INNIMELLOM SVIRRER TANKENE MINE INNOM DET LIV JEG LEVER, OG OM JEG VIRKELIG LEVER DET LIVET JEG EGENTLIG DRØMMER OM?

I vår tid blir vi alle stilt til ansvar for egen lykke og om vi lykkes med det vi gjør. Jeg tror dette kan være et tveegget sverd. Vi lever i en kultur som lærer oss opp til uavhengighet. Vi klarer oss selv!

Selvstendighet er vel og bra det, men faren for at vi blir selvopptatte og egoistiske er stor. Ulike krefter og interesser sloss om vår oppmerksomhet, vår tid og våre penger hver eneste dag. Det er lett å spore av fra det som er våre innerste drømmer, ønsker og verdier.

FOTO: Canva

 

Morgendagen er ukjent. Vi kan ikke vite hva som kommer, for vi har ikke sett den og vi har ikke opplevd den. Vi har allikevel et stort ansvar som enkeltmennesker og som fellesskap. Det er å ta ansvar for alt det som er skapt. Vi er forvaltere av jorden vår med ansvar for å drive fram nødvendige endringer mot et mer inkluderende, bærekraftig og rettferdig samfunn. Det er å ta ansvar for alt det som er skapt. Vi er forvaltere av jorden vår med ansvar for å drive fram nødvendige endringer mot et mer inkluderende, bærekraftig og rettferdig samfunn.

FOTO: Gudmundsen

 

Jeg har passert “middagshøyden” og måttet finne en rolig livsrytme med fokus på helse og meningsfulle aktiviteter. Etter alt for mange år i landets hovedstad har jeg funnet veien til Larkollen, et lite tettsted i nærheten av Moss helt ute i sjøkanten. Havet, vinden og de lange strendene gir ro og glede. Her pusler jeg med mitt; matlaging, strikking og en bitteliten kjøkkenhage. Det er der jeg hører til enn så lenge!

FOTO: Gudmundsen

 

Drømmen er å la hverdagslivet blomstre i kreative prosjekter med fokus på at «selvlaget er vellaget!» Det er både gøy og bærekraftig! Samtidig kommer stunder der skrivelysten og en middelaldrende kvinnes underlige tanker finner veien til tastaturet. Da lar jeg hverdag være hverdag og tar en tur inn i sjelen for å speile det som mange kaller for et liv!

DETTE ER MIN BLOGG DER JEG I LEDIGE STUNDER DELER MINE TANKER OM LIVET, DØDEN OG KJÆRLIGHETEN!

Du er velkommen til å følge min FB gruppe; 

https://www.facebook.com/groups/334892231659146 

Bloglovin;

https://www.bloglovin.com/blogs/midtveis-i-livet-21129857

Instagram;

https://www.instagram.com

YouTube kanal:

https://www.youtube.com/channel/UCloR8jypvqGULW5aNO-rwaw

 

FOTO: Ingleson
FOTO: Canva

 

Hei alle sammen,

 

Mitt navn er Karina Mahan, og jeg er førsteamanuensis i engelskdidaktikk på NTNU. I dag kommer jeg til å snakke litt om min egen historie i medieverden, og hvordan jeg ble strikkeaktivist.

 

 

 

Jeg begynte å strikke mye under nedstengelsen. Da bodde jeg alene i Trondheim og slet da universitetet stengte. Strikking var min terapi. Jeg elsket garnet, å kunne lage flotte klær til meg selv og kjenne på mestringsfølelsen.

Men til min store skuffelse var de fleste strikkeoppskriftene ikke på min størrelse. Dessuten var det ingen modeller på min størrelse, så jeg visste aldri hvordan plagget ville se ut på meg. Da jeg begynte å grave i de store garnselskapene (Sandnes Garn, Rauma, Pickles, Järbo), innså jeg at de rett og slett overså alle som var annerledes. Nesten alle modellene var tynne og hvite. Og dette gjorde meg veldig trist og frustrert. Det var skuffende å ikke føle en tilhørighet i hobbyen som jeg brukte for å unnslippe hverdagens problemer.

Så begynte jeg min egen Instagramkonto, karina_strikk.

 

Noe som er ganske vanlig praksis på Strikkeinsta er å lage felleskontoer. Så da er man kanskje 5-10 stk som deler på en konto og en person i gruppa tar over kontoen og forteller en fortelling hver dag (litt som jeg gjør nå). Man gjør det for å få flere følgere og kunne nå ut til folk som kanskje ikke ellers ville gjort på sin egen konto. Men problemet med disse kontoene er at de er ofte drevet at tynne, hvite, unge kvinner som er interessert i å promotere slike som seg selv. Jeg ble rett og slett aldri valgt til slike profiler. Og etter å ha drevet med aktivisme i over et år nå, vet jeg dessverre at det er veldig vanlig praksis. Om du er tjukk, ikke-hvit, eldre, eller har en annerledes type kropp, vil du sannsynligvis ikke bli valgt til slike grupper. Jeg ble så frustrert og lei.

Da bestemte jeg meg for at jeg skulle lage min egen Instagramgruppe. Og da skulle ALLE være velkomne. Jeg skulle finne gjester som kunne snakke om alt som Strikkeinsta ikke ville snakke om – hvordan det føles å bli diskriminert mot pga størrelse, etnisitet, sykdom, osv. Og det tok helt av. På et par uker hadde jeg allerede tusen følgere. Jeg kalte det Nordisk strikk for alle.

 

Nordisk strikk for alle traff en nerve hos veldig mange. Mange som hadde blitt refusert av store strikkegrupper på Instagram fikk fortelle historien sin hos oss. Vi hadde nye temaer hver uke (størrelsesinkludering, BLM, psykisk helse) og forklarte hvordan man kunne være inkluderende på alle mulige måter. Selv lærte jeg feks hvordan en blind strikker kunne strikke mønsterstrikk og hva slags diskriminering svarte strikkere opplever i et veldig hvitvasket miljø. Det var her jeg ble kjent med Nina-Elizabeth også, som kjente seg veldig igjen i noen av temaene og ønsket å bidra. Vi jobbet i team for å rekruttere gjester og lage informasjonsslides om forskjellige temaer (feks feminisme og strikk).

Så gøy som det var, var det også veldig vanskelig å være leder for en slik gruppe. Mange av disse unge, hvite kvinnene som aldri hadde reflektert over sine egne privilegier ble sinte (selv om vi aldri hengte ut enkeltpersoner). De sendte hatmail (særlig til meg) og sa at rasisme ikke fantes i Norge, eller at det var urimelig å be om større størrelser. Jeg ble anklaget for å spre hat og skape skiller mellom folk, selv om hele poenget mitt var å påpeke at det hatet og de skillene allerede finnes. Vi må kunne tørre å snakke om dem for å bygge broer mellom folk.

Det hele ble alt for mye for meg. Det i kombinasjon med personlige ting gjorde at jeg ble sykemeldt i lang tid. Til slutt bestemte jeg meg for å legge den delen av livet mitt på hylla. Vi hadde utrettet ganske mye på kort tid. Allerede begynte de store Instagramgruppene å rekruttere mer mangfold. Store selskaper (Rauma og Knitting for Olive, feks) begynte å kontakte oss for å fortelle at de utvidet størrelsesrangen sin. De ble også (litt) bedre på representasjon. Vi fikk løftet opp dyktige strikkere som ikke bare fikk flere følgere, men også skapte nettverk og løftet opp hverandre. Folk fant andre som seg selv, rett og slett. Og det var utrolig gøy og meningsfylt. Til slutt bestemte dyktige Saira Khan å ta over som leder for Nordisk strikk for alle. Det er jeg veldig takknemlig for, og håper hun kan få utrettet mer enn meg.

Men strikkeeventyret mitt var ikke over. Jeg begynte å jobbe ganske hardt med fettaktivisme på min egen Instagram, karina_strikk.

 

Jeg begynte å ta fotoseanser av meg selv der jeg virkelig fremhevet min egen kropp. Det er faktisk utrolig sjeldent at plusstørrelse kvinner gjør det i strikkeverdenen. Og enda sjeldnere at folk gidder å følge dem. Jeg skrev kritisk om hvordan strikkedesignere hadde snakket til meg da jeg hadde spurt om oppskrifter på min størrelse. Jeg skrev om hvordan det ikke føltes å passe inn. Jeg skrev om hvordan standardstørrelsekvinner kunne være allierte og kjøpe størrelsesinkluderende oppskrifter for å støtte oss. Og etter hvert innså jeg at tjukke strikkere trengte et sted for å samle seg. En slags støttegruppe. Og da ble Fete strikkere født.

 

Jeg lagde den over sommeren. Vi har takeovers i ny og ne, og emneknaggen #fetestrikkere. Hvis du bruker den knaggen på din egen Instagramprofil, deler vi av og til bildene i stories, slik at andre strikkere kan “oppdage” og følge deg. Vi har også promotert størrelsesinkluderende designere og kommet med tips til hvordan man kan style og endre oppskrifter til egen kropp.

Mye spennende har skjedd i livet mitt siden jeg begynte med aktivismen. Jeg har blitt kjent med så mange fantastiske mennesker (som Nina-Elizabeth) og lært så mye om hvordan jeg kan bli en bedre og mer inkluderende person. Det er også så flott å se at Nina-Elizabeth har stiftet denne fine bloggen i etterkant og når ut til enda flere folk.

I høst bestemte jeg meg for å tone litt ned på aktivismen igjen. Litt pga psykisk helse, men også fordi jeg følte at jeg hadde oppnådd det jeg kunne oppnå i denne omgang. Jeg begynte på et skrivekurs og bestemte meg for å skrive min egen roman (med en tjukk hovedkarakter!). Hvis du ønsker å lære mer om meg og min hverdag, og se hva det blir av denne romanen, kan du følge meg på:

Karina_strikk

Der kan du også stille meg spørsmål i DM om du lurer på noe mer om meg etter dette blogginnlegget 🙂

Ellers kan jeg anbefale:

Nordisk strikk for alle

Fete strikkere

og min nyeste Instagramprofil, The holistic writer. Det er en Instagramkonto for å inspirere akademisk skriving.

 

Tusen takk for at dere leste mitt lange blogginnlegg! Lover det er mye moro om du følger meg og Baby Bear (min søte lille Shih poo) på Instagram!

VINTERSOL GENSER STRIKKET I GARN FRA SJØLINGSTAD ULLVAREFABRIKK
FOTO: Ingleson

 

Nå har det altså gått en måned fra jeg tok steget inn i “bloggverden” og begynte å skrive på daglig basis. Jeg må innrømme at tittelen “blogger” fortsatt kjennes litt rar og jeg forsøker å finne en form på det som jeg selv kan leve med.

 

FOTO: Canva

 

Jeg har alltid vært glad i å skrive og har et brennende engasjement. Jeg er velsignet med nok tid i hverdagen som jeg kan bruke på det som engasjerer. Med en begrensende helse gir sosiale medier absolutt en mulighet for et slikt engasjement.

Oppstartsfasen har vært en drømmereise! Jeg har kommet rett inn blande de 50 mest leste bloggene og i løpet av de siste 30 dagene har over 13 000 lesere vært innom bloggen min.

 

Skjermbilde statistikk

 

Det har definitivt vært en “boost” for selvtilliten og det har bidratt til inspirasjon. Jeg er utrolig takknemlig for den enorme støtten, oppmuntringen og alle heiaropene underveis. Det er langt over hva jeg hadde forventet da jeg startet. Så er tiden kommet for en liten evaluering i forhold veien videre.

 

FOTO: Vanva

 

For meg er det uhyre viktig å kunne skrive om ting som engasjerer helt uavhengig av antall klikk. Det er allikevel lett å miste fokus og bli mere opptatt av hvor høyt oppe en til enhver tid ligger på listen, og de siste dagene har jeg kjent et indre press på å “produsere”. Det er ikke målet med skrivingen min og jeg tror innholdet fort kan bli kjedelig.

Jeg har etterhvert funnet hvilke tema/emner jeg liker å skrive om. Det er i all hovedsak:

Politikk og samfunnsliv

FOTO: Brukt etter tillatelse fra Bjørn Olav Jahr

 

Reiser i inn og utland

FOTO: Ingleson

 

Vakre naturopplevelser

GAMLE STRYNEFJELLSVEIEN
Foto: Ingleson

 

Mellommenneskelige forhold

FOTO: Canva

 

Matlaging og kosthold

FOTO: Ingleson

 

Håndarbeidsprosjekter

FOTO: Ingleson

 

Helse og trivsel

FOTO: Ingleson

 

Hagearbeid

FOTO: Ingleson

 

I tillegg har jeg å åpnet for gjester som har viktige ting å formidle!

København maraton 2019

 

Den neste måneden tenker jeg derfor å publisere mere ut ifra “inspirasjon og formidlingsbehov” og ta fokus vekk fra antall klikk og hvor høyt på listen jeg ligger hver dag. Jeg tror det gir best resultat for både meg og leserne! Så får vi se om jeg klarer å løsrive meg fra antall klikk 😉

 

DETTE ER MIN BLOGG DER JEG I LEDIGE STUNDER DELER MINE TANKER OM LIVET, DØDEN OG KJÆRLIGHETEN!

Du er velkommen til å  følge min FB gruppe;

https://www.facebook.com/groups/334892231659146

Du finner meg på Instagram;

https://www.instagram.com

YouTube kanal:

https://www.youtube.com/channel/UCloR8jypvqGULW5aNO-rwaw

 

FOTO: Ingleson
Skjermbilde

Den 17. juli tok jeg, litt skeptisk, opp det å blogge igjen. Helt siden 2016 har jeg delt tanker og daglige aktiviteter på ulike måter. Det heter at imidlertid at ”Rom ikke ble bygd på en dag”! Nå tror jeg at jeg har funnet formen på det å kombinere min skriveglede med ulike interesseområder og helt vanlige hverdagsaktiviteter.

Denne gangen har jeg lagt en del arbeid i det og har overraskende nok ”steget i gradene” i ”Bloggverden”. Fra å ha en egen plattform med ansvar for alt (det er ganske mye) begynte jeg å blogge på Miniblogg.no. Det er en rekrutteringsplattform til en av Norges største bloggportaler, Blogg.no. Ganske raskt kom jeg på topp av listene noe jeg undret meg litt over for jeg ser ikke på meg som den tradisjonelle blogger.

Det viser seg altså at det er plass til middelaldrende damer! Jeg er ingen ”Rosablogger”. I løpet av tre uker hadde jeg jobbet meg oppover og inn på bloggportalen Blogg.no. Tilbakemeldingen var:

”Vi har sett på bloggen din, og den har virkelig potensiale for å gjøre det bra på blogg.no! Du skriver godt og interessant.”

Det var med stor glede jeg skiftet plattform for 10 dager siden. Freidig som jeg er, vil jeg derfor be nære og kjær og alle andre som vil å følge bloggen min om å følge med på min nye plattform https://midtveisilivet.blogg.no.

FOTO: Ingleson

Jeg har et blomstrende samfunnsengasjement og en stor porsjon kjærlighet til livet! Jeg har passert “middagshøyden” og måttet finne en rolig livsrytme med fokus på helse og meningsfulle aktiviteter. Havet, vinden og de lange strendene gir ro og glede. Her pusler jeg med mitt; matlaging, strikking og en bitteliten kjøkkenhage. Det er der jeg hører til! akkurat nå!

Drømmen er å la hverdagslivet blomstre i kreative prosjekter med fokus på at «selvlaget er vellaget!» Det er både gøy og bærekraftig! Samtidig kommer stunder der skrivelysten og en middelaldrende kvinnes underlige tanker finner veien til tastaturet. Da lar jeg hverdag være hverdag og tar en tur inn i sjelen for å speile det som mange kaller for et liv! Dette er min blogg der jeg i ledige stunder deler mine tanker om livet, døden og kjærligheten!

Follow my blog with Bloglovin

FOTO: Ingleson