Nok en dag er tilbragt i Paris og det må innrømmes at det har vært en relativt regntung dag. Vi har tuslet rundt i små gater og kvartaler her i Les Marais før vi tok turen til Champs Elysees og Galeries Lafayette. Det sto ikke så mye handling på listen, men selve bygget er en opplevelse i seg selv!
Galeries Lafayette, eller Les Galeries Lafayette Haussmann, som det egentlig heter, er en av Frankrikes eldste og største stormagasinkjeder med avdelinger over hele verden. Butikken ble grunnlagt så tidlig som i 1893, da de to forretningspartnerne Théophile Bader og Alphonse Kahn bestemte seg for å åpne en liten moderne tøybutikk på hjørnet av Rue La Fayette og Rue Chaussée d’Antin. Kun tre år etter, i 1896, kjøpte de flere bygninger på den andre siden av gaten, slik at de rådet over fem hele etasjer som kundene kunne boltre seg på.
Beliggenhet i forhold til Operaen og de store handlegatene i Paris den gang tiltrakk kunder fra aristokratiet. Det var spesielt populært at de også åpnet bibliotek og tesalong i magasinet så folk valfartet fra hele distriktet for å handle. I dag er Galeries Lafayette en viktig aktør innen internasjonal mote, og hver vår åpner de opp flere avdelinger for nye fremadstormende motedesignere. Magasinet er utvidet med ikke mindre enn fem etasjer til, ti totalt.
FOTO: Per-Olof Forsberg – Flickr
Etter dette hadde vi planlagt å ta lunchen på Ladurée. Vi fikk etter noe ventetid et bord og det ble en deilig opplevelse med en lett lunch og fantastisk dessert!
Ladurée har eksistert siden 1862, og familien Durées konditori og tesalong var det første sted, som laget de franske macarons. Disse tradisjonelle macarons har en lang historie i Frankrike og er lokale spesialiteter i flere områder. Ladurée har solgt makroner siden 1930-tallet og den første Ladurée
FOTO: Trip Adviser
Nå ble nok dagen litt mere avkortet enn planlagt, for da vi kom ut fra Ladurée åpnet himmelens sluser seg så vi dro raskt tilbake til leiligheten. På kvelden fikk vi imidlertid tid til en tur på et av de lokale matmarkedene og kom hjem med deilige delikatesser til kvelds. Det var godt å strekke på bena, skli ned i sofaen og la roen senke seg!
FOTO: Ingleson
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
Dagen startet uhyre tidlig så vi var på vei til Gardermoen klokka 06.30. Vi hadde bestilt et tidlig fly for å få mest mulig ut av høstens langhelg til Paris, men B-mennesker som vi er begge to var det påfallende rolig stemning i bilen. Det eneste som preget bilturen var lyden av styrtregnet som traff bilen og dekkene som “brøytet” seg vei igjennom vanndammene i vegbanen.
Vel fremme gikk innsjekkingen som en drøm. Vi hadde beregnet akkurat passe tid og satt ikke mer en 20 minutter ved “gaten” før vi “boardet” og dro. Mot normalt sovnet vi begge to på flyet og våknet i tide til å få med oss innflygningen før vi landet. Kaptein i cockpiten hadde varslet 14 grader og opphold, men det var nok en smule overdrevet.
Oppholdsværet holdt seg stabilt til vi hadde sjekket inn i Airbnb leiligheten vi hadde booket, men straks vi var på tur ut måtte vi frem med paraplyene for det regnet og regnet og regnet og regnet! Vi fattet imidlertid “vedtak” om å ha samme innstilling her i Paris som i Bergen; Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær! Så vi lot regn være regn og vandret rundt i Les Marais der vi bodde, og for et nydelig område!
FOTO: Ingleson
Les Marais er et tidligere “sumpområde” som opprinnelig lå utenfor Paris. I mange år var området ubebodd, og det var først da noen medlemmer av Tempelridderordningen i år 1240 bestemte seg for å bygge en festningslignende kirke der ute, at andre også fikk øynene opp for området.
Tryggheten ved å være i nærheten av Tempelridderne gjorde at stadig fler bosatte seg rundt kirken, og på midten av 1300-tallet fikk overklassen for alvor øynene opp for området, og flere kongelige residenser ble oppført. På 1500-tallet var Le Marais stedet aristokratene bodde, og slik var det i flere hundre år.
FOTO: Ingleson
I dag er Le Marais fortsatt preget arkitektonisk av denne tiden, og vandrer man rundt i nabolaget finner man mengder av spor etter de tidligste bosetterne. Imponerende byggverk fra middelalderen preger bydelsbildet, og man kan også se spor etter de aller første brostensbelagte gatene i Paris som ligger her.
Da dagen var omme hadde vi gått 9 km og fortært noen helt fantastiske “Crepes” på Crêperie Gigi. Vi hadde vært flere innom fantastiske delikatessebutikker så med oss hjem hadde vi skinke, ost, grønnsaker, frukt og pariserloff. Denne turen skal vi nemlig kose oss, spise godt og bare «suge» inn følelsen av Paris!
FOTO: Ingleson
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
Den yngre og jeg har pakket kofferten for en liten tur til Paris i høstferien! Vi er begge over middels glad i å reise, og nå er det lenge siden vi damene har vært på tur.
Hun er definitiv mest glad i storbyferie med sightseeing og shopping, men på denne turen blir god mat og deilig drikke hovedfokus. Vi er så privilegert at vi har sett mye av Paris før. Husker jeg rett er dette den femte turen vi tar til Frankrikes nydelige hovedstad!
Det er ingen hemmelighet at det siste året at vært hektisk med salg av bolig, flytting og tilpasning til et nytt liv. For den yngre er endringene blitt noe mer akutte nå når Byråden i Bergen varslet sin avgang. I jobben som politisk rådgiver forsvinner nemlig arbeidsoppgavene sånn helt over natten. Da er det godt med en tur og et avbrekk for å omstille seg å se hvilke retning livet tar videre. Tidlig i morges satt vi oss i bilen for å reise østover og videre med fly til Paris. Vi gleder oss i alle fall begge to og skal nyte dagene til fulle!
FOTO: Ingleson
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
Etter lang tid med eksem på hendene har jeg klart å strikke igjen forutsatt at jeg holder meg unna det groveste (og flotteste) ullgarnet. Nå er jeg snart i mål med siste strikkeprosjekt som er genseren Cavalgante av Rosa Pomar. Oppskriften ligger på Ravelry og garnet jeg strikker med er Mondim fra La Bien Aimée. Jeg har valgt fargene grey, grellow og yellow! Utrolig kult garn å «fade» inn i hverandre.
Selve genseren strikkes i pantentstrikk. Det er første gang jeg strikker et så stort prosjekt med denne teknikken, men jeg har på en måte har jeg «jukset litt» ved å endre mønsteret slik at jeg strikker frem og tilbake hele veien. Da slipper jeg nemlig unna med å strikke rett og kast hele veien. Jeg er nemlig ikke så glad i å strikke vrangmasker.
Nå skal det sies at jeg har blitt hekta på patentstrikking selv om det tar litt lengre tid. Patentstrikk er utrolig enkelt å kombinere med å sitte foran TV og følge med på serier, noe det blir mer og mer av etter hvert som kveldene blir mørkere. Det er nemlig utrolig koselig å sitte under et varmt og hjemmestrikket ullteppe med et strikketøy i fanget å høre høststormen herje utenfor vinduet.
FOTO: Ingleson
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
Når jeg ser ut av vinduet er de ikke vanskelig å skjønne at vi er kommet til oktober og en av de gråeste høstmånedene. I dag regner og blåser det slik at det går hvitt på fjorden. Her i heimen er vi velsignet med fantastisk utsikt til havet! Selv om jeg trives aller best når det er opphold, er det litt deilig å sitte inne å høre regne piske på ruten. Da kan man liksom med god samvittighet koke seg en kopp te, finne frem litt godterier og en serien på TV for så å krype under et ullteppet med strikketøyet i fanger og bare la været herje i fred.
Vi er ganske bortskjemt hva TV titting angår for vi streamer via Apple TV og kan se litt på TV når vi vil. Ulempen er at det er vanskelig å slutte å se før alle episodene er ferdig så enkelte dager blir fort til kvelder og netter. Så når gubben og jeg skal kose oss blir det ofte nordisk krim! Akkurat nå koser vi oss med siste sesong av «Gåsmamman». Det blir jo litt mere stemningsfullt når vinden suser langs hushjørnet og bølgene slår inn mot stenen.
Og nå, nå når klokken er blitt 01.45 tusler jeg inn i sengen for å falle til ro og før jeg glir inn i søvnen hører jeg lydene fra høstværet der ute i det fjerne.
FOTO: Ingleson
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
Vi er godt i gang med oktober måned. Det er blitt høst og realt høstvær her vestpå. Fårikålsesongen er i gang, men her i huset har vi ikke kommet så langt at det har fått plass på menyen enda. Vi teller nemlig ned dager til ett av de to årlige oppholdene på solkysten, så i dag står det Kremet kyllingpasta på menyen. Jeg har etter hvert begynt å spise mere kylling enn rødt kjøtt og prøver å finne nye retter med spennende smaker. Nå skal det sies at pasta ikke er min favorittrett, men den yngre i familien har etterhvert bragt pasta inn i det daglige kostholdet. Jeg er ikke helt sikker på om jeg liker det, men i ny å ne kan det være både smakfullt og mettende.
Da jeg var barn levde jeg i mørket. Ikke i et åndelig mørke, men et mørke skapt av mennesker. Det kan høres brutalt ut men jeg jeg tror jeg var født inn i et hjem der kjærlighet og omsorg var byttet ut med egoisme og ondskap. Heldigvis er dette et godt bearbeidet kapittel jeg har plassert i det arkivet det hører hjemmet. Dette kapittelet la imidlertid fundamentet for min tro og opplevelse av at det fantes en kraft som var sterkere enn den ondskapen jeg opplevde rundt meg. I all denne ondskapen fantes nemlig et lys, et lys som bar uansett og som dro meg tilbake til denne verden når jeg gang på gang trodde kroppen skulle slukne helt og dø.
Dette lyset var ingen fantasi i mitt indre. Det var som en åpenbaring av en ildkule som lyste uavhengig av tid og rom. En blanding av en kraft og en trygghet. Det viktigste av alt var at dette lyset ga meg styrke og mot til å leve videre. Det ga meg krefter til å leve ett liv i mørket som omga meg hjemme og styrke til å leve ett liv utenfor huset i en verden som for meg var ukjent og skremmende.
Så skal det sies at det også fantes gode stunder! Stunder der jeg sammen med andre mennesker kunne dele en hverdag i fred og kjærlighet. Stunder jeg kunne sveve av lykke og kjenne verden som en tredimensjonal virkelighet med alle de sanser Vår Herre har skapt oss med.
Barne og ungdomsårene var som de var. For meg, som ikke kjente en annen verden, fantes ikke opplevelse av tap eller bitterhet. Jeg var bare så inderlig sliten hele tiden ,og til tider var jeg nok svært vanskelig å ha med å gjøre. Jeg hadde min daglige kamp med å forstå hvordan en “normal” verden fortonte seg, hva som ble forventet av meg og hvordan jeg skulle oppføre meg. Slik jeg ser det nå er det ikke rart det “krasjet” i mange situasjoner, men jeg holdt ut og kjempet for å overleve.
Da jeg var 16 år døde han som hadde sådd et frø og var med på å skape meg. Det var en dag fylt av forvirring og fortvilelse, men også en uendelig lykke. Endelig var det min tur, min tur til å få leve i fred. Jeg husker dagen som i går. Jeg gikk hjemover om kvelden, så opp på en stjerneklar himmel og kjente på håpet i det lyset som hadde fulgt meg hele veien. Det lyset som hadde fulgt meg i tykt å tynt. Det lyset som hadde holdt meg i livet når jeg på det skjøreste hadde ønske om å dø. Denne dagen fikk jeg livet i gave på nytt!
Tiden gikk, og sakte men sikkert gikk jeg fra å være en skygge av meg selv til å bli endel av den tredimensjonale virkeligheten jeg tidvis hadde kjent i oppveksten. Jeg hadde allerede gått i et kristen ungdomskor en stund, og motvillig hadde jeg begynt å kalle meg” troende”. Det å tro var på dette tidspunktet tosidig for meg. Jeg tvilte ikke på at Vår Herre fantes, men jeg var så inderlig sint og hadde motstand mot å slippe han til i mitt liv. For meg som hadde kjent på og sett en kraft tidligere i livet ble det etterhvert naturlig å forsone seg med min egen tro. Nå var ikke det et spesielt dramatisk valg. Bevegelsen jeg var endel av var både inkluderende og ganske kul å være med i. Troen endret imidlertid form og gikk fra å være en rent fysisk og åndelig opplevelse til å bli en mer “intellektuell” tro med noe mer distanse til det jeg i dag skjønner er den Hellige Ånd.
FOTO: Ingleson
Årene gikk, og det skulle ta lang tid før jeg igjen gjenopplevde åpenbaring av det lyset som hadde fulgt meg i barndommen. Da jeg passerte femti år valgte jeg å takke ja til et opphold på Modum bad for å bearbeide det mørket og de traumene som hadde preget meg og som tidvis laget skygger over den hverdagen som i utgangspunktet var fylt med gleder og gode opplevelser. Tidvis kjente jeg mer og mer på den “utslittheten” som jeg kjente så alt for godt igjen fra min barndom og den ønsker jeg virkelig ikke å ha mer av i mitt liv. Etterhvert hadde sporene av en mørk barndom blitt for tunge å bære ved siden av et vanlig familieliv og et hektisk arbeidsliv. Utmattelsen tok sakte men sikkert overhånd kombinert med en stadig sviktende fysisk helse. Takknemlig og dedikert takket jeg ja til dette opphold på Modum bad for behandling av PTSD. Det skulle vise seg å bli et vendepunkt i mitt liv!
FOTO: Modum bad brosjyre
Modum Bad er, i tillegg til å være en behandlingsinstitusjon, en diakonal institusjon som legger vekt på den åndelige og eksistensielle dimensjonen ved livet. På området ligger også Olavskirken som er Modum Bads egen kirke. Sykehuset har også ansatt to prester tilbyr sjelesorg/samtaler med fokus på eksistensiell og åndelig omsorg. Disse har ansvar for gudstjenestelivet i Olavskirken. For meg var dette en ekstra trygget med tanke på den troen som hadde fulgt meg i mange år. Lite ante jeg imidlertid at jeg nok en gang skulle oppleve å møte lyset som jeg kjente så godt fra barndommen.
En stille formiddag gikk jeg inn å satt meg i Olavskirken. Jeg ble sittende en liten stund å be, men var raskt på vei ut igjen for stillheten kjentes utrolig skremmende ut. Så tok tankene mine en annen retning og jeg utfordret meg selv til å bli sittende. Etter en stund kom tårene, de som i så mange år hadde vært innestengt i et bortgjemt og innkapslet rom. Så løftet jeg hodet og der, rett foran meg ved alteret strømmet lyset inn av et vindu. Et lys som fylte kirken og omsluttet meg fullstendig. Det var det lyset jeg tidligere hadde kjent som en ildkule som nå flommet inn i kirken som en åpenbaring av varme og trygghet.
Da kjente jeg at jeg virkelig var kommet hjem. Her var den hjelpen og den omsorgen jeg et helt liv hadde ventet på. Umiddelbart skjønte jeg at det endelig var min blitt tur til å løftes ut av barndommens mørke. Så lå det selvfølgelig mange tøffe tak foran meg, men jeg visste jeg endelig var kommet hjem!
«Som når et barn kommer hjem om kvelden og møter en vennlig favn, slik var det for meg å komme til Gud, jeg kjente at der hørte jeg hjemme. Det var en plass i Guds store rom, en plass som lenge ventet meg. Og jeg kjente: Her er jeg hjemme, jeg vil være et barn i Guds hjem.»
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
En litt dramatisk overskrift, men ganske nær sannheten allikevel. Høsten er en utrolig vakker årstid med sin fantastiske farger som jeg virkelig elsker! Før alt visner og naturen forbereder seg på en kald vinter står den i brann, sånn litt for å takke for seg! Tidligere var jeg mye ute i naturen og gledet meg over årstidens vakre farger, men etter helsa gjorde opprør blir det kun kortere turer når været tillater det. Å når sant skal sies er det litt for sjelden for det er mye regn her på Vestlandet i disse dager.
Jeg har de siste fem, seks årene vært plaget med Revmatisme og vært relativt dårlig. Det er ikke til å legge skjul på at høsten og vinteren er årstider som byr på sterkere smerter enn eller i løpet av året. Jeg har imidlertid fått en fantastisk medisin mot sykdommen, nemlig en mild form for immunbehandling. Dette er en form for immunbehandling som brukes mot kroniske og alvorlig betennelsestilstander som blant annet revmatisme. Denne behandlingen gjør at jeg store deler av året har lite smerter. Når høsten og vintersesongen kommer, melder symptomene seg dessverre mer aggressivt enn resten av året.
Jeg har heldigvis den fantastiske egenskapen å kunne leve i nuet og gruer meg i liten gad til det som måtte komme. Allikevel blir jeg år etter år blir “tatt på sengen” når jeg i løpet av september kjenner at smertene blir sterkere og dagene tyngre. Jeg har jo vært “bortskjemt” noen måneder med god helse og opplever det litt som å få sykdommen på nytt igjen. Så da blir det noen uker med realitetsorientering og tilrettelegging. Da går det i ull, ull, ull og ull og varmeteppe i sengen.
Det beste er imidlertid nedtelling til høstens vitamininnsprøyting : opphold i varmere strøk! I midten av oktober, når kroppen virkelig kjenner det er forbundet med smerte å ha revmatisme, gjør jeg som trekkfuglene og flyr sørover. Et etterlengtet opphold ved Middelhavet vinker i det fjerne, så nå har jeg begynt å telle ned til vi reiser den 17. oktober. Der venter sol og en “sommervarme” akkurat som jeg elsker den på gjennomsnittlig 22 grader! Å få delt opp høsten og forvinteren er et vidunderlig privilegium for en verkende kropp!
FOTO: Ingleson
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
Det er fredag ettermiddag og litt rolig etter ganske hektiske uker. Noen ganger lurer jeg faktisk på hvordan mennesker klarer å ha tid til alt praktisk og sosialt som må skje utenfor arbeidstid. Jeg bruker jo hele døgnet på ting andre må gjøre i tillegg til jobb. For meg blir helt enkle hverdagsting svært tidkrevende og mentalt utfordrende. Så skjønner jeg jo at det henger sammen med helsesituasjonen. Det er jo faktisk funksjonsevnen, eller snarere mangel på sådan, som er årsaken til at jeg ikke jobber. De siste to ukene har jeg imidlertid brukt mye energi på ting jeg tenker burde gå relativt fort. Det har det altså ikke gjort. Noe skyldes selvfølgelig min mangel på hukommelse og konsentrasjon, men jeg vil påstå at mye av tiden som har gått med skyldes at ting ikke fungerer.
For litt over en uker siden tok jeg kontakt med skatteetaten i forbindelse med innbetaling av restskatt. På telefon ble det imidlertid svart at det var 164 minutters ventetid, så jeg benyttet gladelig muligheten til å bli oppringt tilbake. Jeg er av de som da blir litt stressa når jeg venter på en slik “automatisk tilbakeringing” så jeg svarer ikke på andre samtaler og holder meg relativt klar til å svare. Timene og dagen gikk men jeg fikk ingen oppringning. Formiddagen etter forsøkte jeg meg igjen og valgte å vente i kø. Jeg fikk da snakke med en hyggelig dame som skulle ringe meg tilbake så jeg pustet lettet ut.
Helgen gikk og da vi kom til mandag må jeg si jeg var temmelig irritert. Jeg ringte opp nok en gang og ventet på en slik “automatisk tilbakeringing” uten resultat. Da bestemte jeg meg for å sende inn en skriftlig henvendelse og fant ut at Altinn hadde et skjema for akkurat det jeg trengte hjelp til. Lykkelig var jeg da det ble sendt. Klok av skade ringte jeg dagen etter inn for å sjekke at det var mottatt og det var det! Det ble notert ned at jeg hadde ringt med beskjed at jeg kom til å bli oppringt påfølgende dag.
Hele onsdag formiddag gikk jeg å ventet men da det nærmet seg kl 15 ringte jeg relativt indignert opp igjen for å få saken ut av verden. På telefon ble det imidlertid svart at det var 96 minutters ventetid så jeg brukte naivt nok “automatisk tilbakeringing”. Jeg skal innrømme at jeg ikke hadde tillit til at det kom til å komme noen telefon. men litt over kl 17 ringte en hyggelig dame opp og lurte på hva hun kunne hjelpe meg med. Da jeg forklarte saken konkluderte hun med at det var andre enn de i “førstelinjen” som måtte svare på og at de nå hadde gått for dagen. Hun anbefalte meg derfor å ringe opp igjen tidlig morgenen etterpå. Klokken 10.00 torsdag morgen, en uke og syv telefoner senere, fikk jeg tilslutt svar og mulighet for å snakke med rette vedkommende. Jeg var selvfølgelig glad for å få relevant hjelp, men blir ganske irritert av hele greia. Det skal da ikke være slik?
FOTO: Canva
Så opplever jeg altså noe av det samme igjen i forbindelse med opprettelse av ny konto i banken med tilhørende bankid denne uka. Telefoner med informasjon om at vi måtte møte opp personlig, noe vi gjorde innenfor den relativt begrensede åpningstiden frem til kl. 15.00. Hva gjør folk som har en jobb de ikke kan gå fra? Nok en gang skar det seg. Vi fikk informasjon om at papirene ikke ble sendt over til rett instans. Nye oppringninger og lovnad om “tilbakeringing” uten at noe skjedde og nye runder med nye telefoner og ventinger. Hele ni telefoner måtte til for å komme til bunns i dette. Jeg blir ganske matt jeg! Det er jo nesten vanskeligere enn å forsere den Kinesiske mur for å nå igjennom!
Å ja, jeg høres sikkert ut som en sur gammel kjerring som syter å klager, men det var da virkelig ikke sånn før? Jeg har opp igjennom livet jobbet ulike steder med alt fra telefonsalg av feriereiser til leder i offentlig sektor og vi rinte da opp når vi hadde sagt vi skulle det. Vi fulgte da opp henvendelser, både skriftlige og muntlige. En gul post-it lapp på skrivebordet eller en “huskeliste” lå klar til bruk for å notere på for at ting gikk skulle gå i glemmeboken. Nei alt var mye bedre før, da hadde vi arbeidsmoral!
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
Sinne er en enkel emosjon, den er liketil og løsningsfokusert. Mange vil si den er primitiv, men de fleste er enige om at det er en av alle de følelsene vi har som er nødvendig for å overleve.
Følelsen «sinne» er en av syv grunnleggende følelser inne i oss, som inkluderer glede, avsky, frykt, overraskelser, forakt og tristhet. Sinne gjør kroppen beredt til kamp, men du kan øve på å gi « ditt sinne» et utrykk som er mer modent og bruke det konstruktivt i stedet for destruktivt.
Sinne er altså nødvendig, men holdes dessverre sjelden frem som spesielt prisverdig. Til det kjenner vi altfor godt den ekstreme varianten og skyggesiden av sinne som manifesterer seg som utagering, aggresjon og vold. Mange blander dessverre sinne med utagering, aggresjon og vold. Derfor kan det ofte føles livsfarlig å bli sint.
Utagering, aggresjon og vold handler om å påføre andre skade, mens sinne er en følelse. Den er ikke farlig eller negativ i seg selv, og kommer ofte som reaksjon på at noen har tråkket over dine grenser, ignorert hva du trenger, krenket eller skadet deg, vært urettferdig og slem mot deg eller andre, og det å føle sinne i slike sammenhenger er som regel adaptivt og sunt.
FOTO: Canva
Når så dette sinne stormer i oss, gjør det rett og slett fysisk vondt. Vi får skyldfølelse, blir urolige og får angst. Vi er redd for sinne fordi vi tror det gjør oss aggressive. Paradoksalt nok er det ofte motsatt. Når vi aksepterer at følelsene finnes i oss, selv om vi ikke liker dem, slipper vi å la oss diktere av dem.
Når vi er sinte eller oppbrakte, kan vi derfor trenge litt tid for oss selv, til følelsene har roet seg noe. Det er en grunn til at vi ble sinte eller såret, og den er det viktig å ta opp med den det gjelder. Å gjøre dette på en overveid og konstruktiv måte, er først mulig når følelsene har roet seg en god del, men gjerne ikke helt. Vi trenger litt mot for å ta opp problemet på en tydelig, men vennlig måte.
Det konstruktive sinnet setter tydelige grenser slik at ens integritet og dem man er glad i kan beskyttes. Det er med andre ord en form for selvivaretakelse. Når man ikke har tilgang til det grensesettende sinnet øker risikoen for at man tilpasser, føyer og underkaster seg andre og blir dominert.
Sinnet vårt sier: Jeg vil noe med deg. Du tråkker over mine grenser, og jeg bryr meg nok om oss begge til at jeg reagerer. Når jeg viser deg hvor grensen min går og hva jeg forventer av deg, betyr det at jeg inviterer deg til å gjøre det samme. Bare da kan vi være oss selv – sammen.
FOTO: Canva
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
