi kan “gå på en smell”.

Det å gå på en smell er et vel brukt utrykk i menneskelig sammenheng, men også i forhold til prosjekter i offentlig eller privat regi.  Ta f. eks utbyggingen av Gardermobanen. Hele Gardermobanen skulle stå ferdig til åpningen av Oslo Lufthavn 8. oktober 1998, men på grunn av lekkasjer og store forsinkelser i arbeidet var ikke Romeriksporten ferdig i tide. Det hele bunnet i “overraskende utfordringer” med Puttjern, et trolske lite vann beliggende inne i Oslomarka rett over utsprengningene av Romeriksporten.

 

FOTO: Lisensfri – CC BY-SA 4.0

 

I oktober 1997 rant 6.220.800 liter vann fra Østmarka ned i Romeriksporten. Hvert døgn 4320 liter i minuttet. I Nordre Puttjern var det bare en lite vannpytt igjen. Frykten var reell for at vann ville forsvinne for godt og at mange boliger på Hellerud, Godlia, Ellingsrud og Strømmen ville revne og stå på skakke. Statens lommebok ble åpnet på vidt gap. Man hadde i ordets rette forstand ”gått på en smell”. Dette ble en svært dyr affære og endte med at den offisielle åpningen av banen først fant sted den 22. august 1999. I ettertid ble det i Gjennomgangs-rapporten og Tønne-rapporten pekt på svakheter i det tekniske prosjekteringsarbeidet spesielt hva gjelder vurderinger av konsekvenser av “vannlekkasjer og grunnvannssenkning” under Østmarka.

Nordal – ull gulvteppe

 

Dette er ikke en enestående hendelse i offentlig prosjekteringsarbeid. Mange av oss er så vidt gamle at utrykket ”1 Mong” får oss til å dra på smilebåndet. Da Mongstad-utbyggingen sprakk økonomisk med 6 milliarder kroner, introduserte økonomene begrepet «1 Mong». Betegnelsen ble i noen år framover brukt som synonym for tallet “6 milliarder kroner”. Nok en kjent ”smell” i norsk prosjekteringsarbeid.

Det er her jeg tenker at vi finner noe av forklaringen på hvorfor mennesker i dag stadig vekk opplever at problemene hoper seg opp og kreftene ebber ut. Det er her jeg våger å trekke følgende konklusjonen. Enten er vi mennesker i overkant optimistiske, eller så har vi en sterk tendens til å lukke øynene for at våre menneskelige prosjekter ikke er gjennomførbare innenfor de rammene som faktisk er realistiske.

 

FOTO: Canva

 

Å tenk akkurat her har jeg havnet i disse dager. Jeg tar dagene veldig med ro for å reparere skadene etter å ha ”gått på en smell”. Jeg kalkulerte ikke med ”uforutsette” hendelser da jeg la opp til en nøye gjennomtenkt, men svært urealistisk aktivitetsplan i perioden fra mai til september. Heldigvis har jeg klart å stokke om på ting slik at det faktisk er mulig å samle krefter en kort stund. Jeg har lagt meg litt sånn på ”hurtiglading”, men det er en svært ubehagelig situasjon og det kjennes ut som jeg er relativt utladet”.  Jeg er imidlertid ikke utbrent, jeg er midlertid ute av drift!

 

Følg gjerne min FB gruppe;

https://www.facebook.com/groups/334892231659146

Her vil du som medlem få lettere tilgang til det som legges ut samtidig som det legges ut litt «ekstramateriale».

 

FOTO: Canva

 

I dag satt jeg kaffen i halsen – nr. 19 på listen!

 

 

I går skrev jeg om gleden av å være inne på listen til Blogg.no. Jeg var genuint takknemlig over at min skrivetrang er levedyktig på en av Norges største bloggportaler. I dag satt jeg kaffen i halsen!

Det er nemlig langt over det jeg noen sinne hadde forventet og håpet på, men det er innmari gøy! Det er gøy at noen gidder å lese det jeg skriver, og det er gøy at det jeg koser meg med, er interessant for andre. Dette er allikevel mer betydningsfullt enn mange kan skjønne. Ikke fordi jeg har behov for å ligge i teten og skryte, men fordi man som ufør i liten grad opplever å lykkes i hverdagen. Selv om dagene er gode og en finner sin egen rytme, deltar en som ufør på få eller ingen arenaer der en bekreftes og anerkjennes som menneske. Det er faktisk noe alle mennesker har behov for!

Fra vi var bittesmå skapninger skrek vi bokstavelig talt etter oppmerksomhet. Det ga oss en unik følelsen av egenverd og av å bety noe for andre. Malows behovshierarki er nok kjent for mange av oss. Han peker nettopp på behovet for anerkjennelse og det å lykkes. Vi mennesker har behov for å bli verdsatt, ha suksess og å skille oss ut i vår sosiale gruppe. Det gir oss en god selvfølelse, selvrespekt og økt livskvalitet.

Å miste tilhørigheten til arbeidslivet er ikke spesielt oppbyggelig for verken selvfølelsen eller selvrespekten. En blir satt uten for samfunnet og må skape sitt eget bilde av å være betydningsfull og finne en kilde til opplevd livskvalitet og mestring. Mestring kan handle om å lære noe nytt eller være i stand til å beherske noe på en nye eller bedre måte. Livskvaliteten vår øke når vi mestrer nye utfordringer! For meg har det vært en reise for å finne nye arenaer for mestring og suksess. Opplevelse av suksess er individuelt. Jeg har heldigvis vært velsignet med noen suksesshistorier underveis.

Rehabiliteringsreisen min er for meg en stor suksess og jeg har funnet en hobby jeg er utrolig glad i og som gir opplevelse av mestring i hverdagen og jeg elsker å sysle med matlaging og hagestell!

FOTO: Ingleson

 

FOTO: Ingleson

 

Så kan man spørre seg hvordan det å ligge høyt oppe på Blogglisten gir opplevelse av mestring og suksess? En personlig blogg er mye mer enn å skrive tekst og legge ut noen bilder. Det handler om å fortelle verden om det du brenner for og engasjere publikum.. Jeg har tidligere i bloggen min skrevet at jeg har et blomstrende samfunnsengasjement og en stor porsjon kjærlighet til livet! For meg har det vært viktig å ta fokuset litt vekk fra helse og og søke etter meningsfulle aktiviteter og for  meg er det å blogge en del av dette!

 

Follow my blog with Bloglovin

En kostholdsreise; nr 3

 

FOTO: Ingleson

Første uke er vel overstått! Jeg prøver å implementere sunnere matvarer i mitt daglige kosthold. For dere som ikke har fulgt meg, holder jeg altså fast ved den maten jeg har lagd i alle år. God gammeldags husmannskost med bruk av litt kunstnerisk frihet . Fokuset er råvarer og kostholdsvaner, ikke slanking og vidunderkurer, og jeg har gått fra å være middels engasjert til ganske positiv. 

FOTO: Ingleson

Den første uka har dreid seg om å få i seg frukt og grønt, de velkjente fem om dagen! Dette har jeg aldri vært god på, men jeg har lovet meg selv å gi det et forsøk. Nå regnes heldigvis noe av det jeg allerede spiser inn i disse fem, men jeg har jobbet hardt! Jeg er ikke helt i mål, men jeg er langt over halvveis. Det har faktisk blitt fire om dagen så jeg er faktisk kjempefornøyd! Jeg har for eksempel lurt noe inn i en helt enkel hverdagslunsj; Omelett med ulike grønnsaker. Det er velsmakende og lettvint!

FOTO: Ingleson

Middager klarer jeg som regel å få lurt inn grønnsaker i. Det hender jeg slurver, men denne uka har jeg stort sett lykkes. Det har blant annet vært kjøttkaker med ertestuing, fersk suppe med masse grønnsaker, kyllingpai med brokkoli og bacalao i helgen. Ikke helt heldig med den bacalaoen kanskje, men det var første forsøk. Så har det vært  hjemmebakt brød til frokost og kvelds. Jeg har etter mange års forsøk endelig fått til gjærbakst. Det har vært en lang og tung vei! Det løsnet for et par år siden men jeg aner ikke hva jeg har gjort annerledes. Det hele må skyldes lang og tro tjeneste tror jeg! 

FOTO: Ingleson

Som noen av dere kanskje skjønner prøver jeg å gjøre denne kostholdsendringen så enkel som mulig. Jeg følger imidlertid kurset ”BRA mat” i regi av kommunens Frisklivssentral. Frisklivssentralen er en helsefremmende og forebyggende kommunal helsetjeneste. Målgruppen er personer med sykdom eller økt risiko for sykdom. Kurset bygger på noe så enkelt og kjedelig som Helsedirektoratets kostråd. Det er altså ingen vidunderkur! Det er kunnskap de fleste av oss har lært på skolen., og det står egentlig ikke på kunnskapen, men på vanene. Jeg har nemlig en mistanke om at vanene mine ikke er helt i tråd med disse rådene. Det er altså noe av det jeg har bestemt meg for å finne mer ut av.  Det mest ”irriterende” er at jeg har gått ned 1, 5 kilo den første uka. Kanskje dette er såre enkelt, men allikevel vanskelig. (U)vaner er nemlig noe av det som er vanskeligst for oss mennesker å endre!

FOTO: Canva

En kostholdsreise; nr 2

Da er det blitt helg, og jeg skal innrømme at jeg kjenner på et enormt søtsug. Jeg har lyst på alt av det som ikke passer inn på min kostholdsreise. og jeg sitte her å drømme om alt fra pannekaker med rømme og syltetøy som store kremkaker med det deiligste fyll. Så er det altså grønnsaker som er fokus denne uka og som anbefales som gode mellommåltider. Jeg har allerede spist et eple og to gulrøtter! Det er imidlertid litt påfallende hvordan lysten på søtt og fete meierivarer øker proporsjonalt med ”mangelen på lov” til å spise det. Nå er det selvfølgelig kun mitt eget valg å pålegger meg et slikt regime, og det er definitivt nødvendig.

FOTO: Canva

Nå er det ikke noe hemmelighet at mitt kosthold i stor sak er tuftet på god gammeldags husmannskost. Alt fra hjemmelagde supper til kjøttkaker, gryteretter, stek og andre delikatesser. Det er heller ikke noen hemmelighet at jeg opp igjennom livet har hatt en stor hang til fete meieriprodukter. Senest i går satt jeg å koste meg med hjemmebakt grovbrød, smør og brunost. Jeg skal jo kutte ned på det blant annet smør, men det smaker så inderlig godt! Som sagt, mye bedre nå når fokus er å kutte det ut.

Jeg jobber imidlertid seriøst med saken samtidig som jeg prøver å spise det jeg pleier. Jeg var derfor veldig fornøyd med meg selv i går da jeg kokte en hel høne og laget deilig suppe! For å være ekstra fornuftig brukte jeg bare halvparten av kyllingkjøttet i suppen for å spare resten til en deilig kyllingsalat senere. 

 

FOTO: Canva

På menyen i helgen står Bacalao. Det har jeg aldri laget før, men det var tilbud på klippfisk, så jeg fikk lyst til å prøve meg på noe nytt. Nå er ikke det akkurat norsk tradisjonskost, men definitivt tradisjonsmat fra sydligere strøk. Fisk er sunt og de andre råvarene er definitivt innenfor det jeg mener et bra å spise. 

Så er det altså helg og jeg tenker det er viktig å gjøre forskjell på hverdag og helg. En bør kunne unne seg litt ekstra i slutten av uken. Det er imidlertid litt krevende å ende på hva det skal bli. Jeg har masse rabarbra i fryseren og vurderer å lage en god gammeldags rabarbrapai, men jeg er litt redd for at det kan blir for mye smør og sukker i det alternativet. Jeg kan lage rabarbrasuppe, men det er liksom litt kjedelig. Lager jeg rabarbrakompott blir jeg nok lett fristet til å helle over mengder av fløte. Så hører jeg allerede ropene om at alt er bra i små porsjoner. Det er helt sant! Jeg må bare finne igjen karakterstyrken min før jeg står med det ferdige produktet på benken! Tar derfor med takk imot innspill til sunn helgekos! 

FOTO: Canva

En kostholdsreise; nr 1

Jeg er overvektig, faktisk ekstremt overvektig ut fra BMI kalkulatoren. Det er for så vidt lett å konstatere ved et raskt blikk i speilet. Overvektig har jeg vært i mange år uten at det har plaget meg noe spesielt. Det har imidlertid, de siste årene, blitt så ille at det i praksis er relativt tungt å leve med. Det plager meg i forhold til fysisk mobilitet og helsesituasjon. Jeg er ikke av de som påfallende er opptatt av utseende utover det å kle meg i tøy som sitter pent og som jeg føler meg vel i. Jeg har alltid hatt det mange kaller ”former” og levd godt med det.

Så tenker kanskje noen av dere at det hadde vært klokt å begynne å trene. Det hadde vært en befriende løsning for meg, men på grunn av helsesituasjonen min er trening og bevegelse en kompliserende faktor snarere enn en løsningen. En frontkollisjon, aggressiv leddgikt og svulst på balansenerven har satt sine spor. Jeg har nedsatt bevegelighet og er avhengig av hjelpemidler for å komme ut i vår vakre natur. Min mulighet til vektreduksjon ligger rett i slett i en kraftig kostholdsendring.

FOTO: Canva

Problemet mitt er imidlertid at jeg er så alt for glad i disse velsmakende og fete meieriproduktene. Jeg elsker meierismør, fløte og seterømme og alt annet som innehar mengder av kcal. Så elsker jeg kaker! Det jeg imidlertid klarer å holde meg unna er snop. Brus, sjokolade og potetgull kan jeg lett avstå fra uten at det oppleves som et stort tap. Jeg spiser selvfølgelig ikke kaker hver dag, men jeg spiser definitivt for mange kcal i forhold til hva kroppen trenger. Jeg er direkte feit!

Så burde dette egentlig være en enkel sak for meg å ta tak i. Jeg er en dyktig husmor som i alle år har laget mat fra bunnen av. Å jeg har prøvd. Gudene skal vite at jeg har prøvd! Jeg har kanskje ikke vært flink nok, men jeg har altså prøvd. Mitt siste forsøk har vært å følge Berit Nordstrands kostholdsråd og oppskrifter, men det er nok noe jeg ikke gjør helt riktig, for det hjelper ikke. 

Jeg mistenker at det handler om tretti års matlagingsmønster og min store forkjærlighet for de fete meieriproduktene. Jeg har en mistanke om at jeg lurer meg selv og putter litt ekstra med ”godsaker” oppi både sauser å gryter. Kokosmelk er en god erstaning for fløte, men definitiv ikke slankende. Det faller seg liksom så naturlig å gjøre det man alltid har gjort. Derfor har jeg, i samråd med min lege, bestemt meg å ta tak i problemet på en annen måte for å prøve å få litt hjelp. 

FOTO: Canva

Så følger jeg tanken om ”mildeste inngreps prinsipp”. Jeg er et oppegående, intelligent menneske som kan mye om matlaging. Jeg trenger imidlertid hjelp til å endre fokus og skaffer meg ny kunnskapen til å endre kostholdet. Jeg er ikke ute etter å slanke meg, men jeg trenger ”et spark bak” for å bli mer mobil og få til en varig kostholdsendring. Mange kommuner har i dag et lavterskeltilbud til mennesker som ønsker en slik livsstilsendring, og som går under navnet Frisklivssentralen. Her i Moss er det et tilbud som har fått veldig bra tilbakemeldinger, så jeg kaster meg ut i det.

I dag begynner altså min kostholdsreise og du er velkommen til å følge med meg på veien. En dreven husmors reise mot et bedre bevegelighet og lavere BMI!

FOTO: Ingleson

Dreven husmor, fullstendig tom for middagsideer!

 

FOTO: Ingleson

Jeg er av de som har vokst opp med  posesuppe, spaghetti à la Capri og Findus fiskepinner til middag. Da jeg ble født var min mor ”ferdig” med å være husmor og det enkleste var ofte det beste. I tillegg var pølser hennes store favoritt, og jeg lyver ikke når jeg sier vi hadde pølser to til tre ganger i uka! Ikke spesielt spennende eller ernæringsrikt, men veldig lettvint. Det bidro imidlertid til at jeg selv bestemte meg for å lage mat fra bunnen da jeg flyttet hjemmefra.

FOTO: Canva

Hungeren etter ”ordentlig mat” med spennende smaker var stort, og lysten til å lage mat var definitivt til stede. Jeg er heldigvis av den generasjonen som hadde heimkunnskap på skolen. Selv det å lære å lage saus uten klumper var en sann glede. Vi hadde altså god gammeldags heimkunnskap der vi lærte å tilberede maten før vi høytidelig spiste den og vasket opp etter oss!

Jeg hadde fortsatt kokeboka fra heimkunnskapen. Så fikk jeg faktisk ”Den rutete kokeboken” av Ingrid Espelid Hovig i gave da jeg flyttet på hjemmefra. En god start på veien mot å bli en habil matlager. Det hender fortsatt jeg tar fram disse bøkene når jeg skal lage kjøttkaker eller hønsefrikassé. Å ja, det er retter jeg fortsatt lager fra bunnen! Så har det gradvis kommet mer fristene retter på menyen, men det er ikke alt jeg har hatt mot til å lære meg. Asiatisk mat og sushi for eksempel, er ikke mat som blir servert hjemme hos meg.

FOTO: Ingleson

Etter hvert har nok kreativiteten dabbet noe av, så det har fort gått i de samme vante rettene. Noe av spenningen i det å lage mat er også blitt borte etter 35 år ved kjøkkenbenken. Å det gjelder vist ikke bare meg. I jakten på gode ideer har jeg lest mye om temaet. Middagsplanleggingen er for mange en hodepine og halvparten av oss er misfornøyde med egne menyvariasjoner. Det er altså flere enn meg som sliter med det samme! Det står ikke på evne og lyst til å lage nye retter, men det er liksom enklere å lage det jeg kan fra før, for da vet jeg hva jeg trenger å handle uten å måtte slå opp i kokebøker eller menyhefter. Å sånn har det vært i mange år.

FOTO: Ingleson

Nå øyner jeg imidlertid lys i tunellen. På grunn av overvekt og kronisk sykdom, har jeg bestemt meg for å til å ta seriøst tak i dette med kosthold. Jeg tenker at jeg faktisk har noe å lære om sammensetning av råvarer, og legen min har rådet meg til å ta kontakt med kommunens Frisklivssentral. Det har jeg selvfølgelig gjort og starter til uka opp med kurset ”Kurset Bra mat”.  Her står kostvaner og kostholdsråd, sunne matvarevalg, regelmessige måltider, porsjonsstørrelser og praktiske oppgaver på planen. Jeg gleder meg faktisk som et barn. Jeg tror nemlig at det å sette av tid, delta i et felleskap og fokusere på sunn mat ikke bare hjelper på helsen, men også på kreativiteten. Jeg gleder meg i alle fall til oppstart og skal legge sjelen min i prosjektet! Så kommer fasiten om to måneder, både i hverdagen og her på bloggen!

FOTO: Ingleson

Jeg fremstod som en mild bris…..

……men ble i virkeligheten en syklon uten tanke for andre enn meg selv, mine følelser og mine egne egoistiske behov! Finnes det da i det hele tatt plass for tilgivelse og en ny start?

FOTO: Canva

Gjennom ulike opplevelser blir vi mennesker formet til å bli ganske robuste skapninger. Likevel, har vi alle våre grenser og terskler for hva vi tolererer. Alle har på en eller annen måte begrensninger og sårbarheter som mennesker og medmennesker! Noen mer enn andre og det synes ikke utenpå. De fleste av oss kan kjenne seg igjen. 

Når hverdagen sprengs i stykker av et «indre kaos» og all energi i stor grad brukes til å funger/overleve innenfor de vanlige rammene og sosiale relasjonene er det lett å trå feil. Det blir imidlertid straks mere komplisert når tildeles uskyldige mennesker, uten å vite det, dras inn i en spiral av kaotiske følelser og reaksjoner. Da fremstår både mennesket, utsagnene og reaksjonene totalt uforståelige, urimelige og svært krenkende. 

Det er i sånne situasjoner jeg kjenner jeg at jeg mister fotfeste! Jeg blir totalt ute av stand til å formidle hva som foregår fordi relasjonen ikke inviterer til nære og kompliserte samtaler. Det vil simpelt hen krever et engasjement og en energi fra motparten på en måte det er totalt urimelig å forlange. 

Ingen kan forvent, eller kreve at et annet menneske skal sette sitt liv på vent og bruker dyrebar tid og energi for å forstå hvorfor de gang på gang kastes rundt i en urimelig virvelvind av tanker, følelser og utsagn som bare er utidig og tappende.

Helt personlig opplever jeg disse situasjonene som skamfulle og tidels umulig å komme ut av. Det som allikevel er verst, er at jeg ikke klarer å nå frem med den nestekjærligheten og omsorg jeg faktisk innehar og føler for å bidra med. For hvordan skal jeg oppklare hva som skjedde og hvorfor dette skjedde uten å kreve enda mere tid og krefter fra een som faktisk har opplevd noe totalt urimelig?

Hvordan rette opp feil og få anledning til å ble om tilgivelse når en har “feiet” bort alt av tillit i noe som kunne spiret og grodd, og kanskje blitt til bli noe bra? Hvordan gjøre noe ugjort når døra allerede er stengt? Da her en ikke bare tapt ansikt, men rotet bort verdens mest dyrebare gave på grunn av ren og skjær egoisme……!

FOTO: Canva

Å miste fotfeste!

De fleste av oss mennesker har lange perioder i livet der alt går på skinner og hverdagen følger sin egen rytme. Man står opp og går inn i dagen med visshet om hvem man er og hva som venter en. Litt som månens syklus med sine fire faser. Månen og naturen ellers har sin egen rytme og forstyrres den, oppstår en alvorlig ubalanse som går utover hele naturens kretsløp. Alt rammes på grunn av ytre hendelser og setter systemet i fare.

FOTO: Canva

Sånn tror jeg det er med oss mennesker også. Vi fødes med et sett av egenskaper som skal ruste oss for livet her på jorden og, men vi har et sett grunnleggende behov som alle trenger å få dekket for at vi skal kunne utvikle oss til trygge og empatiske medmennesker. Som individ blir vi derfor prisgitt hvor vi fødes og vokser opp og de menneskene vi omgir oss med. Dette preger hvem vi blir og hvordan vi utvikler vår identitet.

De færreste av oss får dekket disse behovene fult og helt. De fleste lever i situasjoner som gjør livet utfordrende og noen utsettes for varige skader fysisk eller psykisk. Vi som lever i den rikeste delen av verden opplever nok å få dekket svært mange av de grunnleggende behovene som sult og tørst og sikkerhet / beskyttelse fra krig og naturkatastrofer. Når det gjelder trygghet, tilhørighet og kjærlighet er det mere universalt hvordan vi mennesker utsettes for krenkelser som bidrar til å gjøre oss ekstra sårbare som individer.

I boka «Hvordan krenkede barn blir syke voksne» tar Anna Luise Kirkeng et oppgjør med medisinsk teori og hvordan den er konstruert på en måte der det oppstår et alvorlig misforhold mellom medisinens objektive sannheter og pasientenes subjektive erfaringer.

Kunnskapen om krenkelser mennesker utsettes for blir usynliggjort innenfor medisinens sanne kunnskap. Det som fremstår diffust og ubestemmelig i medisinsk forstand viser seg å svært håndfast i sosial forstand. Så vi mennesker bærer altså i langt større grad med oss de fysiske, psykiske og sosiale krenkelsene vi utsettes for enn det vi ofte tenker på i hverdagen, heldigvis!

FOTO: Canva

Vi mennesker er nemlig utstyrt med en enorm tilpasningsevne og evne til selvutvikling. Det gir oss kraft og mulighet til å reparere eller kompensere for skader og sår ervervet underveis i livet. Det gjør det mulig å utvikle sunne og mer givende relasjoner til seg selv og andre mennesker selv i voksen alder. Det er utviklet effektive metoder og tilnærminger som faktisk bidrar til endring og bedret livskvalitet. Det forutsetter imidlertid en vilje og evne til å ta tak i det som har skapt selve ubalansen. Det krever at en er villig og har rammer til å:

  • Å jobbe imot å få en grunnleggende selvomsorg og å søke hjelp samt
  • Å utvikle empati og tålmodighet med seg selv i prosessen med å ta tilbake eget liv.

Gjennom evolusjonen har vi mennesker altså blitt formet til å bli ganske tøffe og sterke skapninger. Likevel, har vi alle våre grenser og terskler for hva vi tolererer, og godt er det! For hva slags samfunn hadde vi utviklet dersom vi ikke hadde våre begrensninger og sårbarheter? Alle har på en eller annen måte begrensninger og sårbarheter som medmennesker! Noen mer enn andre og det synes ikke utenpå. Jeg har i mitt liv gjentatte ganger kjent på, og blitt preget av dette. Når hverdagen sprengs i stykker av et «indre kaos» kreves det at energien i stor grad brukes til å funger/overleve innenfor de vanlige rammene og sosiale relasjonene som er kjente.

Det blir imidlertid straks mere komplisert når verden «der ute» og tildeles uskyldige mennesker, uten å vite det, dras inn i en spiral av kaotiske følelser og reaksjoner. De fremstår og oppleves totalt uforståelige, totalt urimelige og svært krenkende. Det er i sånne situasjoner jeg kjenner jeg at jeg totalt mister fotfeste! Da er jeg totalt er ute av stand til å formidle hva som foregår fordi relasjonen ikke inviterer til sånne nære og kompliserte samtaler fordi det simpelt hen vil krever et engasjement og en energi av motparten det er totalt urimelig å forlange. Ingen av oss kan forvent, eller kreve, at et annet menneske skal sette sitt liv på vent og bruker dyrebar tid og energi for å forstå hvorfor de kastes rundt i en urimelig virvelvind av tanker, følelser og utsagn som bare er utidig og tappende.

FOTO: Ingleson

Så er det nok ingen overraskelse for deg om leser at min verden i disse dager kjennes akkurat sånn ut og at det et eller annet sted der ute i verden sitter et medmenneske igjen med konsekvensene av at jeg fremstod som en mild bris men i virkeligheten ble syklon uten tanke for andre enn meg selv, mine egne følelser og egoistiske behov.

Helt personlig opplever jeg disse situasjonene som skamfulle og tidels umulig å komme ut av med «æren i behold». Det som allikevel er verst, er at jeg ikke klarer å nå frem med den nestekjærligheten og omsorg jeg faktisk innehar og føler for å bidra med. For hvordan skal jeg oppklare hva som skjedde og hvorfor dette skjedde uten å kreve enda mere tid og krefter på noe som oppleves og er totalt urimelig? Hvordan rett opp når en har “feiet” bort alt som kunne spiret og grodd til noe bra?

Det er og blir en «gordisk knute» som kjennes vanskelig å løse opp i. En knute jeg tror flere enn meg har kjent på og opplevd å skulle hanskes med flere ganger gjennom et langt liv.  Jeg tror flere kan kjenne seg igjen i det jeg skriver om og smile litt beklemt over egne erfaringer fra egne liv. Vi mennesker er jo tross alt ganske like!

Så har jeg selvfølgelig funnet en måte å prøve å løse denne “gordiske knuten” men det gjemmer jeg i mitt hjerte til det mennesket som denne gangen fortjener det mest!

FOTO: Ingleson