Det stunder mot jul og her i huset har vi brukt adventstiden litt annerledes enn før. Jeg er vokst opp med en hektisk adventstid med fokus på forberedelser til det som skulle være en “perfekt” jul. Adventstiden var derfor en blanding av barnlig glede og hektisk julestress. Jeg kan huske alt fra hyggen med adventskalender og julebakst til stress med julevasken og diskusjonene om årets juletre.
Vi tente selvfølgelig lysene i adventsstaken og telte ned uke for uke, men hos oss var det lite fokus på selve julebudskapet. Selveste julekvelden gikk vi imidlertid i kirken, og gledet oss over at julen høytidelig ble ringt inn av kirkeklokkene. Ellers i året var det sparsomt med turer i kirken. Kirkegangen var forbeholdt “spesielle anledninger” som dåp, konfirmasjon, bryllup eller gravferd.
Adventstiden har nok alltid vært preget av oppveksten og jakten på den “perfekte” julefeiringen. Jeg har på den ene siden kost meg med å bringe videre gode tradisjonene fra egen barndom og levert varene med minst syv slag og hjemmelaget julemat. Veldig koselig, men alt for hektisk!
De senere årene har jeg sakte men sikkert trappet ned egne krav, dog ikke så mye som jeg nok hadde ønsket. Adventstid og julestri sitter liksom litt i ryggmargen. Gudstjenestene har imidlertid fått større å større plass gjennom hele året og julens budskap er ikke et kapittel som åpnes i desember for å lukkes 1. januar.
I år har jeg imidlertid tatt mine egne tanker om advent på alvor. Jeg har valgt å ha fokus på hygge og ettertanke fremfor jaget etter å få alt ting klart. Jeg har “brutt” vante tradisjoner med å vente med julematen helt til julaften. Jeg har som før pyntet, bakt og invitert venner og familie på besøk. Å ja vi har spist julegrøt og drukket gløgg, men vi har også forsynt oss godt av julekaker og ribbe lenge før julen ringes inn! Allikevel har jeg fortsatt følelsen av at advent er ventetid med og nedtelling mot “den store dagen”. Den store dagen som for mange her i landet er fylt med glede og spenning fra tidlig morgen til langt på natt. Små barneføtter som smyger seg ut av sengen for å tasle ut å se på juletreet og alle de vidunderlige duftene som kommer strømmende fra kjøkkenet for å “sladrer” om god mat og deilige kaker.
I år er det likevel slik at jeg kjenner på denne julegleden med en ganske så stor bismak. For i år, 2023 år etter at barnet ble født i Betlehem, avlyser byen sin tradisjonelle julefeiring. Byen som nå skulle vært pyntet med lyslenker og stjerner og myldret av turister og pilegrimer er tom! Ved Fødselskirken, det stedet Jesus skal ha blitt født, skulle det stått folk flere timer i kø på denne tida av året, men då er det ingen her! Den kalde virkeligheten som forteller om en grusom krig ingen enkeltmennesker innerst inne ønsker seg.
Like fullt tror og håper jeg at mange våkner opp til julaften i år igjen med et snev av glede og høytidsstemning. For det er ikke pynten, kakene og alle gavene som gjør julaften til “den store dagen” for over 2 milliarder troende i vår verden. For meg er det jul når j stillhet senker seg og noen reiser seg for å lese disse gamle med akk så velkjente ordene:
