FOTO: Canva

 

Det stunder mot jul og her i huset har vi brukt adventstiden litt annerledes enn før. Jeg er vokst opp med en hektisk adventstid med fokus på forberedelser til det som skulle være en “perfekt” jul. Adventstiden var derfor en blanding av barnlig glede og hektisk julestress. Jeg kan huske alt fra hyggen med adventskalender og julebakst til stress med julevasken og diskusjonene om årets juletre.

Vi tente selvfølgelig lysene i adventsstaken og telte ned uke for uke, men hos oss var det lite fokus på selve julebudskapet. Selveste julekvelden gikk vi imidlertid i kirken, og gledet oss over at julen høytidelig ble ringt inn av kirkeklokkene. Ellers i året var det sparsomt med turer i kirken. Kirkegangen var forbeholdt “spesielle anledninger” som dåp, konfirmasjon, bryllup eller gravferd.

Adventstiden har nok alltid vært preget av oppveksten og jakten på den “perfekte” julefeiringen. Jeg har på den ene siden kost meg med å bringe videre gode tradisjonene fra egen barndom og levert varene med minst syv slag og hjemmelaget julemat. Veldig koselig, men alt for hektisk!

FOTO: Canva

 

De senere årene har jeg sakte men sikkert trappet ned egne krav, dog ikke så mye som jeg nok hadde ønsket. Adventstid og julestri sitter liksom litt i ryggmargen. Gudstjenestene har imidlertid  fått større å større plass gjennom hele året og julens budskap er ikke et kapittel som åpnes i desember for å lukkes 1. januar.

I år har jeg imidlertid tatt mine egne tanker om advent på alvor. Jeg har valgt å ha fokus på hygge og ettertanke fremfor jaget etter å få alt ting klart. Jeg har “brutt” vante tradisjoner med å vente med julematen helt til julaften. Jeg har som før pyntet, bakt og  invitert venner og familie på besøk. Å ja vi har spist julegrøt og drukket gløgg, men vi har også forsynt oss godt av julekaker og ribbe lenge før julen ringes inn! Allikevel har jeg fortsatt følelsen av at advent er ventetid med og nedtelling mot “den store dagen”. Den store dagen som for mange her i landet er fylt med glede og spenning fra tidlig morgen til langt på natt. Små barneføtter som smyger seg ut av sengen for å tasle ut å se på juletreet og alle de vidunderlige duftene som kommer strømmende fra kjøkkenet for å “sladrer” om god mat og deilige kaker.

FOTO: Canva

 

I år er det likevel slik at jeg kjenner på denne julegleden med en ganske så stor bismak. For i år, 2023 år etter at barnet ble født i Betlehem, avlyser byen sin tradisjonelle julefeiring. Byen som nå  skulle vært pyntet med lyslenker og stjerner  og myldret av turister og pilegrimer er tom! Ved Fødselskirken, det stedet  Jesus skal ha blitt født, skulle det stått folk flere timer i kø på denne tida av året, men då er det ingen her! Den kalde virkeligheten som forteller om en grusom krig ingen enkeltmennesker innerst inne ønsker seg.

Like fullt tror og håper jeg at mange våkner opp til julaften i år igjen med et snev av glede og høytidsstemning. For det er ikke pynten, kakene og alle gavene som gjør julaften til “den store dagen” for over 2 milliarder troende i vår verden. For meg er det jul når j stillhet senker seg og noen reiser seg for å lese disse gamle med akk så velkjente ordene:

“Det skjedde i de dager at det gikk ut et bud fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall….”

FOTO: Canva

 

FOTO: Canva

 

Etter noen uker med forberedelse til surdeigsbakst er jeg faktisk i full gang!  Hovedingrediensen for å lykkes med surdeig er en “potent” surdeigstarter som inneholder en kultur av gjær og melkesyrebakterier. Jeg har brukt god tid for å bygge opp min starter og delt den i flere deler slik at jeg alltid har en klar starter å bruke. Nå har jeg kontinuerlig tre stående i kjøleskapet og en på benken. Starterene i kjøleskapet mater jeg en gang i uken, lar de sirkulere slik at alle i løpet av en måned friskes opp! På den måten har jeg laget en god rutine for både mating og baking.

FOTO: Canva

 

Baking med surdeig går langt tilbake i historien. Det antas at surdeigsbaking oppsto ved jordbrukets opprinnelse i området øst for Middelhavet for mer enn 10000 år siden. Surdeig har siden blitt brukt til brødbaking helt frem til en gang på 1800-tallet, da bakegjæren kom og muliggjorde brødbaking på rekordtid. For å effektivisere produksjon har noderne industribaking etter hvert lagt til flere og flere ingredienser for å få fart på bakeprosessen. De har imidlertid trukket fra den viktigste faktoren; tid. Ved å tilsette tid til mel, vann og salt, tre essensielle ingrediensene i brødbaking, utretter naturen små mirakler.

Brød vi kjøper i butikken er som regel hurtighevede og inneholder mye gluten og antinæringsstoffer som fytinsyre. Ingredienslisten til butikkbrød er overraskende lang med mange tilsetningstoffer. Det er blitt mer og mer vanlig å tilsette ekstra gluten, enzymer og andre tilsatser for å få brødene til å heve fortere,  forlenge holdbarheten og gi bedre konsitens til brødet.

FOTO: Canva

 

Surdeigsbakst har mange helsefordeler. Først og fremst fordi det er lettere å fordøye, det gir mye mer næring og mindre antinæringsstoffer. Det blir også mindre stivelse i det ferdige bakverket, det vil bidra med tilførsel av gode bakterier til tarmen. De gode bakteriene og de organiske syrene gjør virkelig godt for magen, og når tarmbakteriene våre er glade, så bli vi også mer glade! Dette er nok en av grunnene til at surdeigsbaking har blitt så populært de siste årene.

Jeg har lenge tenkt på at jeg skulle forsøke meg på surdeigsbakst men vært litt bekymret for om det er for komplisert. Så viser det seg imidlertid at den eneste utfordringen er en ha en god surdeigstarter og endel tålmodighet. Å tålmodighet har jeg faktisk lært meg etterhvert!

I går startet jeg på en deig som i løpet av natten og tidlig formiddag har blitt til duftende julekake eller julebrød som noen kaller det det her på Vestlandet. Med to uker igjen til julaften kan vi i takknemlighet sitte å nyte en kopp kaffe og nybakt julekake mens vi venter på å få oppleve Salt sin julekonsert.

Oppskrift:

100 gram fresh surdeig
100 gram smeltet smør
3,5 dl melk
1 egg
550 gram siktet hvetemel
100 gram sukker
2 ts malt kardemomme
150 gram rosiner
Smelt smøret og ta gryta av plata og hell i melken (ikke over 37 grader). Ha surdeigstarter i en bolle. Hell melkeblandingen over surdeigstarteren og rør. Bland i egget. Ha resten av ingrediensene, men hold tilbake ca 100 gram mel til du vet hvordan konsistensen blir. La deigen hvile 1 time, brett 3×30 min. Form til en julekake. La hvile i hevekurv 1 time og deretter ca 18 timer i kjøleskap. Pensle med egg. Stekes midt i ovnen i ca 40 minutter på 190 grader, eller til kjernetemperatueren er 95 grader. (Kilde – Surdeigshimmelriket)
FOTO: Canva

 

FOTO: Canva

 

Å kalle seg kristen og stå frem som en troende og aktiv i en menighet koster faktisk endel pågangsmot og selvtillit. Selv om jeg har blogget i flere år, har jeg stort sett skrevet om dagligdagse ting som opptar meg, det vil si reiser, aktiviteter og de ulike hobbyer jeg er engasjert i. Unntaksvis har jeg skrevet litt om tro fordi min tro har vært svært personlig og fordi jeg er preget av å leve i en tid der samfunnet blir mer og mer sekularisert.

Jeg er ikke oppvokst i et kristent hjem og ble først troende ett år etter konfirmasjonen. Jeg var aktiv i Tens-sing bevegelse men var ikke lett å omvende. Hvorfor vet jeg ikke, men jeg tviholdt på at jeg aldri skulle bli kristen. Gud ga meg imidlertid en nøkkel til min egen tro etter en fantastisk prekenserie holdt av Johan Vilhelm Eltvik på Ten-sing tur igjennom Europa. På slutten av turen våget jeg altså å kalle meg en kristen innenfor de trygge rammene Ten-sing koret ga.

Jeg tok med meg troen videre og var med på å drive ungdomsarbeid og konfirmantarbeid og  jeg satt noen år i menighetsrådet. Jeg var svært aktiv i kampen for å få ansatt kvinnelige prester og for homofiles plass i kirken. Etterhvert gled jeg i mer og mer bort fra dette arbeidet og lot troen få plass innerst i et skap. Travle dager med jobb og hverdagsutfordringer tok størst plass og jeg savnet ikke noe særlig heller.

Etter endel år begynte jeg imidlertid i ny jobb som sivilt ansatt i Frelsesarmeen og jeg kjente det var godt å være i en organisasjon med et klart livsyn og en aktiv forkynnelse. Gjenkjennelsen av hvor godt det var å være i et trosfellesskap ga mye glede, men jeg lot det være litt distansert uten å gå regelmessig på gudstjenester. Jeg koste meg med den kontrollerte nærheten til Gud, men holdt det på en armlengdes avstand. Når jeg ser tilbake har jeg alltid hatt en viss distanse til det å praktisere troen i form av bønn, bibellesning og gudstjenestefelleskap.

FOTO: Canva

 

Det underlige er at jeg aldri har tvilt på at det finnes en Gud. Jeg har alltid trodd at Gud eksisterer helt uten å stille  eksistensielle spørsmål rundt det. Min utfordring har ikke vært tvil men om jeg overhode har villet ha noe med Gud å gjøre. Mer tydelig formulert; jeg har i perioder av livet hatt enorm stor motstand mot å følge Gud i tanker, ord og gjerninger. Samtidig har jeg aldri lukket døren helt. Den har alltid stått på gløtt og Guds lys har tidvis nådd meg som varme stråler og hverdagslige småglimt av Guds eksistens.

Etterhvert som årene har gått har jeg imidlertid kjent på behovet for å finne en menighet å tilhøre så i 2018 begynte jeg, ganske tilfeldig, å gå på møter i Den Frie Evangeliske Forsamling. Dette var en liten forsamling med en form jeg kjente lite til fra før, men akkurat der fikk jeg oppleve en ånds nærværelse jeg ikke viste at jeg savnet. Jeg hadde selvfølgelig en klar forståelse av en treenig Gud, men hadde i svært liten grad erfaring med en åndelige dimensjonen. Jeg synes nok denne opplevelsen var vanskelig å forklare fult ut, men det oppleves som om troen har gått fra å være et endimensjonalt bilde til å blir en tredimensjonal virkelighet. Sakte men sikkert har denne opplevelsen blitt en spennende reise i nytt landskap. Som jeg skrev i innlegget “Åndelig føde” er  Pinsemenigheten Salt blitt min menighet etter jeg flyttet til Bergen. Det er en kirke jeg har funnet meg vel til rette i og den utfordrer meg litt mer enn “akkurat passe” når det gjelder min  trosreise.

FOTO: Canva
FOTO: Canva

 

Når jeg åpner avisene, leser innlegg og ser på nyheter ser jeg grusomme bilder av krig og krigens ofre og jeg blir mer og mer maktesløs her jeg sitter i et rolig lite hjørne av verden. Rundt meg diskuterer og demonstrerer mennesker mot krig, noen forsøker å forklare konflikten og ta parti. Ta parti og legitimere hvem som har mest rett til å drepe, eller «forsvare seg» som de fleste av oss så forståelsesfullt forsøker å kalle det. Det har også jeg gjort eller forsøk på å age ert kart uten å klare å finne svaret.

Enhver konflikt har støttespillere i enkeltmennesker, i grupper og i etablerte samfunnsstukturer. Mennesker som roper på gjengjeldelse, hevn og i ytterste konsekvens utryddelse. Vi her sett det før og vi ser det igjen. Det eneste mennesker alene og i felleskap kan gjøre er å ta avstand fra en slik tankegang og fortsette å tro på at det nytter å kjempe det godes kamp i verden hver eneste dag. For hvis vi mister den troen er vi mennesker virkelig fortapt.

I en konflikt med så mye smerte, så mye hat og så mange meninger forankret i politisk og religiøs overbevisning har jeg lett etter ord som gir menig og til slutt funnet disse formulert av Martin Luther King.

«Å gjengjelde hat med hat mangedobler hatet, og det legger et dypere mørke over den natten som allerede mangler stjerner»

Mørke kan ikke drive ut mørke, det kan bare lyset gjøre. Hat kan ikke drive ut hat, det kan bare kjærligheten. Hat mangedobler hat, vold mangedobler vold, og hardhet mangedobler hardhet!

Israelere og Palestinere er alle mennesker. Medmennesker med rett til å leve i fred med hverandre og sine egne. Rett til å leve i trygghet i sine familier, nabolag, byer og i sine områder. Troen på at hat, krig og vold kan utslette ondskap er i beste fall en misforståelse. I realiteten bringer det bare mer «bensin på ondskapens bål».

Så hjelper kanskje ikke mine naive og famlende ord i en så grusom situasjon, men vi må tørre å sette fokus på det som egentlig er sannheten; Krig og ødeleggelse skaper aldri fred!

Herre gjør meg til redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hatet rår.
La meg bringe forlatelse der urett er begått.
La meg skape enighet der uenighet rår.
La meg bringe tro der tvilen rår.
La meg bringe sannhet der villfarelse rår.
La meg bringe lys der mørket ruger.
La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår!

Å Mester!
La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.
Ikke så meget å bli forstått som å forstå.
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom at man gir at man får.
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!
Amen!

FOTO: Canva
FOTO: Canva

 

Krig, vold og maktmisbruk er, etter min mening, veien til fortapelse. Fortapelse for enkeltmennesker, grupper, borgere i ulike land og for verden i sin helhet! Så er jeg ikke så naiv at jeg ikke vet at det til alle tider har hersket ondt blod mellom enkeltmennesker, grupper og nasjoner.

Historien viser at menneskets egoisme og maktbegjær antar en lite kledelig form når tilgangen på makt, områder og ressurser er hardt presset. I all enkelhet har tilgang på ressurser skapt konflikt mellom mennesker siden tidenes morgen. Naturressurser, landegrenser, ønske om selvstendighet og religiøs/politisk ekstremisme er ofte forklaring på hvorfor folk vender seg mot folk og nasjoner ender opp i blodig krig.

Selv om krig og konflikt ofte kan forklares ut i fra et ønske om å oppnå et mål, så forsterkes gjerne flere konflikter av ulike drivkrefter. Terrorisme og ekstremisme er ofte endel av slike krefter som fungere som utløsende eller forsterkende faktorer i slike konflikter. Ser en bakover i historien er skade, seksuell vold, underernæring, sykdom og invalidisering noen av de mest vanlige fysiske konsekvensene av krig i tillegg til depresjon og angst og psykiske skader. Krig er, og har alltid vært, fysisk og psykisk skadelig for alle som deltar i eller utsettes for krigens grusomheter! Uansett hvem som har rett i konfliktens utspring er det de sivile og uskyldige ofre som bærer konsekvensene av “krigsherrenes” korstog.

FOTO: Canva

 

De fleste kriger henter sin moralske støtte i folks politiske, etiske eller religiøse tankegods. Det er ingen tvil om at det forut for krig og konflikt finnes et konsistent rasjonale i forhold til det å skape legitimitet for de handlingene som planlegges og iverksettes. Problemet er bare at dette rasjonale, etter min mening, kun egner seg som en teoretisk begrunnelse for å iverksette grusomme krigshandlinger. I det teori settes ut i praksis viser krigen nemlig sitt sanne ansikt,

Krig er forakt for liv!

Når det gjelder den grusomme situasjonen vi nå ser på Gaza stripen og i Israel setter det en hel verdens følelser i sving. Det demonstreres og diskuteres hvem som har størst “legitimitet” i konflikten som nå utspiller seg mens uskyldige mennesker dør hver eneste dag. Det er ingen tvil om at denne konflikten er komplisert og preget av ytterligheter på begge sider. Selv har jeg forsøkt å lese innlegg og kronikker som beskriver situasjonen fra flere sider og i dag leste jeg en sterk kommentar skrevet av Hanne Skartveit. Hun innleder med ordene Ondskap finnes!

FOTO: Palestinian News & Information Agency (Wafa) in contract with APAimages, CC BY-SA 3.0

 

I et brutalt ærlig innlegg beskriver hun det hun har sett med selvsyn av Hamas sitt terrorangrep den 7. oktober 2023. Å det er til ettertanke. De grusomhetene som hun beskriver er uforståelige. På en lukket visning på militærbasen rett utenfor Israels hovedstad Tel Aviv så en gruppe journalister opptakene fra noen av Hamas-terroristenes kameraer. Målet var å få vist verden at det Israel nå står overfor, er noe helt annet enn det en har opplevd tidligere. Det er ikke krigshandlinger, det er terror. Beskrivelsen av uskyldige mennesker som lemlestes, drepes og skjendes er grusom og kan ikke på noen måte aksepteres. Det er lett å forså at dette vekker harme og ønske om hevn.

Og nettopp hevn og hevnaksjoner er to av de mest brukte ordene i den israelsk-palestinske konflikten er. Her møtes Det Gamle Testamentets og Koranens prinsipper om «øye for øye, tann for tann» til fulle og begge parter

For sånn er det dessverre lett å tenke. Vi tror at hevn skaper rettferdighet og demper den smerten som herjer og er i ferd med å rive oss i filler fra innsiden. Det er dessverre ikke sant! Hevn skaper bare mere smerte, mer kamp og nye grusomme handlinger.

FN har «på det sterkeste» fordømt angrepet fra Hamas mot israelske byer og oppfordret Hamas til å løslate alle gisler umiddelbart og betingelsesløst. FNs generalsekretær António Guterres har også fordømte det han har kalt Israels overdrevne maktbruk og kritisert Israel for å hindre sårede i å få legehjelp og for å hindre humanitær innsats.

FOTO: UN Geneva Flickr

 

I dag kan vi lese at utenriksminister Espen Barth Eide ber om en umiddelbar våpenstillstand. Norge har som mange andre land vært tydelige overfor Israel at de har rett til selvforsvar, men at det må skje i tråd med reglene i krigens folkerett, humanitærretten. Han presiserer at det vi ser nå, går ganske langt i å utfordre de prinsippene. I dag har også hundre tusener av demonstranter samlet seg i gatene i en rekke byer i Europa, Midtøsten og Asia for å markere støtte til palestinerne i Gaza. Folk reagerer på det som nå skjer med de sivile innbyggerne i Gaza.

Jeg mener verdenssamfunnet, og ikke minst Israels allierte, har et ansvar for å kreve at internasjonal lov overholdes. Det finnes nemlig noe så underlig som regler når krig oppstår og menneskeretten blir satt til side og det er ikke en ny idé. Gjennom alle tider har man tenkt at det er noe grunnleggende ved mennesket som må respekteres. Mennesker opp gjennom tiden har altså forsøkt å enes om lover som begrenser de grusomme konsekvensene av krig. En enighet som gang på gang tilsidesettes.

Den største faren er imidlertid at vi resignerer. At vi lukker øynene og tenker at kampen for fred og rettferdighet bare kan drives frem av politikere og mennesker i maktposisjoner. Et hvert menneske har, etter min mening, plikt til å kjempe for rettferdighet og fred. Fred skapes nemlig ikke av de som tror på hevn. Fred springer ut fra enkeltmenneskers kamp for at det nytter, at vi gang på gang må tro på forsoning! For hvis troen på fred og forsoning sakte dør i våre hjerter vinner ondskapen og tanken om at hevn er det eneste som nytter!

FOTO: Ingleson

 

FOTO: Ingleson

 

Endelig er oktober her og vi kan nyte livet i varmere strøk! Det er en sann velsignelse hver gang både for kropp og sjel. Nå har vi vært her i ti dager og kost oss masse og har enda tre uker igjen.

Dagene har så langt vært varme og bydd på sol og masse “utetid” med tilhørende gåturer langs Senda Litoral. Dette er et stort prosjekt som omfatter en sti på 160 km langs hele kysten av Malaga-provinsen. Stien går fra Manilva til Nerja. Når hel prosjektet er fullført, vil det være en stor turistattraksjon for Costa del Sol og Andalucia.

FOTO: Ingleson

 

Malaga-kysten er en av de mest urbaniserte i Spania, men med denne stien prøver en å skape et landskap med fokus på havet. Senda Litoral passerer gjennom mer enn 120 sandstrender.

En av de mest spektakulære områdene ligger mellom Calahonda og Cala de Mijas . Langs ruten finner vi noen av de vakttårnene som markerer Malaga-kysten og som en gang hadde en viktig militær og kommersiell funksjon med å kontrollere sjøtrafikken i området.

Å det er akkurat i dette området vi går våre daglige turer!

FOTO: Canva

 

Det å gå tur i varmen gir også muligheter til å sette seg ned i solen og nyte et lite måltid på noen av de nærliggende restaurantene. Langs kyststien ligger nemlig et godt utvalg av små spisesteder med alt fra små tapasretter og delikate salater. Ekstra deilig er all den ferske sjømaten som serveres. Har en imidlertid lyst på kjøtt er det lett å finne spisesteder med grillede delikatesser.

De siste dagene har det vært endel vind. Det er imidlertid mange gode muligheter til å finne lune steder å sitte. Å gå en tur før en setter seg ned for å spise gir ekstra god samvittighet. Dessuten er det å gå langs Middelhavet mens bølgene bryter i hvitt rett og slett fascinerende! Da kan tankene vandre fritt og hverdagslige utfordringer settes på pause.

 

 

FOTO: Canva

Jeg støtter på ingen måte Hamas sine terrorhandlinger mot Israel. Det rettferdiggjør imidlertid ikke det motangrepet vi i disse dager er vitne til. FN og Nato har tatt til orde for at Israel har rett til å forsvare seg mot angrep, men har understreket at det må være forholdsmessig og i tråd med internasjonale regler om beskyttelse av sivile.

Israel innførte onsdag en total blokade av Gaza noe som i praksis innebærer at sivilbefolkningen i Gaza står uten elektrisitet, mat, vann og drivstoff. Alt er stengt!  I dag kan vi lese at Israel ber sivilbefolkningen nord i Gaza om å evakuere sørover innen et døgn. De bekrefter at de høyst sannsynlig vil sette i gang en militær bakkeoperasjon. Beskjeden fra Israel er at alle nord for Wadi på Gazastripen bør flytte seg til Sør-Gaza innen 24 timer. Det snakk om en forflytning av 1,1 millioner mennesker. Dette er i praksis ikke gjennomførbart!

Rundt hele Gaza går en høy mur. Langs kysten patruljerer den israelske marinen. I muren er det seks åpninger, fem av dem langs grensen mot Israel og en mot Egypt. Folk vet ikke hvor de skal gjøre av seg, og står midt på gaten om natten når det bombes. Når over to millioner mennesker er fanget med kontinuerlig bombing, uten mulighet til å flykte, er det en helt ekstrem situasjon. FN anser det som umulig at en slik forflytting kan skje uten ødeleggende humanitære konsekvenser og har på det sterkeste bedt om at Israel trekker tilbake evakueringsmeldingen.

Israel ser imidlertid svært annerledes på situasjonen.

“Vi kjemper mot dyr, og må handle etter det” uttalte Israels forsvarsminister Yoav Gallant på en pressekonferanse mandag.

Dette er et utsagn som etter min mening danner et rystende bilde av det menneskesynet som legges til grunn når Israel nå tillates å “hevne” Hamas sine terrorhandlinger.  En kollektive avstraffelsen av over to millioner mennesker i Gaza, menn, kvinner og barn, kan rett og slett ikke rettferdiggjøres, De kan ikke begå folkemord selv om de ønsker å utslette Hamas!

 

FOTO: Canva

 

 

FOTO: Ingleson

 

Dette med diett er en utfordring med mange nyanser. En ting er å faktisk gjennomføre det og være konsekvent, en annen ting er å oppleve reell vektreduksjon og opprettholde vekta etter man har gått på diett. For meg er alle disse tre faktorene viktig, men kanskje mest viktig er det å få til en langvarig kostholdsendring. Derfor er det viktig for meg å spise matvarer som smaker godt og som er enkle å implementere i et varig kosthold.

FOTO: Canva

 

Jeg har fått min diettplan individuelt tilpasset fra Overvektsklinikken. Utgangspunktet har vært en kartlegging av det kostholdet jeg har har hatt tidligere. Både hva jeg har spist og når på døgnet jeg har spist. Nøkkelen jeg har fått er relativ enkel men allikevel utfordrende. Jeg skal spise proteinrik mat, grønnsaker og frø, og jeg skal unngå raske karbohydrater og sukker. Det høres kanskje kjent ut, men jeg kan opprettholde en normal mengde fett.

FOTO: Canva

 

Det å spise mye proteiner og grønnsaker er i og for seg en grei tilnærming som er lett å følge opp. Selv om jeg stort sett lager mat fra bunnen har den “tradisjonelle ” brødskiven og potetene hatt en stor plass i kostholdet mitt. Jeg merket derfor fort at mye av metthetsfølelsen min er knyttet til raske karbohydrater. De to første ukene opplevde jeg å kjenne på mye sult.  Så må det innrømmes at det har vært litt mere utfordrende er å unngå deilige raske karbohydrater i form av boller og andre delikatesser, men jeg har klart det!

FOTO: Canva

 

Ellers har jeg spist endel nye matvarer jeg ikke har spist så mye av tidligere. Skyr, cottage cheese og proteinshake er blitt en større del av kostholdet for å få opp antall måltider om dagen. Jeg er nemlig av de som stort sett har spist to ganger i døgnet. Det som nok har vært det vanskeligste er å  holde med unna drikkevarer med sukker. Brus savner jeg ikke, men er nok litt for glad i eplejuice og selv om jeg kjøper kaldpresset juice er det mange sukkerbiter i en literflaske. Det går derfor mye i Farris om dagen.

FOTO: Canva

 

Resultater har imidlertid vært veldig oppmuntrende! På drøye fire uker har jeg gått ned fire kilo, og selv om det nok vil flate ut opplever jeg at det nytter og at det er relativt enkelt gjennomføre. Så tenker jeg at noe av jobben på sikt blir å gå over fra det som kjennes som en “streng diett” til en varig kostholdsendring. Med oppfølging fra Overvektsklinikken tror jeg imidlertid at muligheten for å lykkes er litt høyere. Målet mitt er å gå tilstrekkelig ned i vekt for å minske belastningen på hofter og knær og så lenge jeg våkner med smerter om natten er det litt lettere å være motivert!

FOTO: Ingleson

 

FOTO: Ingleson

 

Vi skriver i dag 4. oktober og sommeren er definitivt over! Her i Bergen våknet vi til nydelig vær men ganske lave temperaturer. Så skifter det ofte her på vestsiden av fjellkjeden så ettermiddagen ser ut til å by på regn.

Web camera Vågen i Bergen!

Etter drøye året som innflyttere begynner vi begge å føle en tilhørighet til stedet. Det er godt! Vi bor bra, har en fin omgangskrets og deler mye tid sammen. Det er en velsignelse! I vel over ti år har det vært en pendlertilværelse for min del, så det å ha hovedandelen av liggedøgn på et sted er helt fantastisk. Nå reiser vi stort sett sammen over til Østlandet for å besøke familie å venner og det er reiser som gir påfyll og felles opplevelser.

FOTO: Canva

 

Nå teller vi imidlertid ned til høstens årlige tur til varmen. Fire uker ved Middelhavet er som tidligere år en sann vitamininnsprøytning for oss begge. Vi føler oss utrolig privilegert som har mulighet til det i tider med høye priser og litt dårlig kronekurs. Det er ingen selvfølge vi tar for gitt! Det gir en fin mulighet til å være i aktivitet og velge det mange beskriver som “et sunt middelhavskosthold”. For meg som har godt av begge deler gjør det hverdagen letter både fysisk og psykisk.

FOTO: Ingleson

 

Så er det godt å ha noe kjent å reise til. Jeg er nok av de som liker forutsigbarhet i hverdagen og koser meg med vante rutiner på kjente steder. Et opphold på fire uker gir også mulighet for småturer til plasser en ikke besøker så ofte. Å mens jeg sitter her å drømmer hører jeg lyden fra vaskemaskinen i bakgrunnen. Sommertøyet må være rent og utfordringen med å pakke “akkurat nok” nærmer seg med stormskritt. Vi reiser nemlig over fjellet en uke før avreise og må ha pakket før søndag morgen!

FOTO: Canva

 

 

 

FOTO: Canva

 

For de av dere som har sett innleggene mine denne uken er det kanskje ikke det mest nærliggende at “Åndelig føde” er tema for “Ukeslutt”. Min Facebook og Instagram feed er mer eller mindre oversvømt av kostholdsrelaterte innlegg denne uka. Det har nemlig vært mye av fokuset de siste ukene som forrige innlegg så fargerikt oppsummerte: Et liv på diett!

Mennesket lever imidlertid ikke av brød alene. Noen av dere drar kanskje kjensel på dette mye brukte utsagnet, eller bibelverset, for det er nemlig i Lukas evangeliet vi finner denne ganske velbrukte frasen.

Fylt av Den Hellige Ånd vendte Jesus tilbake fra Jordan, og han ble av Ånden ført omkring i ørkenen. I førti dager ble han fristet av djevelen. I disse dagene spiste han ikke noe, og da de var til ende, ble han sulten. Da sa djevelen til ham: Er du Guds Sønn, da si til denne steinen at den skal bli til brød! Jesus svarte ham: Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert Guds ord. (Luk. 4 1-4)

Å det er nettopp det jeg har lyst til å skrive litt om i dag. De av dere som kjenner meg veldig godt vet at jeg i alle år har kalt meg selv en kristen eller troende. Det er imidlertid ikke noe jeg har snakket høyt om i andre kretser enn der jeg har hatt min kirketilhørighet. De senere årene har jeg opplevd at samtaler om tro er svært komplisert tema å begi seg ut på, å jeg vegrer meg mer å mer for å fortelle at jeg er troende og aktiv i en menighet der jeg bor. Sånn burde det ikke være.

Opp igjennom livet har jeg deltatt aktivt i ulike kristne sammenhenger. Fra å være aktiv i Ten-sing på 80 tallet gikk jeg inn i arbeidet med konfirmanter i Den Norske kirke på 90 tallet for så å jobbe i Frelsesarmeen. Siden 2019 har jeg imidlertid søkt mot pinsebevegelsen. Pinsebevegelsen er ofte omtalt som en karismatiske bevegelsen og er en fellesbetegnelse på en gruppe av flere selvstendige kristne samfunn og menigheter, som følger en «bibeltro» kristen lære. Hadde noen sagt for 20 – 30 år siden at det skulle bli mine kirketilhørigheter hadde jeg nok “satt maten i vrangstrupen”. Det frikirkelige miljøet har vært relativt ukjent for meg og kampen for enkeltsaker som blant annet retten til å ansettelse av kvinnelige prester og retten til å elske den en vil har vært vært viktige for meg. Det er det fortsatt!

FOTO: Canva

 

Det som nok har endret seg for min del er mitt eget behov for påfyll av “åndelig føde”. Jeg har rett og slett hatt et behov for åndelig vekst på min personlige trosreise. Å det er jo egentlig ikke så rart. De fleste av oss liker jo et “variert kosthold” og finner glede i å “smake på nye retter”. Det er kjedelig å spise det samme år etter år men allikevel utfordrende å prøve seg på nye ukjente retter. Det betyr ikke at jeg liker å “shoppe” det som passer meg best, men jeg ønsker å søke å utfordre min egen tro og lære mer om det som faktisk preger mitt menneskesyn og danner grunnlag for mine etiske verdier. Min kristne tro preger nemlig både “tanker, ord og gjerninger”. Troen gjør meg ikke mer ufeilbarlig som menneske men er grunnpilaren for det “moralske kompasset” jeg styrer etter.

Du skal elske din neste som deg selv.

Den av dere som er uten synd kan kaste den første sten.

Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.

Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut.

Pinsemenigheten Salt har blitt min menighet etter jeg flyttet hit til Bergen. Det er en kirke jeg har funnet meg vel til rette i og den utfordrer meg litt mer enn “akkurat passe”. Det er bra!

Kirken er endel av pinsebevegelsen og ble grunnlagt i 2004 av Øystein og Gina Gjerme. Den har vokst fra å være en liten forsamling med formiddagsgudstjenester i gymsalen på Rå Skole til å flytte inn Forum. Siden starten har kirken “plantet” nye forsamlinger og har nå menigheter på hele syv ulike steder i landet! For meg er Salt blitt en “oppvåkning” fra en relativt “hvilende” tro. På mange måter har jeg funnet tilbake til  den levende troen som alltid har vært der men som tidvis har fått litt for liten plass i hverdagen.

FOTO: Canva
Som når et barn kommer hjem om kvelden,Og møtes av en vennlig far,Slik var det for meg å komme til Gud.Jeg kjente at her hørte jeg hjemme.Det var en plass i Guds store romEn plass som ventet her på megOg jeg kjente at her er jeg hjemme,Jeg får være et barn i Guds hjem
Som når et barn kommer hjem, om kvelden. Og møter en vennlig far,Slik blir det for deg, å komme til GudDu vil kjenne at der hører du hjemme.Det er en plass i Guds store rom.En plass som venter der på deg.Og du vil kjenne at der hører du hjemme.Du får være et barn i Guds hjem