FOTO: Ingleson

 

Omgivelsene påvirker oss. Derfor er det utrolig viktig å omgi seg med mennesker som vil  oss vel. Vi mennesker trenger både familie og venner, men vi er også en del av en sosial gruppe der vi bor enten det er i en storby eller på landet. Enkelte miljøer er mere gjennomsiktige enn andre, og de fleste av oss opplever perioder i livet å utsettes for stor grad av «uformell sosial kontroll”  enten det er på jobb, i venneflokken, nabolaget eller nærmiljøet der vi bor.

Sosiale kontroll beskrives ofte som et sett med regler og uskrevne norme som danner grunnlag for hva som er godtatt og hva som ikke er godtatt. Sosial kontroll kan være av positiv art, men det kan også være svært negativt og destruktivt. Negativ sosial kontroll er ofte i form av mobbing, press, trusler eller tvang og det utøves for å sikre at enkeltpersoner lever i tråd med nærmiljøets / gruppens normer. Enkelte ganger kan det også være et middel for å oppnå høyere status og mere makt i gruppen.

Forfatteren Tor Jonsson skapte i sin tid begrepet “Bygdedyret”. Han var oppvokst i Gudbrandsdalen og beskrev den trangsynte mentaliteten som regjerte på mindre steder der. Beskrivelsen omfavnet i stor grad negative sider av livet på den norske landsbygden. På bygda var det i gamle dager som oftest presten, læreren og lensmannen som stod for den formelle sosiale kontrollen mens de såkalte “Sladrekjerringene” tok seg av den uformelle sosiale kontrollen.

Det er lett å tro at samfunnet har utviklet seg betraktelig de siste tiårene når det gjelder dette med sosial kontroll, men forskning viser at sladder og bakvaskelse fortsatt påvirker oss sterkere enn nøktern og nøytrale informasjon. Det kan altså se ut som både «Bygdedyret» og “Sladrekjerringene” lever i beste velgende også i våre dager.

FOTO: Canva

 

Min påstand er at vi rett som det er støter på disse skapningene og de fortsatt er istand til å gjøre ubotelig skade. Det er nemlig ikke slik at de bare finnes på landet eller i små miljøer. Mobiliteten i samfunnet bidrar til at vi flytter mere på oss, så plutselig “popper” de opp på plasser en ikke ante de kunne slå rot.

Utfordringen er at både “Bygdedyret” og “Sladrekjerringa” ofte dukker opp i forkledning. Først sjarmerer de oss med fortryllelse, vennlighet og hjertevarm oppmerksomhet. De fleste av oss overveldes og aner fred og ingen fare. Så, litt etter litt, dukker det opp en annen side. En siden der egoisme og løgnaktighet går hånd i hånd med falskhet og bedrag. Med sitt “Janusansikt” viser “Bygdedyret” og “Sladrekjerringa” seg fra to forskjellige sider. En til glede og oppmuntring for noen, en annen til fortapelse og sosial katastrofe for andre.

FOTO: Johnson Cameraface

 

Sladder, rykter og beskyldninger er næringsrik kost for “Bygdedyret” og “Sladrekjerringa”. Det er faktisk en forutsetning for deres eksistens! Å snakke usant og sladre ondskapsfullt om noen bidrar nemlig til å opprettholde egen posisjon eller øke status på bekostning av andre.

Vel så viktig er det at noen lytter og bringer budskapet videre helt uavhengig av om de tror på det eller ikke. Både “Bygdedyret” og “Sladrekjerringa”  er avhengig av en form for “menighet” eller et “publikum” som i “beste mening” nikker samtykkende og sprer “budskapet” videre. Det er nemlig nødvendig for å ivareta egen sosial status i gruppen. Det er disse jeg våger å kalle for “Trollpakk”. De som sørger for at sladderen, ryktene og beskyldningene får bein å gå på!

Alene og nokså skadeskutt sitter enkeltmennesker eller hele familier igjen helt til de kanskje velger å pakker snippesken, flytte for å  redde stumpene av det som en gang var et godt liv.

FOTO: Canva

 

 

 

 

 

FOTO: Photo by Joanna Kosinska on Unsplash

 

Jeg er av de som setter stor pris på selve adventstiden og pleier å pynte i heimen med lilla. Advent er tiden for å vente. Hva venter vi så på?  Vi skal vel ikke underslå at også vi troende venter på en jobbfri og mer tid sammen med venner og familie. Alle kirkehøytider symboliseres med farger. Hver høytid og hver dag har sin farge. Advent symboliseres med fargen lilla. Lilla er symbolet for bot, anger, alvor og ånd. Fargen lilla er valgt til advent utfra at en skulle gjøre bot og faste i denne tiden. Sjel og kropp skulle forberedes til å ta imot julebudskapet.Stadig flere benytter rødt i adventstiden, men jeg er altså litt “gammeldags”  og holdet meg til lilla.

FOTO: Kabelleger / David Gubler, CC BY-SA 4.0

 

Adventstiden i år er for oss ganske krevende og litt  spesiell. “Den yngre” i familien har kjøpt sin første leilighet og trenger endel oppussingshjelp. Hun bor og jobber i Bergen så for oss blir det en lengre periode her på Vestlandet. Ved siden av oppussing har hennes jobbsituasjon vært i overkant spennende. Som politisk rådgiver for Byråden med ansvar for arbeid, sosial og bolig har jobben hengt i en tynn tråd. Byrådet i Bergen gikk nemlig av den 24. november på grunn av Bybanesaken. Da har man som rådgiver i praksis ingen jobb lenger. Nå har det avgåtte Byrådet allikevel fått flertall for sitt “Bybaneforslag” slik at det dannes nytt byråd igjen til uka og jobben er reddet. Det er i grunnen litt greit når en nettopp har kjøpt bolig!

FOTO: Ingleson

 

Men oppussing krever både pågangsmot, muskler, utholdenhet og tålmodighet. Akkurat nå kjennes det ut som Bybanen faktisk Har kjørt over hele kroppen min. Den verker, er stiv, har haugevis av skrammer og sår og møkkete! Det å vandre i malingspann, berktøy, papp og umonterte IKEA møbler er definitivt ikke en “boost” for hverken kropp eller sjel! Heldigvis går det fremover og man lærer mye nytt! Denne helgen har vi helt oppussingsfri! Denne helgen er det noen andre som bidrar så vi skal slappe av og ta inn over oss litt adventsstemningen. Krype under et teppe, spise klementiner og julemarsipan og gå på Kino. Jeg håper å få med nyinnspillingen av “Tre nøtter til askepott”. En absolutt lovende helg!

 

DETTE ER MIN BLOGG DER JEG I LEDIGE STUNDER DELER MINE TANKER OM LIVET, DØDEN OG KJÆRLIGHETEN!

Du er velkommen til å følge min FB gruppe; 

https://www.facebook.com/groups/334892231659146 

Bloglovin;

https://www.bloglovin.com/blogs/midtveis-i-livet-21129857

Instagram;

https://www.instagram.com

YouTube kanal:

https://www.youtube.com/channel/UCloR8jypvqGULW5aNO-rwaw

FOTO: Ingleson

 

FOTO: Canva

Jeg har alltid vært singel. Har noen flørter på samvittigheten, men kom aldri til det steget at vi ble enige om at vi var kjærester med noen av dem.

Da jeg passerte 35, var jeg derfor temmelig forberedt på at jeg muligens kom til å være alene hele livet.

Følte at tidsfristen på sett og vis var ute, og ‘alle’ andre hadde jo slått seg til ro og stiftet familie. Mens jeg ble eldre og eldre, særere og særere, og iflg mamma mer og mer kresen.

For det skal sies, når du har sett så mange forhold bli til, og fulgt så mange venninner inn i både ekteskap og familie, da vet du akkurat hva du selv vil ha. Og ikke minst; IKKE vil ha i ditt eget liv.

Jeg satt med veldig mange spørsmål, og som på mange andre områder i livet var jeg slettes ikke helt enig med meg selv. For jeg stilte både spørsmålet:

  • Hvorfor er det ingen som innser hvor snill og kjekk jeg er, og hvor mye jeg har å tilby en parter?
  • Hvem er vel dum/desperat nok til å ville ha meg?

Jeg innså at jeg hadde en viss verdi, men selvtilliten på dette med kjærlighet var slettes ikke på topp.

I tillegg må det sies at sosiale media slettes ikke er med på å bygge opp selvbildet til enslige. Muligens spesielt i det segmentet som jeg klassifiserer meg selv under som en kristen og kreativ person, og fulgte mange av likesinnede på for eksempel Instagram og Facebook.

FOTO: Marit G Dørum

 

Der er det mye hverdagslykke med unge, pene, tilsynelatende vellykkede jenter/damer med jobb, mann og 2-3 barn. Samtidig som de rekker over alt mulig på fritiden.

Og der satt jeg, alene, stressa og slet med å få min egen hverdag med å gå opp til tider. Men det sosiale glansbildet har blitt kritisert opp og ned nok. Så jeg skal ikke si så mye mer enn dette, det tæret på min selvfølelse.

Så skjedde underet, jeg møtte en mann!

I en alder av 37 år fikk jeg min første kjæreste.

Når jeg først møtte en, så gikk det ganske fort slag i slag. Fra første date, til vi flytta sammen, gikk det ca 3 mnd. For hvorfor skulle vi vente?

Han var også uerfaren når det gjaldt forhold, noe som jeg tror var en fordel. For ingen av oss hadde en sånn ‘dette gjør man ikke tidlig i et forhold’ grense.

Og siden vi begge var ganske voksne (litt i tvil med han, siden han er en del yngre enn meg…) var vi nok ganske sikre på hva vi var ute etter, og hva som var viktig for oss å få avklart tidlig. Det er jo en veldig stor fordel!

Vi brukte mye tid i starten på å prate om alt mulig rart. Fra tema som mat, sex, reiser, barn, penger og ekteskap. Ingenting var for lite, dumt, stort eller tabu.

Ser slettes ikke for meg at jeg skulle hatt slike samtaler med en potensiell kjæreste da jeg var 20. Noe godt kommer da ut av livserfaring og noen år på baken.

Nå, 3,5 år senere er det ingen av oss som angrer på noe av det vi tok opp de første ukene/månedene. Det ligger der som en trygg bank av tema som vi er mer eller mindre enige om, og er en del av fundamentet vårt. Det vi bygger videre på.

Vi har det veldig kjekt sammen, og gleder oss til å bli gamle og grå i hverandres selskap. Men ennå kan jeg undres på om hvorfor han vil være sammen med meg. Selvfølelsen har fått seg en boost, men er ikke friskmeldt fordi om det er noen som har lyst å leve sammen med meg.

Kommer nok aldri til å få svar på hvorfor det tok så lang tid før jeg fant noen det klaffet med, men jeg setter pris på erfaringene jeg fikk meg som singel.

For vi lever i et samfunn der det ikke er meningen at en skal være enslig. Til tross for at det er utrolig mange enslige i Norge, er ikke samfunnet lagt opp til at det er enkelt for det.

FOTO: Marit G. Dørum

 

DU KAN FØLGE MEG PÅ:

Instagram:

https://www.instagram.com/maritgd

Instagram garnsalg:

https://www.instagram.com/garnkaosmarit.selger/

YouTube

https://www.youtube.com/channel/UC6xVxOnCPastJ8aDkkw7E8w

 

FOTO: Ingleson

 

 

FOTO: Canva

 

Hei alle sammen,

 

Mitt navn er Karina Mahan, og jeg er førsteamanuensis i engelskdidaktikk på NTNU. I dag kommer jeg til å snakke litt om min egen historie i medieverden, og hvordan jeg ble strikkeaktivist.

 

 

 

Jeg begynte å strikke mye under nedstengelsen. Da bodde jeg alene i Trondheim og slet da universitetet stengte. Strikking var min terapi. Jeg elsket garnet, å kunne lage flotte klær til meg selv og kjenne på mestringsfølelsen.

Men til min store skuffelse var de fleste strikkeoppskriftene ikke på min størrelse. Dessuten var det ingen modeller på min størrelse, så jeg visste aldri hvordan plagget ville se ut på meg. Da jeg begynte å grave i de store garnselskapene (Sandnes Garn, Rauma, Pickles, Järbo), innså jeg at de rett og slett overså alle som var annerledes. Nesten alle modellene var tynne og hvite. Og dette gjorde meg veldig trist og frustrert. Det var skuffende å ikke føle en tilhørighet i hobbyen som jeg brukte for å unnslippe hverdagens problemer.

Så begynte jeg min egen Instagramkonto, karina_strikk.

 

Noe som er ganske vanlig praksis på Strikkeinsta er å lage felleskontoer. Så da er man kanskje 5-10 stk som deler på en konto og en person i gruppa tar over kontoen og forteller en fortelling hver dag (litt som jeg gjør nå). Man gjør det for å få flere følgere og kunne nå ut til folk som kanskje ikke ellers ville gjort på sin egen konto. Men problemet med disse kontoene er at de er ofte drevet at tynne, hvite, unge kvinner som er interessert i å promotere slike som seg selv. Jeg ble rett og slett aldri valgt til slike profiler. Og etter å ha drevet med aktivisme i over et år nå, vet jeg dessverre at det er veldig vanlig praksis. Om du er tjukk, ikke-hvit, eldre, eller har en annerledes type kropp, vil du sannsynligvis ikke bli valgt til slike grupper. Jeg ble så frustrert og lei.

Da bestemte jeg meg for at jeg skulle lage min egen Instagramgruppe. Og da skulle ALLE være velkomne. Jeg skulle finne gjester som kunne snakke om alt som Strikkeinsta ikke ville snakke om – hvordan det føles å bli diskriminert mot pga størrelse, etnisitet, sykdom, osv. Og det tok helt av. På et par uker hadde jeg allerede tusen følgere. Jeg kalte det Nordisk strikk for alle.

 

Nordisk strikk for alle traff en nerve hos veldig mange. Mange som hadde blitt refusert av store strikkegrupper på Instagram fikk fortelle historien sin hos oss. Vi hadde nye temaer hver uke (størrelsesinkludering, BLM, psykisk helse) og forklarte hvordan man kunne være inkluderende på alle mulige måter. Selv lærte jeg feks hvordan en blind strikker kunne strikke mønsterstrikk og hva slags diskriminering svarte strikkere opplever i et veldig hvitvasket miljø. Det var her jeg ble kjent med Nina-Elizabeth også, som kjente seg veldig igjen i noen av temaene og ønsket å bidra. Vi jobbet i team for å rekruttere gjester og lage informasjonsslides om forskjellige temaer (feks feminisme og strikk).

Så gøy som det var, var det også veldig vanskelig å være leder for en slik gruppe. Mange av disse unge, hvite kvinnene som aldri hadde reflektert over sine egne privilegier ble sinte (selv om vi aldri hengte ut enkeltpersoner). De sendte hatmail (særlig til meg) og sa at rasisme ikke fantes i Norge, eller at det var urimelig å be om større størrelser. Jeg ble anklaget for å spre hat og skape skiller mellom folk, selv om hele poenget mitt var å påpeke at det hatet og de skillene allerede finnes. Vi må kunne tørre å snakke om dem for å bygge broer mellom folk.

Det hele ble alt for mye for meg. Det i kombinasjon med personlige ting gjorde at jeg ble sykemeldt i lang tid. Til slutt bestemte jeg meg for å legge den delen av livet mitt på hylla. Vi hadde utrettet ganske mye på kort tid. Allerede begynte de store Instagramgruppene å rekruttere mer mangfold. Store selskaper (Rauma og Knitting for Olive, feks) begynte å kontakte oss for å fortelle at de utvidet størrelsesrangen sin. De ble også (litt) bedre på representasjon. Vi fikk løftet opp dyktige strikkere som ikke bare fikk flere følgere, men også skapte nettverk og løftet opp hverandre. Folk fant andre som seg selv, rett og slett. Og det var utrolig gøy og meningsfylt. Til slutt bestemte dyktige Saira Khan å ta over som leder for Nordisk strikk for alle. Det er jeg veldig takknemlig for, og håper hun kan få utrettet mer enn meg.

Men strikkeeventyret mitt var ikke over. Jeg begynte å jobbe ganske hardt med fettaktivisme på min egen Instagram, karina_strikk.

 

Jeg begynte å ta fotoseanser av meg selv der jeg virkelig fremhevet min egen kropp. Det er faktisk utrolig sjeldent at plusstørrelse kvinner gjør det i strikkeverdenen. Og enda sjeldnere at folk gidder å følge dem. Jeg skrev kritisk om hvordan strikkedesignere hadde snakket til meg da jeg hadde spurt om oppskrifter på min størrelse. Jeg skrev om hvordan det ikke føltes å passe inn. Jeg skrev om hvordan standardstørrelsekvinner kunne være allierte og kjøpe størrelsesinkluderende oppskrifter for å støtte oss. Og etter hvert innså jeg at tjukke strikkere trengte et sted for å samle seg. En slags støttegruppe. Og da ble Fete strikkere født.

 

Jeg lagde den over sommeren. Vi har takeovers i ny og ne, og emneknaggen #fetestrikkere. Hvis du bruker den knaggen på din egen Instagramprofil, deler vi av og til bildene i stories, slik at andre strikkere kan “oppdage” og følge deg. Vi har også promotert størrelsesinkluderende designere og kommet med tips til hvordan man kan style og endre oppskrifter til egen kropp.

Mye spennende har skjedd i livet mitt siden jeg begynte med aktivismen. Jeg har blitt kjent med så mange fantastiske mennesker (som Nina-Elizabeth) og lært så mye om hvordan jeg kan bli en bedre og mer inkluderende person. Det er også så flott å se at Nina-Elizabeth har stiftet denne fine bloggen i etterkant og når ut til enda flere folk.

I høst bestemte jeg meg for å tone litt ned på aktivismen igjen. Litt pga psykisk helse, men også fordi jeg følte at jeg hadde oppnådd det jeg kunne oppnå i denne omgang. Jeg begynte på et skrivekurs og bestemte meg for å skrive min egen roman (med en tjukk hovedkarakter!). Hvis du ønsker å lære mer om meg og min hverdag, og se hva det blir av denne romanen, kan du følge meg på:

Karina_strikk

Der kan du også stille meg spørsmål i DM om du lurer på noe mer om meg etter dette blogginnlegget 🙂

Ellers kan jeg anbefale:

Nordisk strikk for alle

Fete strikkere

og min nyeste Instagramprofil, The holistic writer. Det er en Instagramkonto for å inspirere akademisk skriving.

 

Tusen takk for at dere leste mitt lange blogginnlegg! Lover det er mye moro om du følger meg og Baby Bear (min søte lille Shih poo) på Instagram!

Reklame | Kitchentime

FOTO: Canva

 

Jeg hater når mennesker slenger om seg med utrykket “utbrent” i tide og utide. Å være utbrent er nemlig en diagnose:

Utbrenthet – P29 Psykiske symptomer/plager.

Svært mange opplever å bli utbrent i dagens samfunn, og problemet er økende og det må IKKE forveksles med at vi mennesker har alt for høye forventninger til oss selv og er dårlig til å planlegge over en begrenset periode.

De siste månedene har jeg levd et liv som jeg vet har krevd langt større utholdenhet enn det jeg vet jeg innehar. Med åpne øyne har jeg valgt å gå inn i det og med åpne øyne skjønner jeg hva som skjer når det ikke er mer å hente. Ikke fordi det løpet jeg la opp var umenneskelig, men det dukket opp uforutsette ting underveis som krevde tilstedeværelse og engasjement. Det timeglasset av energi jeg hadde tatt høyde for, rant fortere mot slutten enn planlagt. Jeg hadde likesom ikke regent med at det kunne skje noe ekstraordinært. Å det er der det ligger tror jeg, årsakene til at vi mennesker blir mer og mer opptatt av hvor slitne eller “utbrente” vi er og hvorfor vi ser på det som et underlig og svært overraskende fenomen.

 

 

FOTO: Canva

 

 

Det er ikke det at jeg ikke tror vi mennesker kan oppleve at hverdagen blir for strevsom, at problemene hoper seg opp og at det kan kjennes ut som energien har flyttet ut for godt. Å ”butte” kan det gjøre for noen og enhver av oss opp til flere ganger i livet. Jeg mener dette egentlig handler om dårlig planlegging der en ikke tar høyde for at uforutsette ting kan oppstå. I tillegg er det slik at mange av de livsutfordringene vi mennesker møter på vår vei er en naturlig del av selve livet. Det er naturlig at det butter i ny å ne eller av vi kan “gå på en smell”.

Det å gå på en smell er et vel brukt utrykk i menneskelig sammenheng, men også i forhold til prosjekter i offentlig eller privat regi.  Ta f. eks utbyggingen av Gardermobanen. Hele Gardermobanen skulle stå ferdig til åpningen av Oslo Lufthavn 8. oktober 1998, men på grunn av lekkasjer og store forsinkelser i arbeidet var ikke Romeriksporten ferdig i tide. Det hele bunnet i “overraskende utfordringer” med Puttjern, et trolske lite vann beliggende inne i Oslomarka rett over utsprengningene av Romeriksporten.

 

FOTO: Lisensfri – CC BY-SA 4.0

 

I oktober 1997 rant 6.220.800 liter vann fra Østmarka ned i Romeriksporten. Hvert døgn 4320 liter i minuttet. I Nordre Puttjern var det bare en lite vannpytt igjen. Frykten var reell for at vann ville forsvinne for godt og at mange boliger på Hellerud, Godlia, Ellingsrud og Strømmen ville revne og stå på skakke. Statens lommebok ble åpnet på vidt gap. Man hadde i ordets rette forstand ”gått på en smell”. Dette ble en svært dyr affære og endte med at den offisielle åpningen av banen først fant sted den 22. august 1999. I ettertid ble det i Gjennomgangs-rapporten og Tønne-rapporten pekt på svakheter i det tekniske prosjekteringsarbeidet spesielt hva gjelder vurderinger av konsekvenser av “vannlekkasjer og grunnvannssenkning” under Østmarka.

Nordal – ull gulvteppe

 

Dette er ikke en enestående hendelse i offentlig prosjekteringsarbeid. Mange av oss er så vidt gamle at utrykket ”1 Mong” får oss til å dra på smilebåndet. Da Mongstad-utbyggingen sprakk økonomisk med 6 milliarder kroner, introduserte økonomene begrepet «1 Mong». Betegnelsen ble i noen år framover brukt som synonym for tallet “6 milliarder kroner”. Nok en kjent ”smell” i norsk prosjekteringsarbeid.

Det er her jeg tenker at vi finner noe av forklaringen på hvorfor mennesker i dag stadig vekk opplever at problemene hoper seg opp og kreftene ebber ut. Det er her jeg våger å trekke følgende konklusjonen. Enten er vi mennesker i overkant optimistiske, eller så har vi en sterk tendens til å lukke øynene for at våre menneskelige prosjekter ikke er gjennomførbare innenfor de rammene som faktisk er realistiske.

 

FOTO: Canva

 

Å tenk akkurat her har jeg havnet i disse dager. Jeg tar dagene veldig med ro for å reparere skadene etter å ha ”gått på en smell”. Jeg kalkulerte ikke med ”uforutsette” hendelser da jeg la opp til en nøye gjennomtenkt, men svært urealistisk aktivitetsplan i perioden fra mai til september. Heldigvis har jeg klart å stokke om på ting slik at det faktisk er mulig å samle krefter en kort stund. Jeg har lagt meg litt sånn på ”hurtiglading”, men det er en svært ubehagelig situasjon og det kjennes ut som jeg er relativt utladet”.  Jeg er imidlertid ikke utbrent, jeg er midlertid ute av drift!

 

Følg gjerne min FB gruppe;

https://www.facebook.com/groups/334892231659146

Her vil du som medlem få lettere tilgang til det som legges ut samtidig som det legges ut litt «ekstramateriale».

 

FOTO: Canva

 

FOTO: CC0 Offentlig domene – Gratis for personlig og kommersiell bruk. Ingen attribusjon kreves

Vi leser stadig i avisene at antall uføre går opp og at det kan gi alvorlige økonomiske konsekvensene for velferdssamfunnet. Det er helt klart et viktig perspektiv når en tenker på de gode velferdsordningene vi har i dette landet. De skal nemlig finansieres på samme måte som alt annet i samfunnet.  

Norge som samfunn, har en privat og en offentlig sektor med tilhørende inntekter og utgifter. Som ufør i dette landet er jeg å anse som en utgiftspost i offentlig sektor. De av oss som er for syke til å stå i arbeidslivet enten det er full stilling, deltidsstilling eller tilpasset arbeid har et sikkerhetsnett å falle tilbake på. Dette sikkerhetsnettet er en av mange grunnsteiner i den norske velferdsstaten.  

 

FOTO: Canva

 

At det offentlige i en rekke land sikrer sine innbyggere mot skader, sykdom og arbeidsledighet er en type velferdstiltak som går under betegnelsen sosialforsikring og har røtter helt tilbake til 1600-tallet. Historisk startet sosialforsikring i Europa og England i begynnelsen av 1600-tallet med fattiglovgivningen – Poor Law Act – i 1601. Man skulle ta vare på de fattige og syke. I Norge fikk vi fattiglover først på midten av 1800-tallet. Det var faktisk fremveksten av industrisamfunnet som motiverte dette. 

Etter hvert som industrisamfunnet vokste frem, ble mennesker mer sårbar mot inntektstap fordi det faktisk fratok den enkelte muligheten til å overleve. Som industriarbeider var det ikke mulig å overleve  ved hjelp av selvberging som tidligere generasjoner hadde gjort.   

Under krigen vokste det i Storbritannia en tanke om at staten hadde et ansvar overfor alle borgere når det gjaldt å sørge for en garantert minsteinntekt og grunnleggende helse- og omsorgstjenester for yrkesaktive og yrkespassive. Velferdsstaten er altså ikke et norsk fenomen alene, men en europeisk “oppfinnelse”. 

 

Rettshaver: Leverandør Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek – fri bruk

 

Så la oss holde oss til den industrielle sjargongen. Med fremveksten av industrisamfunnet utviklet en stadig nye og mer moderne produksjonsmidler/maskiner. Noen maskiner hadde kort levetid og ble skiftet ut raskt, mens andre ble vedlikeholdt og reparert. Det var nemlig god investering for bedriftseierne. Men også maskiner har en maksimal levetid og skrotes til fordel for nye som fungere bedre eller som er mer effektive. Skroting av produksjonsmidler/maskiner er noe de fleste kan forstå at må gjøres og samfunnet lever godt med det.  

 

FOTO: Canva

I dette bildet kan man velge å se på arbeidskraft som et viktig produksjonsmiddel selv om samfunnet mer og mer blir mekanisert og datastyrt. Samfunnet trenger, enn så lenge, mennesker for å bidra til produksjon og økonomisk vekst og mennesket trenger samfunnet for å  han noe å leve av og leve for.  

Som mekaniske produksjonsmidler trenger også vi mennesker vedlikehold og reparasjon. Det at også mennesker trenger dette, er en faktor som ofte utelates fra budsjettene. Vi mennesker blir først en utgiftspost når forebygging ikke lenger er nok til å holde oss i full drift. Da faller vi inn under stadig voksende og omdiskuterte utgiftsposter som reparasjon eller skroting. Det er, som sikkert mange bedriftseiere kjenner, til en stor utgift å tapsføre. De har imidlertid kunnskap om og oversikt over de verdiene som faktisk er skapt frem til skroting. Det er med i totalregnskapet. 

 

Behandling

 

Som menneskelig arbeidskraft opplever jeg i liten grad at samfunnet har en total oversikt over hvert enkelt menneskes faktiske verdiskapning. Fra vi er arbeidsdyktige bidrar vi i samfunnet med vår kompetanse og arbeidskraft. Det måles faktisk i regnestykket. Samtidig som vi er i jobb stifter vi familie, føder barn, sosialiseres og tar vare på familie og venner. I tillegg engasjerer vi oss i fritidsaktiviteter, foreningsliv, politikk eller frivillig arbeid.  

Innenfor økonomien sees ikke dette på som lønnsom produksjon, det defineres som “reproduksjon”. Vi skaper ny arbeidskraft og vi vedlikeholder allerede eksisterende arbeidskraft. Man kan i grunnen si at vi som produksjonsmidler vedlikeholder oss selv men det kommer altså ikke frem som faktisk verdiskapning i vår samfunnsmodell.  

 

FOto: Canva

 

Frem til jeg var 45 år tok jeg ansvar for vedlikehold, reparasjon og reproduksjon helt selv. I oppstarten ble jeg, som produksjonsmiddel, utsatt for skader og dårlig vedlikehold. Det forhindret imidlertid ikke at jeg produserte som forventet.  

Når det dukket opp slitasjen evnet jeg å vedlikeholde det nødvendigste for å holde produksjonen oppe. Jeg giftet meg, fødte barn, var sosial og tok vare på familie og venner. I tillegg engasjerte jeg meg i fritidsaktiviteter, politikk og frivillig arbeid. Jeg gikk for full maskin! 

 

FOTO: Ingleson

 

Etter hvert begynte det å knake i sammenføyningene. Drevet av troen på at jeg bare hadde egne krefter til rådighet for vedlikehold og reparasjon, ble belastningene bare større og større. Jeg klarte ikke å holde tritt med problemene som dukket opp. Verken de fysiske eller de psykiske. Jeg hadde drevet mitt eget maskineri for hardt og “kræsja”! I tillegg var noen av delen ødelagt. Produksjonsmiddelet Nina-Elizabeth Ingleson synes  ha fått alvorlige skader. 

Jeg ble undersøkt og det ble vurdert om jeg lot meg reparere eller delvis settes i stand. Kost/nyttevurdering fortatt av fagfolk tilsa at jeg i beste fall at jeg ville kunne yte 10 %. Det er veldig lite og det er svært få steder i vårt samfunn ser nytten av et produksjonsmiddel med så lav ytelse. Jeg ble skrotet derfor skrotet fra arbeidslivet.  

 

FOTO: Ingleson

Jeg opplever imidlertid ikke at den produksjonen og reproduksjonen jeg har stått for frem til tidspunkt for skroting er viktig i totalregnskapet. I samfunnets øyne er jeg nå en utgiftspost, et samfunnsproblem. Blåst bort er all verdiskapningen jeg faktisk har bidratt med frem til fylt 50. De resterende 10 % av min funksjonsevne bruker jeg til å vedlikeholde og kose meg med familie og venner. Jeg er fortsatt en del av maskineriet ved å legge til rette for, vedlikeholde og stimulere til økt produksjon/reproduksjon hos de som fortsatt er i arbeidslivet. 

 

Følg gjerne min FB gruppe;

https://www.facebook.com/groups/334892231659146

Her vil du som medlem få lettere tilgang til det som legges ut samtidig som det legges ut litt «ekstramateriale».

 

FOTO: CC0 Offentlig domene
Gratis for personlig og kommersiell bruk. Ingen attribusjon kreves

……men ble i virkeligheten en syklon uten tanke for andre enn meg selv, mine følelser og mine egne egoistiske behov! Finnes det da i det hele tatt plass for tilgivelse og en ny start?

FOTO: Canva

Gjennom ulike opplevelser blir vi mennesker formet til å bli ganske robuste skapninger. Likevel, har vi alle våre grenser og terskler for hva vi tolererer. Alle har på en eller annen måte begrensninger og sårbarheter som mennesker og medmennesker! Noen mer enn andre og det synes ikke utenpå. De fleste av oss kan kjenne seg igjen. 

Når hverdagen sprengs i stykker av et «indre kaos» og all energi i stor grad brukes til å funger/overleve innenfor de vanlige rammene og sosiale relasjonene er det lett å trå feil. Det blir imidlertid straks mere komplisert når tildeles uskyldige mennesker, uten å vite det, dras inn i en spiral av kaotiske følelser og reaksjoner. Da fremstår både mennesket, utsagnene og reaksjonene totalt uforståelige, urimelige og svært krenkende. 

Det er i sånne situasjoner jeg kjenner jeg at jeg mister fotfeste! Jeg blir totalt ute av stand til å formidle hva som foregår fordi relasjonen ikke inviterer til nære og kompliserte samtaler. Det vil simpelt hen krever et engasjement og en energi fra motparten på en måte det er totalt urimelig å forlange. 

Ingen kan forvent, eller kreve at et annet menneske skal sette sitt liv på vent og bruker dyrebar tid og energi for å forstå hvorfor de gang på gang kastes rundt i en urimelig virvelvind av tanker, følelser og utsagn som bare er utidig og tappende.

Helt personlig opplever jeg disse situasjonene som skamfulle og tidels umulig å komme ut av. Det som allikevel er verst, er at jeg ikke klarer å nå frem med den nestekjærligheten og omsorg jeg faktisk innehar og føler for å bidra med. For hvordan skal jeg oppklare hva som skjedde og hvorfor dette skjedde uten å kreve enda mere tid og krefter fra een som faktisk har opplevd noe totalt urimelig?

Hvordan rette opp feil og få anledning til å ble om tilgivelse når en har “feiet” bort alt av tillit i noe som kunne spiret og grodd, og kanskje blitt til bli noe bra? Hvordan gjøre noe ugjort når døra allerede er stengt? Da her en ikke bare tapt ansikt, men rotet bort verdens mest dyrebare gave på grunn av ren og skjær egoisme……!

FOTO: Canva

De fleste av oss mennesker har lange perioder i livet der alt går på skinner og hverdagen følger sin egen rytme. Man står opp og går inn i dagen med visshet om hvem man er og hva som venter en. Litt som månens syklus med sine fire faser. Månen og naturen ellers har sin egen rytme og forstyrres den, oppstår en alvorlig ubalanse som går utover hele naturens kretsløp. Alt rammes på grunn av ytre hendelser og setter systemet i fare.

FOTO: Canva

Sånn tror jeg det er med oss mennesker også. Vi fødes med et sett av egenskaper som skal ruste oss for livet her på jorden og, men vi har et sett grunnleggende behov som alle trenger å få dekket for at vi skal kunne utvikle oss til trygge og empatiske medmennesker. Som individ blir vi derfor prisgitt hvor vi fødes og vokser opp og de menneskene vi omgir oss med. Dette preger hvem vi blir og hvordan vi utvikler vår identitet.

De færreste av oss får dekket disse behovene fult og helt. De fleste lever i situasjoner som gjør livet utfordrende og noen utsettes for varige skader fysisk eller psykisk. Vi som lever i den rikeste delen av verden opplever nok å få dekket svært mange av de grunnleggende behovene som sult og tørst og sikkerhet / beskyttelse fra krig og naturkatastrofer. Når det gjelder trygghet, tilhørighet og kjærlighet er det mere universalt hvordan vi mennesker utsettes for krenkelser som bidrar til å gjøre oss ekstra sårbare som individer.

I boka «Hvordan krenkede barn blir syke voksne» tar Anna Luise Kirkeng et oppgjør med medisinsk teori og hvordan den er konstruert på en måte der det oppstår et alvorlig misforhold mellom medisinens objektive sannheter og pasientenes subjektive erfaringer.

Kunnskapen om krenkelser mennesker utsettes for blir usynliggjort innenfor medisinens sanne kunnskap. Det som fremstår diffust og ubestemmelig i medisinsk forstand viser seg å svært håndfast i sosial forstand. Så vi mennesker bærer altså i langt større grad med oss de fysiske, psykiske og sosiale krenkelsene vi utsettes for enn det vi ofte tenker på i hverdagen, heldigvis!

FOTO: Canva

Vi mennesker er nemlig utstyrt med en enorm tilpasningsevne og evne til selvutvikling. Det gir oss kraft og mulighet til å reparere eller kompensere for skader og sår ervervet underveis i livet. Det gjør det mulig å utvikle sunne og mer givende relasjoner til seg selv og andre mennesker selv i voksen alder. Det er utviklet effektive metoder og tilnærminger som faktisk bidrar til endring og bedret livskvalitet. Det forutsetter imidlertid en vilje og evne til å ta tak i det som har skapt selve ubalansen. Det krever at en er villig og har rammer til å:

  • Å jobbe imot å få en grunnleggende selvomsorg og å søke hjelp samt
  • Å utvikle empati og tålmodighet med seg selv i prosessen med å ta tilbake eget liv.

Gjennom evolusjonen har vi mennesker altså blitt formet til å bli ganske tøffe og sterke skapninger. Likevel, har vi alle våre grenser og terskler for hva vi tolererer, og godt er det! For hva slags samfunn hadde vi utviklet dersom vi ikke hadde våre begrensninger og sårbarheter? Alle har på en eller annen måte begrensninger og sårbarheter som medmennesker! Noen mer enn andre og det synes ikke utenpå. Jeg har i mitt liv gjentatte ganger kjent på, og blitt preget av dette. Når hverdagen sprengs i stykker av et «indre kaos» kreves det at energien i stor grad brukes til å funger/overleve innenfor de vanlige rammene og sosiale relasjonene som er kjente.

Det blir imidlertid straks mere komplisert når verden «der ute» og tildeles uskyldige mennesker, uten å vite det, dras inn i en spiral av kaotiske følelser og reaksjoner. De fremstår og oppleves totalt uforståelige, totalt urimelige og svært krenkende. Det er i sånne situasjoner jeg kjenner jeg at jeg totalt mister fotfeste! Da er jeg totalt er ute av stand til å formidle hva som foregår fordi relasjonen ikke inviterer til sånne nære og kompliserte samtaler fordi det simpelt hen vil krever et engasjement og en energi av motparten det er totalt urimelig å forlange. Ingen av oss kan forvent, eller kreve, at et annet menneske skal sette sitt liv på vent og bruker dyrebar tid og energi for å forstå hvorfor de kastes rundt i en urimelig virvelvind av tanker, følelser og utsagn som bare er utidig og tappende.

FOTO: Ingleson

Så er det nok ingen overraskelse for deg om leser at min verden i disse dager kjennes akkurat sånn ut og at det et eller annet sted der ute i verden sitter et medmenneske igjen med konsekvensene av at jeg fremstod som en mild bris men i virkeligheten ble syklon uten tanke for andre enn meg selv, mine egne følelser og egoistiske behov.

Helt personlig opplever jeg disse situasjonene som skamfulle og tidels umulig å komme ut av med «æren i behold». Det som allikevel er verst, er at jeg ikke klarer å nå frem med den nestekjærligheten og omsorg jeg faktisk innehar og føler for å bidra med. For hvordan skal jeg oppklare hva som skjedde og hvorfor dette skjedde uten å kreve enda mere tid og krefter på noe som oppleves og er totalt urimelig? Hvordan rett opp når en har “feiet” bort alt som kunne spiret og grodd til noe bra?

Det er og blir en «gordisk knute» som kjennes vanskelig å løse opp i. En knute jeg tror flere enn meg har kjent på og opplevd å skulle hanskes med flere ganger gjennom et langt liv.  Jeg tror flere kan kjenne seg igjen i det jeg skriver om og smile litt beklemt over egne erfaringer fra egne liv. Vi mennesker er jo tross alt ganske like!

Så har jeg selvfølgelig funnet en måte å prøve å løse denne “gordiske knuten” men det gjemmer jeg i mitt hjerte til det mennesket som denne gangen fortjener det mest!

FOTO: Ingleson