Å gå på en smell!

Reklame | Kitchentime

FOTO: Canva

 

Jeg hater når mennesker slenger om seg med utrykket “utbrent” i tide og utide. Å være utbrent er nemlig en diagnose:

Utbrenthet – P29 Psykiske symptomer/plager.

Svært mange opplever å bli utbrent i dagens samfunn, og problemet er økende og det må IKKE forveksles med at vi mennesker har alt for høye forventninger til oss selv og er dårlig til å planlegge over en begrenset periode.

De siste månedene har jeg levd et liv som jeg vet har krevd langt større utholdenhet enn det jeg vet jeg innehar. Med åpne øyne har jeg valgt å gå inn i det og med åpne øyne skjønner jeg hva som skjer når det ikke er mer å hente. Ikke fordi det løpet jeg la opp var umenneskelig, men det dukket opp uforutsette ting underveis som krevde tilstedeværelse og engasjement. Det timeglasset av energi jeg hadde tatt høyde for, rant fortere mot slutten enn planlagt. Jeg hadde likesom ikke regent med at det kunne skje noe ekstraordinært. Å det er der det ligger tror jeg, årsakene til at vi mennesker blir mer og mer opptatt av hvor slitne eller “utbrente” vi er og hvorfor vi ser på det som et underlig og svært overraskende fenomen.

 

 

FOTO: Canva

 

 

Det er ikke det at jeg ikke tror vi mennesker kan oppleve at hverdagen blir for strevsom, at problemene hoper seg opp og at det kan kjennes ut som energien har flyttet ut for godt. Å ”butte” kan det gjøre for noen og enhver av oss opp til flere ganger i livet. Jeg mener dette egentlig handler om dårlig planlegging der en ikke tar høyde for at uforutsette ting kan oppstå. I tillegg er det slik at mange av de livsutfordringene vi mennesker møter på vår vei er en naturlig del av selve livet. Det er naturlig at det butter i ny å ne eller av vi kan “gå på en smell”.

Det å gå på en smell er et vel brukt utrykk i menneskelig sammenheng, men også i forhold til prosjekter i offentlig eller privat regi.  Ta f. eks utbyggingen av Gardermobanen. Hele Gardermobanen skulle stå ferdig til åpningen av Oslo Lufthavn 8. oktober 1998, men på grunn av lekkasjer og store forsinkelser i arbeidet var ikke Romeriksporten ferdig i tide. Det hele bunnet i “overraskende utfordringer” med Puttjern, et trolske lite vann beliggende inne i Oslomarka rett over utsprengningene av Romeriksporten.

 

FOTO: Lisensfri – CC BY-SA 4.0

 

I oktober 1997 rant 6.220.800 liter vann fra Østmarka ned i Romeriksporten. Hvert døgn 4320 liter i minuttet. I Nordre Puttjern var det bare en lite vannpytt igjen. Frykten var reell for at vann ville forsvinne for godt og at mange boliger på Hellerud, Godlia, Ellingsrud og Strømmen ville revne og stå på skakke. Statens lommebok ble åpnet på vidt gap. Man hadde i ordets rette forstand ”gått på en smell”. Dette ble en svært dyr affære og endte med at den offisielle åpningen av banen først fant sted den 22. august 1999. I ettertid ble det i Gjennomgangs-rapporten og Tønne-rapporten pekt på svakheter i det tekniske prosjekteringsarbeidet spesielt hva gjelder vurderinger av konsekvenser av “vannlekkasjer og grunnvannssenkning” under Østmarka.

Nordal – ull gulvteppe

 

Dette er ikke en enestående hendelse i offentlig prosjekteringsarbeid. Mange av oss er så vidt gamle at utrykket ”1 Mong” får oss til å dra på smilebåndet. Da Mongstad-utbyggingen sprakk økonomisk med 6 milliarder kroner, introduserte økonomene begrepet «1 Mong». Betegnelsen ble i noen år framover brukt som synonym for tallet “6 milliarder kroner”. Nok en kjent ”smell” i norsk prosjekteringsarbeid.

Det er her jeg tenker at vi finner noe av forklaringen på hvorfor mennesker i dag stadig vekk opplever at problemene hoper seg opp og kreftene ebber ut. Det er her jeg våger å trekke følgende konklusjonen. Enten er vi mennesker i overkant optimistiske, eller så har vi en sterk tendens til å lukke øynene for at våre menneskelige prosjekter ikke er gjennomførbare innenfor de rammene som faktisk er realistiske.

 

FOTO: Canva

 

Å tenk akkurat her har jeg havnet i disse dager. Jeg tar dagene veldig med ro for å reparere skadene etter å ha ”gått på en smell”. Jeg kalkulerte ikke med ”uforutsette” hendelser da jeg la opp til en nøye gjennomtenkt, men svært urealistisk aktivitetsplan i perioden fra mai til september. Heldigvis har jeg klart å stokke om på ting slik at det faktisk er mulig å samle krefter en kort stund. Jeg har lagt meg litt sånn på ”hurtiglading”, men det er en svært ubehagelig situasjon og det kjennes ut som jeg er relativt utladet”.  Jeg er imidlertid ikke utbrent, jeg er midlertid ute av drift!

 

Følg gjerne min FB gruppe;

https://www.facebook.com/groups/334892231659146

Her vil du som medlem få lettere tilgang til det som legges ut samtidig som det legges ut litt «ekstramateriale».

 

FOTO: Canva

 

“Skrotet” fra arbeidslivet

FOTO: CC0 Offentlig domene – Gratis for personlig og kommersiell bruk. Ingen attribusjon kreves

Vi leser stadig i avisene at antall uføre går opp og at det kan gi alvorlige økonomiske konsekvensene for velferdssamfunnet. Det er helt klart et viktig perspektiv når en tenker på de gode velferdsordningene vi har i dette landet. De skal nemlig finansieres på samme måte som alt annet i samfunnet.  

Norge som samfunn, har en privat og en offentlig sektor med tilhørende inntekter og utgifter. Som ufør i dette landet er jeg å anse som en utgiftspost i offentlig sektor. De av oss som er for syke til å stå i arbeidslivet enten det er full stilling, deltidsstilling eller tilpasset arbeid har et sikkerhetsnett å falle tilbake på. Dette sikkerhetsnettet er en av mange grunnsteiner i den norske velferdsstaten.  

 

FOTO: Canva

 

At det offentlige i en rekke land sikrer sine innbyggere mot skader, sykdom og arbeidsledighet er en type velferdstiltak som går under betegnelsen sosialforsikring og har røtter helt tilbake til 1600-tallet. Historisk startet sosialforsikring i Europa og England i begynnelsen av 1600-tallet med fattiglovgivningen – Poor Law Act – i 1601. Man skulle ta vare på de fattige og syke. I Norge fikk vi fattiglover først på midten av 1800-tallet. Det var faktisk fremveksten av industrisamfunnet som motiverte dette. 

Etter hvert som industrisamfunnet vokste frem, ble mennesker mer sårbar mot inntektstap fordi det faktisk fratok den enkelte muligheten til å overleve. Som industriarbeider var det ikke mulig å overleve  ved hjelp av selvberging som tidligere generasjoner hadde gjort.   

Under krigen vokste det i Storbritannia en tanke om at staten hadde et ansvar overfor alle borgere når det gjaldt å sørge for en garantert minsteinntekt og grunnleggende helse- og omsorgstjenester for yrkesaktive og yrkespassive. Velferdsstaten er altså ikke et norsk fenomen alene, men en europeisk “oppfinnelse”. 

 

Rettshaver: Leverandør Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek – fri bruk

 

Så la oss holde oss til den industrielle sjargongen. Med fremveksten av industrisamfunnet utviklet en stadig nye og mer moderne produksjonsmidler/maskiner. Noen maskiner hadde kort levetid og ble skiftet ut raskt, mens andre ble vedlikeholdt og reparert. Det var nemlig god investering for bedriftseierne. Men også maskiner har en maksimal levetid og skrotes til fordel for nye som fungere bedre eller som er mer effektive. Skroting av produksjonsmidler/maskiner er noe de fleste kan forstå at må gjøres og samfunnet lever godt med det.  

 

FOTO: Canva

I dette bildet kan man velge å se på arbeidskraft som et viktig produksjonsmiddel selv om samfunnet mer og mer blir mekanisert og datastyrt. Samfunnet trenger, enn så lenge, mennesker for å bidra til produksjon og økonomisk vekst og mennesket trenger samfunnet for å  han noe å leve av og leve for.  

Som mekaniske produksjonsmidler trenger også vi mennesker vedlikehold og reparasjon. Det at også mennesker trenger dette, er en faktor som ofte utelates fra budsjettene. Vi mennesker blir først en utgiftspost når forebygging ikke lenger er nok til å holde oss i full drift. Da faller vi inn under stadig voksende og omdiskuterte utgiftsposter som reparasjon eller skroting. Det er, som sikkert mange bedriftseiere kjenner, til en stor utgift å tapsføre. De har imidlertid kunnskap om og oversikt over de verdiene som faktisk er skapt frem til skroting. Det er med i totalregnskapet. 

 

Behandling

 

Som menneskelig arbeidskraft opplever jeg i liten grad at samfunnet har en total oversikt over hvert enkelt menneskes faktiske verdiskapning. Fra vi er arbeidsdyktige bidrar vi i samfunnet med vår kompetanse og arbeidskraft. Det måles faktisk i regnestykket. Samtidig som vi er i jobb stifter vi familie, føder barn, sosialiseres og tar vare på familie og venner. I tillegg engasjerer vi oss i fritidsaktiviteter, foreningsliv, politikk eller frivillig arbeid.  

Innenfor økonomien sees ikke dette på som lønnsom produksjon, det defineres som “reproduksjon”. Vi skaper ny arbeidskraft og vi vedlikeholder allerede eksisterende arbeidskraft. Man kan i grunnen si at vi som produksjonsmidler vedlikeholder oss selv men det kommer altså ikke frem som faktisk verdiskapning i vår samfunnsmodell.  

 

FOto: Canva

 

Frem til jeg var 45 år tok jeg ansvar for vedlikehold, reparasjon og reproduksjon helt selv. I oppstarten ble jeg, som produksjonsmiddel, utsatt for skader og dårlig vedlikehold. Det forhindret imidlertid ikke at jeg produserte som forventet.  

Når det dukket opp slitasjen evnet jeg å vedlikeholde det nødvendigste for å holde produksjonen oppe. Jeg giftet meg, fødte barn, var sosial og tok vare på familie og venner. I tillegg engasjerte jeg meg i fritidsaktiviteter, politikk og frivillig arbeid. Jeg gikk for full maskin! 

 

FOTO: Ingleson

 

Etter hvert begynte det å knake i sammenføyningene. Drevet av troen på at jeg bare hadde egne krefter til rådighet for vedlikehold og reparasjon, ble belastningene bare større og større. Jeg klarte ikke å holde tritt med problemene som dukket opp. Verken de fysiske eller de psykiske. Jeg hadde drevet mitt eget maskineri for hardt og “kræsja”! I tillegg var noen av delen ødelagt. Produksjonsmiddelet Nina-Elizabeth Ingleson synes  ha fått alvorlige skader. 

Jeg ble undersøkt og det ble vurdert om jeg lot meg reparere eller delvis settes i stand. Kost/nyttevurdering fortatt av fagfolk tilsa at jeg i beste fall at jeg ville kunne yte 10 %. Det er veldig lite og det er svært få steder i vårt samfunn ser nytten av et produksjonsmiddel med så lav ytelse. Jeg ble skrotet derfor skrotet fra arbeidslivet.  

 

FOTO: Ingleson

Jeg opplever imidlertid ikke at den produksjonen og reproduksjonen jeg har stått for frem til tidspunkt for skroting er viktig i totalregnskapet. I samfunnets øyne er jeg nå en utgiftspost, et samfunnsproblem. Blåst bort er all verdiskapningen jeg faktisk har bidratt med frem til fylt 50. De resterende 10 % av min funksjonsevne bruker jeg til å vedlikeholde og kose meg med familie og venner. Jeg er fortsatt en del av maskineriet ved å legge til rette for, vedlikeholde og stimulere til økt produksjon/reproduksjon hos de som fortsatt er i arbeidslivet. 

 

Følg gjerne min FB gruppe;

https://www.facebook.com/groups/334892231659146

Her vil du som medlem få lettere tilgang til det som legges ut samtidig som det legges ut litt «ekstramateriale».

 

FOTO: CC0 Offentlig domene
Gratis for personlig og kommersiell bruk. Ingen attribusjon kreves

Jeg fremstod som en mild bris…..

……men ble i virkeligheten en syklon uten tanke for andre enn meg selv, mine følelser og mine egne egoistiske behov! Finnes det da i det hele tatt plass for tilgivelse og en ny start?

FOTO: Canva

Gjennom ulike opplevelser blir vi mennesker formet til å bli ganske robuste skapninger. Likevel, har vi alle våre grenser og terskler for hva vi tolererer. Alle har på en eller annen måte begrensninger og sårbarheter som mennesker og medmennesker! Noen mer enn andre og det synes ikke utenpå. De fleste av oss kan kjenne seg igjen. 

Når hverdagen sprengs i stykker av et «indre kaos» og all energi i stor grad brukes til å funger/overleve innenfor de vanlige rammene og sosiale relasjonene er det lett å trå feil. Det blir imidlertid straks mere komplisert når tildeles uskyldige mennesker, uten å vite det, dras inn i en spiral av kaotiske følelser og reaksjoner. Da fremstår både mennesket, utsagnene og reaksjonene totalt uforståelige, urimelige og svært krenkende. 

Det er i sånne situasjoner jeg kjenner jeg at jeg mister fotfeste! Jeg blir totalt ute av stand til å formidle hva som foregår fordi relasjonen ikke inviterer til nære og kompliserte samtaler. Det vil simpelt hen krever et engasjement og en energi fra motparten på en måte det er totalt urimelig å forlange. 

Ingen kan forvent, eller kreve at et annet menneske skal sette sitt liv på vent og bruker dyrebar tid og energi for å forstå hvorfor de gang på gang kastes rundt i en urimelig virvelvind av tanker, følelser og utsagn som bare er utidig og tappende.

Helt personlig opplever jeg disse situasjonene som skamfulle og tidels umulig å komme ut av. Det som allikevel er verst, er at jeg ikke klarer å nå frem med den nestekjærligheten og omsorg jeg faktisk innehar og føler for å bidra med. For hvordan skal jeg oppklare hva som skjedde og hvorfor dette skjedde uten å kreve enda mere tid og krefter fra een som faktisk har opplevd noe totalt urimelig?

Hvordan rette opp feil og få anledning til å ble om tilgivelse når en har “feiet” bort alt av tillit i noe som kunne spiret og grodd, og kanskje blitt til bli noe bra? Hvordan gjøre noe ugjort når døra allerede er stengt? Da her en ikke bare tapt ansikt, men rotet bort verdens mest dyrebare gave på grunn av ren og skjær egoisme……!

FOTO: Canva

Å miste fotfeste!

De fleste av oss mennesker har lange perioder i livet der alt går på skinner og hverdagen følger sin egen rytme. Man står opp og går inn i dagen med visshet om hvem man er og hva som venter en. Litt som månens syklus med sine fire faser. Månen og naturen ellers har sin egen rytme og forstyrres den, oppstår en alvorlig ubalanse som går utover hele naturens kretsløp. Alt rammes på grunn av ytre hendelser og setter systemet i fare.

FOTO: Canva

Sånn tror jeg det er med oss mennesker også. Vi fødes med et sett av egenskaper som skal ruste oss for livet her på jorden og, men vi har et sett grunnleggende behov som alle trenger å få dekket for at vi skal kunne utvikle oss til trygge og empatiske medmennesker. Som individ blir vi derfor prisgitt hvor vi fødes og vokser opp og de menneskene vi omgir oss med. Dette preger hvem vi blir og hvordan vi utvikler vår identitet.

De færreste av oss får dekket disse behovene fult og helt. De fleste lever i situasjoner som gjør livet utfordrende og noen utsettes for varige skader fysisk eller psykisk. Vi som lever i den rikeste delen av verden opplever nok å få dekket svært mange av de grunnleggende behovene som sult og tørst og sikkerhet / beskyttelse fra krig og naturkatastrofer. Når det gjelder trygghet, tilhørighet og kjærlighet er det mere universalt hvordan vi mennesker utsettes for krenkelser som bidrar til å gjøre oss ekstra sårbare som individer.

I boka «Hvordan krenkede barn blir syke voksne» tar Anna Luise Kirkeng et oppgjør med medisinsk teori og hvordan den er konstruert på en måte der det oppstår et alvorlig misforhold mellom medisinens objektive sannheter og pasientenes subjektive erfaringer.

Kunnskapen om krenkelser mennesker utsettes for blir usynliggjort innenfor medisinens sanne kunnskap. Det som fremstår diffust og ubestemmelig i medisinsk forstand viser seg å svært håndfast i sosial forstand. Så vi mennesker bærer altså i langt større grad med oss de fysiske, psykiske og sosiale krenkelsene vi utsettes for enn det vi ofte tenker på i hverdagen, heldigvis!

FOTO: Canva

Vi mennesker er nemlig utstyrt med en enorm tilpasningsevne og evne til selvutvikling. Det gir oss kraft og mulighet til å reparere eller kompensere for skader og sår ervervet underveis i livet. Det gjør det mulig å utvikle sunne og mer givende relasjoner til seg selv og andre mennesker selv i voksen alder. Det er utviklet effektive metoder og tilnærminger som faktisk bidrar til endring og bedret livskvalitet. Det forutsetter imidlertid en vilje og evne til å ta tak i det som har skapt selve ubalansen. Det krever at en er villig og har rammer til å:

  • Å jobbe imot å få en grunnleggende selvomsorg og å søke hjelp samt
  • Å utvikle empati og tålmodighet med seg selv i prosessen med å ta tilbake eget liv.

Gjennom evolusjonen har vi mennesker altså blitt formet til å bli ganske tøffe og sterke skapninger. Likevel, har vi alle våre grenser og terskler for hva vi tolererer, og godt er det! For hva slags samfunn hadde vi utviklet dersom vi ikke hadde våre begrensninger og sårbarheter? Alle har på en eller annen måte begrensninger og sårbarheter som medmennesker! Noen mer enn andre og det synes ikke utenpå. Jeg har i mitt liv gjentatte ganger kjent på, og blitt preget av dette. Når hverdagen sprengs i stykker av et «indre kaos» kreves det at energien i stor grad brukes til å funger/overleve innenfor de vanlige rammene og sosiale relasjonene som er kjente.

Det blir imidlertid straks mere komplisert når verden «der ute» og tildeles uskyldige mennesker, uten å vite det, dras inn i en spiral av kaotiske følelser og reaksjoner. De fremstår og oppleves totalt uforståelige, totalt urimelige og svært krenkende. Det er i sånne situasjoner jeg kjenner jeg at jeg totalt mister fotfeste! Da er jeg totalt er ute av stand til å formidle hva som foregår fordi relasjonen ikke inviterer til sånne nære og kompliserte samtaler fordi det simpelt hen vil krever et engasjement og en energi av motparten det er totalt urimelig å forlange. Ingen av oss kan forvent, eller kreve, at et annet menneske skal sette sitt liv på vent og bruker dyrebar tid og energi for å forstå hvorfor de kastes rundt i en urimelig virvelvind av tanker, følelser og utsagn som bare er utidig og tappende.

FOTO: Ingleson

Så er det nok ingen overraskelse for deg om leser at min verden i disse dager kjennes akkurat sånn ut og at det et eller annet sted der ute i verden sitter et medmenneske igjen med konsekvensene av at jeg fremstod som en mild bris men i virkeligheten ble syklon uten tanke for andre enn meg selv, mine egne følelser og egoistiske behov.

Helt personlig opplever jeg disse situasjonene som skamfulle og tidels umulig å komme ut av med «æren i behold». Det som allikevel er verst, er at jeg ikke klarer å nå frem med den nestekjærligheten og omsorg jeg faktisk innehar og føler for å bidra med. For hvordan skal jeg oppklare hva som skjedde og hvorfor dette skjedde uten å kreve enda mere tid og krefter på noe som oppleves og er totalt urimelig? Hvordan rett opp når en har “feiet” bort alt som kunne spiret og grodd til noe bra?

Det er og blir en «gordisk knute» som kjennes vanskelig å løse opp i. En knute jeg tror flere enn meg har kjent på og opplevd å skulle hanskes med flere ganger gjennom et langt liv.  Jeg tror flere kan kjenne seg igjen i det jeg skriver om og smile litt beklemt over egne erfaringer fra egne liv. Vi mennesker er jo tross alt ganske like!

Så har jeg selvfølgelig funnet en måte å prøve å løse denne “gordiske knuten” men det gjemmer jeg i mitt hjerte til det mennesket som denne gangen fortjener det mest!

FOTO: Ingleson