FOTO: Canva

Jeg har alltid vært singel. Har noen flørter på samvittigheten, men kom aldri til det steget at vi ble enige om at vi var kjærester med noen av dem.

Da jeg passerte 35, var jeg derfor temmelig forberedt på at jeg muligens kom til å være alene hele livet.

Følte at tidsfristen på sett og vis var ute, og ‘alle’ andre hadde jo slått seg til ro og stiftet familie. Mens jeg ble eldre og eldre, særere og særere, og iflg mamma mer og mer kresen.

For det skal sies, når du har sett så mange forhold bli til, og fulgt så mange venninner inn i både ekteskap og familie, da vet du akkurat hva du selv vil ha. Og ikke minst; IKKE vil ha i ditt eget liv.

Jeg satt med veldig mange spørsmål, og som på mange andre områder i livet var jeg slettes ikke helt enig med meg selv. For jeg stilte både spørsmålet:

  • Hvorfor er det ingen som innser hvor snill og kjekk jeg er, og hvor mye jeg har å tilby en parter?
  • Hvem er vel dum/desperat nok til å ville ha meg?

Jeg innså at jeg hadde en viss verdi, men selvtilliten på dette med kjærlighet var slettes ikke på topp.

I tillegg må det sies at sosiale media slettes ikke er med på å bygge opp selvbildet til enslige. Muligens spesielt i det segmentet som jeg klassifiserer meg selv under som en kristen og kreativ person, og fulgte mange av likesinnede på for eksempel Instagram og Facebook.

FOTO: Marit G Dørum

 

Der er det mye hverdagslykke med unge, pene, tilsynelatende vellykkede jenter/damer med jobb, mann og 2-3 barn. Samtidig som de rekker over alt mulig på fritiden.

Og der satt jeg, alene, stressa og slet med å få min egen hverdag med å gå opp til tider. Men det sosiale glansbildet har blitt kritisert opp og ned nok. Så jeg skal ikke si så mye mer enn dette, det tæret på min selvfølelse.

Så skjedde underet, jeg møtte en mann!

I en alder av 37 år fikk jeg min første kjæreste.

Når jeg først møtte en, så gikk det ganske fort slag i slag. Fra første date, til vi flytta sammen, gikk det ca 3 mnd. For hvorfor skulle vi vente?

Han var også uerfaren når det gjaldt forhold, noe som jeg tror var en fordel. For ingen av oss hadde en sånn ‘dette gjør man ikke tidlig i et forhold’ grense.

Og siden vi begge var ganske voksne (litt i tvil med han, siden han er en del yngre enn meg…) var vi nok ganske sikre på hva vi var ute etter, og hva som var viktig for oss å få avklart tidlig. Det er jo en veldig stor fordel!

Vi brukte mye tid i starten på å prate om alt mulig rart. Fra tema som mat, sex, reiser, barn, penger og ekteskap. Ingenting var for lite, dumt, stort eller tabu.

Ser slettes ikke for meg at jeg skulle hatt slike samtaler med en potensiell kjæreste da jeg var 20. Noe godt kommer da ut av livserfaring og noen år på baken.

Nå, 3,5 år senere er det ingen av oss som angrer på noe av det vi tok opp de første ukene/månedene. Det ligger der som en trygg bank av tema som vi er mer eller mindre enige om, og er en del av fundamentet vårt. Det vi bygger videre på.

Vi har det veldig kjekt sammen, og gleder oss til å bli gamle og grå i hverandres selskap. Men ennå kan jeg undres på om hvorfor han vil være sammen med meg. Selvfølelsen har fått seg en boost, men er ikke friskmeldt fordi om det er noen som har lyst å leve sammen med meg.

Kommer nok aldri til å få svar på hvorfor det tok så lang tid før jeg fant noen det klaffet med, men jeg setter pris på erfaringene jeg fikk meg som singel.

For vi lever i et samfunn der det ikke er meningen at en skal være enslig. Til tross for at det er utrolig mange enslige i Norge, er ikke samfunnet lagt opp til at det er enkelt for det.

FOTO: Marit G. Dørum

 

DU KAN FØLGE MEG PÅ:

Instagram:

https://www.instagram.com/maritgd

Instagram garnsalg:

https://www.instagram.com/garnkaosmarit.selger/

YouTube

https://www.youtube.com/channel/UC6xVxOnCPastJ8aDkkw7E8w

 

FOTO: Ingleson

 

 

FOTO: Canva

 

Hei alle sammen,

 

Mitt navn er Karina Mahan, og jeg er førsteamanuensis i engelskdidaktikk på NTNU. I dag kommer jeg til å snakke litt om min egen historie i medieverden, og hvordan jeg ble strikkeaktivist.

 

 

 

Jeg begynte å strikke mye under nedstengelsen. Da bodde jeg alene i Trondheim og slet da universitetet stengte. Strikking var min terapi. Jeg elsket garnet, å kunne lage flotte klær til meg selv og kjenne på mestringsfølelsen.

Men til min store skuffelse var de fleste strikkeoppskriftene ikke på min størrelse. Dessuten var det ingen modeller på min størrelse, så jeg visste aldri hvordan plagget ville se ut på meg. Da jeg begynte å grave i de store garnselskapene (Sandnes Garn, Rauma, Pickles, Järbo), innså jeg at de rett og slett overså alle som var annerledes. Nesten alle modellene var tynne og hvite. Og dette gjorde meg veldig trist og frustrert. Det var skuffende å ikke føle en tilhørighet i hobbyen som jeg brukte for å unnslippe hverdagens problemer.

Så begynte jeg min egen Instagramkonto, karina_strikk.

 

Noe som er ganske vanlig praksis på Strikkeinsta er å lage felleskontoer. Så da er man kanskje 5-10 stk som deler på en konto og en person i gruppa tar over kontoen og forteller en fortelling hver dag (litt som jeg gjør nå). Man gjør det for å få flere følgere og kunne nå ut til folk som kanskje ikke ellers ville gjort på sin egen konto. Men problemet med disse kontoene er at de er ofte drevet at tynne, hvite, unge kvinner som er interessert i å promotere slike som seg selv. Jeg ble rett og slett aldri valgt til slike profiler. Og etter å ha drevet med aktivisme i over et år nå, vet jeg dessverre at det er veldig vanlig praksis. Om du er tjukk, ikke-hvit, eldre, eller har en annerledes type kropp, vil du sannsynligvis ikke bli valgt til slike grupper. Jeg ble så frustrert og lei.

Da bestemte jeg meg for at jeg skulle lage min egen Instagramgruppe. Og da skulle ALLE være velkomne. Jeg skulle finne gjester som kunne snakke om alt som Strikkeinsta ikke ville snakke om – hvordan det føles å bli diskriminert mot pga størrelse, etnisitet, sykdom, osv. Og det tok helt av. På et par uker hadde jeg allerede tusen følgere. Jeg kalte det Nordisk strikk for alle.

 

Nordisk strikk for alle traff en nerve hos veldig mange. Mange som hadde blitt refusert av store strikkegrupper på Instagram fikk fortelle historien sin hos oss. Vi hadde nye temaer hver uke (størrelsesinkludering, BLM, psykisk helse) og forklarte hvordan man kunne være inkluderende på alle mulige måter. Selv lærte jeg feks hvordan en blind strikker kunne strikke mønsterstrikk og hva slags diskriminering svarte strikkere opplever i et veldig hvitvasket miljø. Det var her jeg ble kjent med Nina-Elizabeth også, som kjente seg veldig igjen i noen av temaene og ønsket å bidra. Vi jobbet i team for å rekruttere gjester og lage informasjonsslides om forskjellige temaer (feks feminisme og strikk).

Så gøy som det var, var det også veldig vanskelig å være leder for en slik gruppe. Mange av disse unge, hvite kvinnene som aldri hadde reflektert over sine egne privilegier ble sinte (selv om vi aldri hengte ut enkeltpersoner). De sendte hatmail (særlig til meg) og sa at rasisme ikke fantes i Norge, eller at det var urimelig å be om større størrelser. Jeg ble anklaget for å spre hat og skape skiller mellom folk, selv om hele poenget mitt var å påpeke at det hatet og de skillene allerede finnes. Vi må kunne tørre å snakke om dem for å bygge broer mellom folk.

Det hele ble alt for mye for meg. Det i kombinasjon med personlige ting gjorde at jeg ble sykemeldt i lang tid. Til slutt bestemte jeg meg for å legge den delen av livet mitt på hylla. Vi hadde utrettet ganske mye på kort tid. Allerede begynte de store Instagramgruppene å rekruttere mer mangfold. Store selskaper (Rauma og Knitting for Olive, feks) begynte å kontakte oss for å fortelle at de utvidet størrelsesrangen sin. De ble også (litt) bedre på representasjon. Vi fikk løftet opp dyktige strikkere som ikke bare fikk flere følgere, men også skapte nettverk og løftet opp hverandre. Folk fant andre som seg selv, rett og slett. Og det var utrolig gøy og meningsfylt. Til slutt bestemte dyktige Saira Khan å ta over som leder for Nordisk strikk for alle. Det er jeg veldig takknemlig for, og håper hun kan få utrettet mer enn meg.

Men strikkeeventyret mitt var ikke over. Jeg begynte å jobbe ganske hardt med fettaktivisme på min egen Instagram, karina_strikk.

 

Jeg begynte å ta fotoseanser av meg selv der jeg virkelig fremhevet min egen kropp. Det er faktisk utrolig sjeldent at plusstørrelse kvinner gjør det i strikkeverdenen. Og enda sjeldnere at folk gidder å følge dem. Jeg skrev kritisk om hvordan strikkedesignere hadde snakket til meg da jeg hadde spurt om oppskrifter på min størrelse. Jeg skrev om hvordan det ikke føltes å passe inn. Jeg skrev om hvordan standardstørrelsekvinner kunne være allierte og kjøpe størrelsesinkluderende oppskrifter for å støtte oss. Og etter hvert innså jeg at tjukke strikkere trengte et sted for å samle seg. En slags støttegruppe. Og da ble Fete strikkere født.

 

Jeg lagde den over sommeren. Vi har takeovers i ny og ne, og emneknaggen #fetestrikkere. Hvis du bruker den knaggen på din egen Instagramprofil, deler vi av og til bildene i stories, slik at andre strikkere kan “oppdage” og følge deg. Vi har også promotert størrelsesinkluderende designere og kommet med tips til hvordan man kan style og endre oppskrifter til egen kropp.

Mye spennende har skjedd i livet mitt siden jeg begynte med aktivismen. Jeg har blitt kjent med så mange fantastiske mennesker (som Nina-Elizabeth) og lært så mye om hvordan jeg kan bli en bedre og mer inkluderende person. Det er også så flott å se at Nina-Elizabeth har stiftet denne fine bloggen i etterkant og når ut til enda flere folk.

I høst bestemte jeg meg for å tone litt ned på aktivismen igjen. Litt pga psykisk helse, men også fordi jeg følte at jeg hadde oppnådd det jeg kunne oppnå i denne omgang. Jeg begynte på et skrivekurs og bestemte meg for å skrive min egen roman (med en tjukk hovedkarakter!). Hvis du ønsker å lære mer om meg og min hverdag, og se hva det blir av denne romanen, kan du følge meg på:

Karina_strikk

Der kan du også stille meg spørsmål i DM om du lurer på noe mer om meg etter dette blogginnlegget 🙂

Ellers kan jeg anbefale:

Nordisk strikk for alle

Fete strikkere

og min nyeste Instagramprofil, The holistic writer. Det er en Instagramkonto for å inspirere akademisk skriving.

 

Tusen takk for at dere leste mitt lange blogginnlegg! Lover det er mye moro om du følger meg og Baby Bear (min søte lille Shih poo) på Instagram!

København maraton 2019

 

Jeg har fått den ære av å være gjesteblogger til Midtveis i Livet. Vi er kjente fra tidligere og ved en tilfeldighet så begynte vi samtidig med blogging på miniblogg.no

Jeg har aldri lest en blogg, inntil jeg ufrivillig ble mer stillesittende å rett og slett trengte litt tidtrøyte.
Den 24. oktober er det fire måneder siden jeg var så “heldig” å fikk diagnosen ALS, jeg velger å kalle det dritten i stedet for tre små bokstaver. Det er en diagnose jeg er godt kjent med, da min bror hadde samme sykdom og gikk bort i 2016. Hva er liksom oddsen for at to søsken skal bli rammet av samme dritt? Ikke vet jeg, det eneste jeg vet er at det nå er en realitet.

Fokuset mitt er å ta det som det kommer og å finne de bra øyeblikkene i hverdagen, de er det mange av. Det er alt fra å ha glade barn, se sola, treffe gode venner, familie, være ute, spise god mat, være litt på jobb etc. Det fungerer omtrent hver dag.

Det er så fjernt å tenke på at jeg løp 3 maraton

vår/sommer 2019 og var i mitt livs form… Så kom 2020, koronaen og alle løp ble kansellert eller de ble til virtuelle løp. Samtidig med koronaen begynte leamusen i mye av kroppen, tidvis så mye at jeg trodde muskler ble rykket løs i lårene. Jeg fortsatte å løpe mye og med en legg som var konstant støl var det tidvis tungt å løpe. Men med løping som den store lidenskapen, var ikke en støl legg og leamus noen hindring.

I Juni 2020 løp jeg for gøy 44 km rundtomkring i Trondheim, det var tungt og som jeg tenkte da, min siste lange løpetur. Allerede da lekte ALS spøkelset i bakhodet. En støl legg ble til droppfot å mindre og mindre løpevennlig. Tiden gikk å høsten 2020 begynte jeg å kjenne på litt svakere finmotorikk, men legen ville fortsatt ikke henvise meg til nevrolog. I januar 2021, da hørte legen på meg og henviste meg videre til nevrolog, med lang ventetid. Da jeg først kom til nevrolog utpå våren, da gikk det fort, de syns nok jeg var høy interessant på St. Olavs Hospital. Det ble tatt en EU sjekk av meg, dvs. teste alt for å utelukke alt. De ville ha meg tilbake i juni for å ta nye tester for å sammenligne med testene fra våren og dermed var diagnosen klar. Jeg er 45 år, med samboer og tre barn.

Jeg er dritt lei denne diagnosen som jeg har kjent til i 10 år. Heldigvis har det skjedd litt på forskningsfronten som kan gi håp. Jeg medisinerer meg selv og håper det kan bremse til det kommer et gjennombrudd og en mirakel medisin. Med ny regjering så håper jeg at et “Right to try” til enda ikke godkjent medisin kan komme igjennom. Det kan umulig gjøre mer skade om vi er prøvekaniner på den type medisin. Eneste medisinen som er godkjent er fra 1814 og bremser bare noen måneder, nesten bare en vits.

Ståa pr idag er at jeg har fingrer som er mindre samarbeidsvillig og jeg har droppfot i begge beina. Jeg er fortsatt gående, ute bruker jeg droppfotskinner og det er til stor hjelp, med krykker til støtte.

En gang maratoner alltid maratoner, dette blir nok den tyngste maratonen! Det er om å gjøre å sette seg små mål.

Om noen har lyst på flere oppdateringer om hvordan det er å leve med denne sykdommen, så deler jeg litt på minibblog.no der jeg heter: maratontilrullestol

 

FOTO: Ingleson