Vi mennesker liker best når livet smiler. Da bobler det i kroppen, alt skinner og gleden er nesten som en forelskelse! Det er godt å leve når livet smiler.
For virkelig å kunne kjenne denne gode følelsen, hører sorg, sinne, tristhet og depresjon med på veien. Lyset og mørket henger sammen. Det ene er en forutsetning for det andre. Det er lettere å leve de dagene vi har det godt og kjenner på gleden. Dagene som setter oss på prøve, koster oss uendelig med krefter og pågangsmot. De suger energi og kan tidvis virke endeløse.
Det er for mange vondt å se meningen i utfordringene vi mennesker møter. Hvor mye vi får av lys og mørke, er heller ikke likelig fordelt. Hvorfor det er slik, er vanskelig å finne svar på. Det er ikke rettferdigheten som styrer det. Det eneste vi vet, er at disse dagene finnes og at de nok vil ramme oss alle på den livsveien vi går.
Vi mennesker kan velge å forsone oss med dette. Forsone oss med at de lyse og de mørke dagene er endel av den livsveien vi går. Det er ikke lett! Så er det heldigvis ikke svart hvitt! Livet skinner i et spekter av regnbuens farger. Alle fargene stråler i sin prakt. De er med på å fargelegge nuet, og de minnene vi tar med oss videre.
Hva er det så som bærer på det aller mørkeste? Hva får oss til å holde motet oppe? En ting er at vi mennesker har en grunnleggende kraft og et ønske om å overleve. Det ligger dypt i oss, og er en av grunnene til at mennesket har overlevd i millioner av år. En annen ting er troen på lyset og at det skal bli bedre. Et håp og en tro vi klamrer oss til i de svarteste stunder. Så er det ulikt hvor sterk denne troen og dette håper er.
Barn som vokser opp med minimalt av lys og kjærlighet, er ofte mere sårbare for motgang. Enkelte har imidlertid en uendelig styrke, på tross av alt mørke som har vært. De kalles av mange for løvetannbarn. På en eller annen måte har lyset vært der og gitt håp og tro.
Det er ikke alltid vi selv er i stand til å skimte dette lyset. Vi trenger hverandre og vi trenger hjelpere. Vi lever i en verden der religion enkelte steder står sterkt, mens andre steder er mindre viktig. Vi lever i en verden der den alternative retningen og nye livsanskuelser stadig vokser frem. Menneskets søken etter en kraft eller en mening med livet vokser uansett hvor i verden vi befinner oss. Vi søker lyset!
Selv har jeg de siste årene funnet styrke og vekst i min egen tro. Jeg bærer imidlertid med meg en grunnleggende tro på noe sterkere og hellig utenfor meg selv. Noe som ikke kan forklares ved hjelp av vitenskap og for meg har det vært den kristne tro!
Jeg har endelig funnet fred med min egen tro og kjent at jeg virkelig er «på plass» i min forståelse av livet. På en ny og annerledes måte og fra et annet ståsted enn før. Det er en løpende prosess. Nå, akkurat nå, har jeg tenkt til å stå i erkjennelsen og gleden over å ha funnet tilbake til lyset og hvile i det.
«Langt der fremme ser jeg et lys. Det lyset er Gud og han lyser mot meg i det fjerne. Mellom meg og dette lyset er det tidvis tett skog, åpne sletter, høye fjell og ukjent hav. Veien blir til mens jeg går og hvordan dagene blir helt konkret, vet jeg faktisk ikke selv enda. Jeg aner konturene, og kjenner varmen fra lyset jeg vet vil lede meg fremover»
Så fint å lese!