Side 7

Det er fredag ettermiddag og litt rolig etter ganske hektiske uker. Noen ganger lurer jeg faktisk på hvordan mennesker klarer å ha tid til alt praktisk og sosialt som må skje utenfor arbeidstid. Jeg bruker jo hele døgnet på ting andre må gjøre i tillegg til jobb. For meg blir helt enkle hverdagsting svært tidkrevende og mentalt utfordrende. Så skjønner jeg jo at det henger sammen med helsesituasjonen. Det er jo faktisk funksjonsevnen, eller snarere mangel på sådan, som er årsaken til at jeg ikke jobber. De siste to ukene har jeg imidlertid brukt mye energi på ting jeg tenker burde gå relativt fort. Det har det altså ikke gjort. Noe skyldes selvfølgelig min mangel på hukommelse og konsentrasjon, men jeg vil påstå at mye av tiden som har gått med skyldes at ting ikke fungerer.

For litt over en uker siden tok jeg kontakt med skatteetaten i forbindelse med innbetaling av restskatt. På telefon ble det imidlertid svart at det var 164 minutters ventetid, så jeg benyttet gladelig muligheten til å bli oppringt tilbake. Jeg er av de som da blir litt stressa når jeg venter på en slik “automatisk tilbakeringing” så jeg svarer ikke på andre samtaler og holder meg relativt klar til å svare. Timene og dagen gikk men jeg fikk ingen oppringning. Formiddagen etter forsøkte jeg meg igjen og valgte å vente i kø. Jeg fikk da snakke med en hyggelig dame som skulle ringe meg tilbake så jeg pustet lettet ut.

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Helgen gikk og da vi kom til mandag må jeg si jeg var temmelig irritert. Jeg ringte opp nok en gang og ventet på en slik “automatisk tilbakeringing” uten resultat. Da bestemte jeg meg for å sende inn en skriftlig henvendelse og fant ut at Altinn hadde et skjema for akkurat det jeg trengte hjelp til. Lykkelig var jeg da det ble sendt. Klok av skade ringte jeg dagen etter inn for å sjekke at det var mottatt og det var det! Det ble notert ned at jeg hadde ringt med beskjed at jeg kom til å bli oppringt påfølgende dag.

Hele onsdag formiddag gikk jeg å ventet men da det nærmet seg kl 15 ringte jeg relativt indignert opp igjen for å få saken ut av verden. På telefon ble det imidlertid svart at det var 96 minutters ventetid så jeg brukte naivt nok “automatisk tilbakeringing”. Jeg skal innrømme at jeg ikke hadde tillit til at det kom til å komme noen telefon. men litt over kl 17 ringte en hyggelig dame opp og lurte på hva hun kunne hjelpe meg med. Da jeg forklarte saken konkluderte hun med at det var andre enn de i “førstelinjen” som måtte svare på og at de nå hadde gått for dagen. Hun anbefalte meg derfor å ringe opp igjen tidlig morgenen etterpå. Klokken 10.00 torsdag morgen, en uke og syv telefoner senere, fikk jeg tilslutt svar og mulighet for å snakke med rette vedkommende. Jeg var selvfølgelig glad for å få relevant hjelp, men blir ganske irritert av hele greia. Det skal da ikke være slik?

Så opplever jeg altså noe av det samme igjen i forbindelse med opprettelse av ny konto i banken med tilhørende bankid denne uka. Telefoner med informasjon om at vi måtte møte opp personlig, noe vi gjorde innenfor den relativt begrensede åpningstiden frem til kl. 15.00. Hva gjør folk som har en jobb de ikke kan gå fra? Nok en gang skar det seg. Vi fikk informasjon om at papirene ikke ble sendt over til rett instans. Nye oppringninger og lovnad om “tilbakeringing” uten at noe skjedde og nye runder med nye telefoner og ventinger. Hele ni telefoner måtte til for å komme til bunns i dette. Jeg blir ganske matt jeg! Det er jo nesten vanskeligere enn å forsere den Kinesiske mur for å nå igjennom!

Å ja, jeg høres sikkert ut som en sur gammel kjerring som syter å klager, men det var da virkelig ikke sånn før? Jeg har opp igjennom livet jobbet ulike steder med alt fra telefonsalg av feriereiser til leder i offentlig sektor og vi rinte da opp når vi hadde sagt vi skulle det. Vi fulgte da opp henvendelser, både skriftlige og muntlige. En gul post-it lapp på skrivebordet eller en “huskeliste” lå klar til bruk for å notere på for at ting gikk skulle gå i glemmeboken. Nei alt var mye bedre før, da hadde vi arbeidsmoral!

Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.

MEDLEMSGRUPPE

BLOGGSIDE

INSTAGRAM

8 kommentarer

20.09.202224.09.2022

Hvorfor blir jeg så sint?

Blogg

Sinne er en enkel emosjon, den er liketil og løsningsfokusert. Mange vil si den er primitiv, men de fleste er enige om at det er en av alle de følelsene vi har som er nødvendig for å overleve.

Følelsen «sinne» er en av syv grunnleggende følelser inne i oss, som inkluderer glede, avsky, frykt, overraskelser, forakt og tristhet. Sinne gjør kroppen beredt til kamp, men du kan øve på å gi « ditt sinne» et utrykk som er mer modent og bruke det konstruktivt i stedet for destruktivt.

Sinne er altså nødvendig, men holdes dessverre sjelden frem som spesielt prisverdig. Til det kjenner vi altfor godt den ekstreme varianten og skyggesiden av sinne som manifesterer seg som utagering, aggresjon og vold. Mange blander dessverre sinne med utagering, aggresjon og vold. Derfor kan det ofte føles livsfarlig å bli sint.

Utagering, aggresjon og vold handler om å påføre andre skade, mens sinne er en følelse. Den er ikke farlig eller negativ i seg selv, og kommer ofte som reaksjon på at noen har tråkket over dine grenser, ignorert hva du trenger, krenket eller skadet deg, vært urettferdig og slem mot deg eller andre, og det å føle sinne i slike sammenhenger er som regel adaptivt og sunt.

Når så dette sinne stormer i oss, gjør det rett og slett fysisk vondt. Vi får skyldfølelse, blir urolige og får angst. Vi er redd for sinne fordi vi tror det gjør oss aggressive. Paradoksalt nok er det ofte motsatt. Når vi aksepterer at følelsene finnes i oss, selv om vi ikke liker dem, slipper vi å la oss diktere av dem.

Når vi er sinte eller oppbrakte, kan vi derfor trenge litt tid for oss selv, til følelsene har roet seg noe. Det er en grunn til at vi ble sinte eller såret, og den er det viktig å ta opp med den det gjelder. Å gjøre dette på en overveid og konstruktiv måte, er først mulig når følelsene har roet seg en god del, men gjerne ikke helt. Vi trenger litt mot for å ta opp problemet på en tydelig, men vennlig måte.

Det konstruktive sinnet setter tydelige grenser slik at ens integritet og dem man er glad i kan beskyttes. Det er med andre ord en form for selvivaretakelse. Når man ikke har tilgang til det grensesettende sinnet øker risikoen for at man tilpasser, føyer og underkaster seg andre og blir dominert.

Sinnet vårt sier: Jeg vil noe med deg. Du tråkker over mine grenser, og jeg bryr meg nok om oss begge til at jeg reagerer. Når jeg viser deg hvor grensen min går og hva jeg forventer av deg, betyr det at jeg inviterer deg til å gjøre det samme. Bare da kan vi være oss selv – sammen.

Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.

Dreven husmor, fullstendig tom for middagsideer!

Blogg

Jeg er av de som har vokst opp med posesuppe, spaghetti à la Capri og Findus fiskepinner til middag. Da jeg ble født var min mor ”ferdig” med å være husmor og det enkleste var ofte det beste. I tillegg var pølser hennes store favoritt, og jeg lyver ikke når jeg sier vi hadde pølser to til tre ganger i uka! Ikke spesielt spennende eller ernæringsrikt, men veldig lettvint. Det bidro imidlertid til at jeg selv bestemte meg for å lage mat fra bunnen da jeg flyttet hjemmefra.

Hungeren etter ”ordentlig mat” med spennende smaker var stort, og lysten til å lage mat var definitivt til stede. Jeg er heldigvis av den generasjonen som hadde heimkunnskap på skolen. Selv det å lære å lage saus uten klumper var en sann glede. Vi hadde altså god gammeldags heimkunnskap der vi lærte å tilberede maten før vi høytidelig spiste den og vasket opp etter oss!

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg hadde fortsatt kokeboka fra heimkunnskapen. Så fikk jeg faktisk ”Den rutete kokeboken” av Ingrid Espelid Hovig i gave da jeg flyttet på hjemmefra. En god start på veien mot å bli en habil matlager. Det hender fortsatt jeg tar fram disse bøkene når jeg skal lage kjøttkaker eller hønsefrikassé. Å ja, det er retter jeg fortsatt lager fra bunnen! Så har det gradvis kommet mer fristene retter på menyen, men det er ikke alt jeg har hatt mot til å lære meg. Asiatisk mat og sushi for eksempel, er ikke mat som blir servert hjemme hos meg. Da er det nok heller lapskaus som står på menyen en vanlig søndagsettermiddag!

Etter hvert har nok kreativiteten dabbet noe av, så det har fort gått i de samme vante rettene. Noe av spenningen i det å lage mat er også blitt borte etter 35 år ved kjøkkenbenken. Å det gjelder vist ikke bare meg. I jakten på gode ideer har jeg lest mye om temaet. Middagsplanleggingen er for mange en hodepine og halvparten av oss er misfornøyde med egne menyvariasjoner. Det er altså flere enn meg som sliter med det samme! Det står ikke på evne og lyst til å lage nye retter, men det er liksom enklere å lage det jeg kan fra før, for da vet jeg hva jeg trenger å handle uten å måtte slå opp i kokebøker eller menyhefter.

Å sånn har det vært i mange år.

Nå har jeg imidlertid tatt rev i seilene og tatt tak i dette mer systematisk i form av ukentlige middagsplanlegging. Målet har vært å forsøker å implementere en ny retter hver uke. Det er endel nye ingredienser og tilberedningsmetoder å forholde seg til, og ikke alt alt faller like godt i smak, men jeg har faktisk klart å bygge opp en liten “oppskriftsbank” allerede! Å det gjør jeg på datamaskinen. En positiv ringvirkning av dette er at det er lett å lage handlelister og å handle mer økonomisk. Så har jeg et godt stykke igjen før jeg kan kalle meg kreativ!

Uten alenetid blir jeg “ei megge”

Blogg

Jeg blir “ei megge” hvis jeg ikke får tid og rom til å være for meg selv i stillhet. Jeg blir sur, grinete, utålmodig og lite koselig for mine medmennesker å være sammen med rett og slett. Ikke er jeg spesielt sosial anlagt heller. Det går ikke på at jeg ikke mestrer sosiale sammenhenger, jeg har rett og slett ikke behov for å fylle opp hverdagen med ytre stimuli hele tiden for å ha det bra. Det betyr ikke at jeg sitter alene hele tide, men at jeg forsøker å balansere behovet for stillhet med sosial kontakt.

Så har det ikke vært sånn bestandig. Tvert imot! Jeg har vært et svært engasjert menneske helt fra jeg var ung. Deltatt i organiserte fritidsaktiviteter, frivillig arbeid og politisk engasjement. Jeg har hatt jobber som har krevd langt utover syv timers arbeidsdag og jeg har stilt opp så godt jeg har kunnet for venner og familie. Sakte men sikkert nådde jeg imidlertid et bristepunkt og helsen sviktet og kroppen kollapset.

Om kroppen kollapser fordi helsen svikter eller helsen svikter på grunn fordi kroppen er overbelastet er et spørsmål som nok flere enn meg har stilt seg. Resultatet blir i grunnen det samme uansett. Etter flere års rehabilitering har jeg imidlertid funnet min egen rytme og den krever altså at jeg har en viss grad av stillhet rundt meg. Så tror jeg nok flere enn meg har godt av litt stillhet i hverdagen selv om noen opplever stillhet som truende og kjedelig.

Jeg er stille når jeg skriver! Jeg “øser” fra et overskudd av tanker som ligger og skvulper i hjernen, og følelser som sitter i kroppen. Det kjennes godt ut å skrive, og jeg tenker klarere når jeg får satt tankene ned på en ubeskrevet hvit side. Da får jeg sortert jeg får plassert det jeg føler. Jeg er også stille når jeg strikker. Aktiviteten er i utgangspunktet beroligende. Samtidig er den rytmiske repetisjonen av bevegelser med på å gjør meg konsentrert. Grubling og problematiske tanker må ta en pause. Strikkingen er for meg en terapeutisk effekt og kan motvirke stress.

Så synes jeg innimellom det er utrolig deilig, eller faktisk helt nødvendig, å ha noen timer for meg selv uten å måtte forholde meg til andre mennesker. Jeg regner med at det er et behov de fleste kjenner på selv om det ikke alltid lar seg tilfredstille.

En teori bygget på en løgn!

Blogg

Politiet hadde en teori, og ut fra denne teorien bygget de sin sak. Det som skjedde i kjølvannet av dette er ikke bare en rettsskandale, men også et grunnleggende samfunnsproblem. I kampen for å «ta rotta» på syndebukken har politi, rettsvesen og et helt samfunn ni tidig kjempet for å «bevise» at denne teorien faktisk var korrekt!

Helt siden Viggo Kristiansen den 18. februar i fjor fikk gjenopptatt sin sak har det vært skrevet side opp og side ned med spekulasjoner, logiske tankerekker og juridiske refleksjoner om hvorvidt Viggo Kristiansen er skyldig eller uskyldig i drapene i Baneheia.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg selv har deltatt i denne debatten med stort engasjement og til tider knallharde debattinnlegg. Det er kanskje ikke så unaturlig, saken har siden 2004 opptatt meg, i tillegg til at kriminologi som fag og justismord som fenomen alltid har interessert meg.

Som fagperson er jeg imidlertid opplært til at ethvert standpunkt begrunnes, i den grad det er mulig, i faktiske forhold, den aktuell situasjon og tilgjengelig historikk. Det er definitivt viktig å mestre en slik form for analytisk og granskende tilnærming når en ønsker å belyse et sakskompleks debattmessig.

I en sak som dette, der man på nytt skal vurdere om Viggo Kristiansen skyldig eller uskyldig i det han er dømt for, er selvfølgelig det juridiske aspektet høyst nødvendig å få belyst så godt som overhodet mulig. Alle berørte parter og vi som samfunn skal i utgangspunktet ha tillit til at rettssikkerheten blir tilstrekkelig godt ivaretatt.

Saken er gjenåpnet, etterforsket på nytt og en innstilling er nå oversendt Riksadvokaten. De involverte partene, og samfunnet ellers, venter nå på den endelige konklusjonen. I mellomtiden kan vi lese reportasjer, kronikker og se TV innslag der ivrige journalister setter søkelys på noen av puslespillbrikkene som har kommet frem for å forsøke å lage et «visuelt bilde» av hva som kan bli fasiten.

I realiteten står her ovenfor en sak med to ulike og svært motstridene historier der vi vet at den ene av historiene som fortelles er sann, mens den andre historien faktisk må være basert på en grov løgn. Vi vil, på tross av denne ny etterforskning, aldri få svaret på hva som faktisk skjedde denne skjebnesvangre dagen i Baneheia. Jeg våger imidlertid å påstå at en av hovedgrunnene til dette er så «enkel» som at politi og rettsvesen i alle disse årene har satt himmel og jord i bevegelse for å opprettholde den historien som har passet best med «den opprinnelige teorien».

For hvorfor har vi som samfunn og individ så stort problemer med å tro at et menneske, i dette tilfellet Viggo Kristiansen, faktisk snakker sant?

Hvilken virkelighetsbeskrivelse vi mennesker tror på handler, til sjuende og sist, om en etisk og moralsk refleksjon og evne til å bestemme seg for hvilke historier en subjektiv har tillit til.

For meg har det derfor blitt påtvingende nødvendig å ta stilling til hvilken historie jeg faktisk skal tro på ut fra et personlig ståsted rent etisk og moralsk. Som et tenkende menneske med evne til å håndtere etisk vanskelige situasjoner mener jeg også at dette er min plikt å gjøre i praksis.

Jeg har, ikke overraskende, falt ned på følgende som for meg er viktig å «proklamere» før selve fasiten foreligger:

Jeg tror, fra dypet av mitt hjerte, at Viggo Kristiansen har snakket sant hele tiden når han, fra dag en, har holdt fast på sin forklaring om at han var i bua da drapene skjedde. Jeg tror videre at Jan Helge Andersen er den som hele tiden har løyet og fått god hjelp av instanser som politiet, rettsvesen og media til å «skape» sin egen løgnhistorie slik at den passer med de teoriene politiet hadde fra første stund.

Så håper jeg at det norske samfunn som helhet, men også hver enkelt person, er i stand til å gjennomføre samme «moralske øvelse» for å konkludere med hvem faktisk har fortalt den hele og fulle sannheten fra dag en!

FOTO: Skjermbilde Nyhetskanalen TV2 17.11.21

Sunt og godt, men alt for dyrt!

Blogg

Som overvektige har jeg etterhvert blitt nødt til å ha fokus på hva jeg spiser. De senere årene er helsa blitt så vidt skranten, at å trene bort overflødige kilo er en saga blott! Veien til et ”lettere liv” handler i hovedsak om hva jeg putter inn i munnen. Det er ikke noe negativt. Alle har godt av et kosthold med variert og sunn mat.

Jeg er imidlertid av de som er litt for glad i de fete og velsmakende meieriproduktene som verken er bra for vekten eller kolesterolet. Det gjør det selvfølgelig litt enklere å vite hvilke i ende jeg skal begynne når jeg jobber meg nærmere et sunt kosthold. Første steg er å kutte ut smør, fløte, rømme og fete oster. En god start som nok gir resultater på relativt kort tid, men krevende på sikt.

Det er som regel en grunn til at vi spiser de matvarene vi gjør og for meg smaker mat uten disse meieriproduktene tørt og kjedelig ut. Uansett forslag til erstatningsprodukter kjennes knekkebrød uten smør på ut som å tygge på papp! Det er tørt, smakløst og vanskelig å svelge! Å ja, mange vil nok si at det er en vanesak og en overgangsfase. I så fall, er dette en svært lang overgangsfase som blir alt for lang for meg!

For meg blir derfor veien mot et sunnere kosthold en reise i en kreativitet og positiv tilnærming til nye matvarer. Det finnes nemlig en mengder av matvarer som er fristende, sunne og smakfulle. Ta frokosten f. eks. Jeg har nok hatt en tendens til å kost meg med fine rundstykker, smør og syltetøy. Grovt brød av spelt med salat og kyllingfilet toppet med litt paprika og spirer er et godt og mye sunnere alternativ til det! I helgen går det til og med an å ta et tynt lag med frokostsalat på skiven under alle de andre delikatessene! Det smaker godt og gir god samvittighet.

MEN

For det er et stort men. Det ser ikke ut som detaljvarehandelen og kostholdsekspertene tenker likt når det gjelder tilnærmingen til den sunne maten. En skulle jo tro at begge disse aktørene var opptatt av å stimulere til vekst i salget av sunne varer. Det er dessverre ikke tilfelle! Kostholdseksperter har nemlig ikke samme grunnleggende forståelse for prissetting, tilbud og etterspørsel som detaljvarehandelen har.

Kostholdsekspertene er riktignok opptatt av at vi forbrukere har et bredt tilbud av sunn mat, å det har vi heldigvis fått etter hvert. Detaljvarehandelen derimot er mer opptatt av at økt etterspørsel etter sunne matvarer gir en åpning får å heve prisene. De er jo, som alle andre aktører, avhengig av å tjene penger på salget av sine produkter. Men er de virkelig avhengig av å tjene så godt?

Ta nå den velkjente brødskiven til frokost noe mange nordmenn spiser fordi frokost er dagens viktigste måltid og det er sunt! Flere og flere kostholdseksperter peker på nødvendigheten av grovere korn og mindre sukker og saltinnhold i nettopp brød. Det har detaljvarehandelen definitivt fått med seg!

Et kneippbrød koster fra ni kroner og oppover mens et speltbrød faktisk koster opp mot førtifem kroner. Mange av oss får høre vi er ”snobbete” når vi kjøper dette dyre brødet og langt fra alle har råd til å kjøpe det sunne brødet!

Min løsning er blitt å bake mitt eget brød! På den måten vet jeg hva som er av ingredienser i brødet. Jeg kan kutte ned på sukker og saltinnhold, og jeg kan tilføre grovt korn og frø etter smak og behag. På toppen av alt blir det mye billigere. Tre hjembakte brød til prisen av ett speltbrød! Jeg sitter faktisk igjen med noen ekstra kroner til et sunnere påleggsalternativ. Det er imidlertid ikke alle som har anledning eller kunnskap nok til å bake eller lage maten selv. Noen sliter med tidsklemma og noen er ikke vokst opp med hjemmelaget mat.

Undervisningen i skolen er heller ikke den samme. Kostholdsfaget har en så liten plass i norsk skole at langt fra alle elever som går ut 10. klasse har nok praktisk kunnskap til å fremme gode matvaner for seg selv. Det er nemlig mest fokus på teori i dagens mat og helsefag. Elevene lærer om norsk matkultur og historie, og de blir kjent med andre matkulturer. Dette er i seg selv en viktig kunnskap, men det bringer oss ikke nærmere det kostholdet dagens kostholdseksperter etterlyser. Så hva gjør vi?

Jeg leste for en stund siden et innlegg som presenterte en relativt kreativ og svært interresant tilnærming i til problemet.

«På samme måte som man har skrudd opp prisene på alkohol for å holde alkoholkonsumet på et så lavt nivå som mulig, burde man senke prisene på ernæringsriktig mat og vurdere å øke prisene på de matvarene man helst bør holde seg unna. Det er det eneste tiltaket som kan bidra til å snu fedmeepidemien som er i ferd med å utvikle seg blant (fattige) barn og unge. For mange norske familier blir ikke bare hva de spiser, men hva de faktisk har råd til å spise!»

Kanskje ikke det mest seriøse og gjennomførbare forslaget, men satt på spissen er det veldig mye sant i det som skrives der!

«Indian summer»

Blogg

September er en måned som kan by på all slags vær fra deilig sol til kulde og regn! Plutselig kan en imidlertid oppleve fantastiske dager der sommeren fortvilet forsøker å klamre seg fast!

På folkemunne blir det ofte kalt «Indian summer», Et kjent kallenavn på sommervær som opptrer etter at høsten har satt inn.

Etter mange år boende på Larkollen, har jeg nok tatt disse dagene forgitt. Larkollen er jo som oftest velsignet med overflod av solfylte dager fra mars til september!

Årets sommer, boende litt nord for Bergen, har lært meg at dette ikke er en luksus som er alle forunt. Etter å ha reist mange turer over fjellet de siste ti årene var jeg for så vidt forberedt på det, men det er definitivt forskjell på det en forestiller seg i teorien og det en opplever i praksis!

De siste dagene her på Østlandet har derfor vært ren sjelebot for min del med sol og etterlengtet varme. Så «rant det meg i hu» noen verselinjer som ganske godt beskriver hvordan disse dagene virkelig har vært en uvurderlig gave for både kropp og sinn!

Å vandre langs en solfylt vei

og ta det som det faller seg –

og kunne dette uten grunn –

det er å være ung.

Heljar Mjøen

Så kjennes kanskje ikke kroppen særlig ung ut, men i sjel og sinn er følelsen av å være ungdom min!

Langs Akerselva

Blogg

Noen ganger i livet kan en drøy time i et hektisk hverdagsliv romme fred og ro, skjønnhet og sjelefred! Hvis en virkelig tar seg tid til være i nuet kan en sånn mulighet romme tusenvis av små sekunder med lykke!

Vi er for tiden på Østlandet, og i dag byr Oslo på en smak av sommer. Tiden østpå brukes effektivt så jeg har avtale med to nære venninner. Sånt må man prioritere de få gangene en har anledning.

Midt mellom disse avtalene dukket det altså opp en mulighet til å tusle nedover Akerselva fra Bjølsen til Olaf Ryes plass. En tur Vår Herre åpenbart valgte å benytte som reklame for Oslobyen! Vakrere kan jeg ikke huske å ha sett Akerselva. Så er nok det en sannhet med modifikasjoner fordi sommeren vestpå har være ganske grå!

Det er mange år siden jeg gikk her sist. Jeg flyttet ut av sentrum i 2012. Oslo har definitivt endrer seg på disse ti årene og blitt en urban hovedstad med er mylder av mennesker i alle aldre fra mange forskjellige verdenshjørner. Det kjente litt som å være på storbyferie; en liten bonus midt i en hektisk hverdag! Det er lett å forstå Lillebjørn Nilsen sin kjærlighet til Oslo.

Jeg er vokst opp med stor grad av sangglede og Lillebjørn Nilsens sanger ble både spilt og sunget titt og ofte! Han har virkelig satt spor og gitt ettertiden mange perler av noen sanger å glede seg over. Å her langs Akerselva blir jeg nettopp minnet på dette!

FAR HAR FORTALT

Lillebjørn Nilsen

Far har fortalt om byen slik den varfør bilene fylte våre gater.Den gang da luften var lyseblå og klarog fru Karlsen hadde hage med tomater!Med en sandhaug for de småder garasjen ligger nå.Jeg må gå på en asfalt som er kjedelig og grå.mens mennesket søker sin fremtid.

Men de gamle vil huske allting slik det var.De fjerne. men de gode gamle dager.Tenk alle minner som de gamle har:En togreise og en gammel slager.Et koselig hus som sto der før. En morsom radio-kåsør.Alt det som tiden hyller i sitt glemsels-slørmens mennesket søker sin fremtid.

Ja. tider skal komme. Tider skal forgå.Mye og mangt skal forandres.Noe skal vi miste. Annet skal vi få.Noen berømmes. Andre klandres.Jeg står her med min gitar.Så mange tanker som jeg har!Og jeg tror jeg tenker mest på det som tiden tarmens mennesket søker sin fremtid.

Men jeg vet en bro som er gammel. brun og stygg.På den står et skilt der du leser:«Hundrede Mand kan jeg bære paa min Rygg.men svigter om de alle marscherer.»Jeg sier: Hei. kom bli med meg!For vi kan trenge en som deg.Og leende barn skal leke i ditt spennog slippe små steiner ned i elva.Mens mennesket søker sin fremtid.

I dag tar jeg med meg dette gyllene øyeblikket og minnene fra fine sangstunder inn i Oslonatten og drømmer om en gang å flytte tilbake!

MEDLEMSGRUPPE

BLOGGSIDE

INSTAGRAM

4 kommentarer

03.09.202203.09.2022

Normal eller usosial?

Blogg

I vårt samfunn er vi vant til å tenke at de som er populære og har en stor vennekrets er de som virkelig lykkes sosialt. De fleste av oss opplever dette allerede fra vi begynner i barnehagen. Blant usikre og søkende barnehagebarn ser vi ganske raskt hvem som knekker den sosiale koden og hvem som blir «hengende etter». Senere blir dette bekreftet ute i skolegården med glade barnestemmer fra unger som leker sammen og blomster nettopp fordi de har funnet «sin gruppe».

Det er ikke like lett å legge merke til de som sniker seg rundt eller forsøker å gjemme seg nettopp fordi det kjennes skamfullt ut å ikke være en av disse som lykkelig har funnet hverandre. Så er det ikke tvil om at det for mange er sårt å bli ekskludert. Mange opplever å gå igjennom barndom og ungdom som mobbeoffer totalt isolert og utestengt fra «det gode selskap». Sånn har det vært til alle tider og selv om det stadig har blitt satt søkelys på dette tør jeg nok påstå at vi fortsatt har et langt stykke å gå.

Det er smertefullt å bli satt på sidelinjen i det sosiale felleskapet. Det gjør det heller ikke noe bedre at de som ekskluderes som oftest ser på dette som et resultat av hvem de faktisk er og måten de oppfører seg på. Barn tror at det som skjer rundt dem er et resultat av egne handlinger. Barn vokser opp i svært ulike omgivelser, noe som på sett og vis preger sosial kompetanse og evne til samspill. Å i vårt samfunn er altså det å «være en del av gruppen» og ha mange venner et tegn på å lykkes på den sosiale arenaen.

Etter hvert som vi vokser opp, finner de fleste av oss sin egen gruppe enten den er stor eller liten. Sosiale medier, TV og dagspressen speiler imidlertid et samfunn med verdier hvor vi raskt ser at det å være endel av et stort og betydningsfullt nettverk er det som virkelig betyr noe. Det er det som er definisjonen på «det normale». De andre, de som ikke er en del av dette, blir stemplet som mislykket med manglende sosial kompetanse. Så er dette selvfølgelig satt litt på spissen, men jeg opplever nok at sosial status og verdi ofte måles ut fra hvem og hvor mange man omgir seg med.

Selv er jeg av de som i veldig stor grad trives i mitt eget selskap. Min barndom var preget av utenforskap og sosial usikkerhet, men jeg hadde mine arenaer der jeg fikk stråle ut fra de ferdighetene jeg faktisk hadde. Det var vondt å ikke være endel av «gjengen» på skolen, men fantastisk å være «i teten» i min sport. Senere i livet var det mestringsfølelsen derfra som ga meg mot til å bli den jeg er i dag. Så er det ofte det vi ser blant barn og unge, at å være «flink til noe» faktisk bidrar til å styrke selvfølelsen og pågangsmotet videre inn i voksenlivet.

Det er imidlertid en ting jeg har grublet mer og mer på i det siste;

Er det sånn at vi mennesker faktisk er født forskjellige i forhold til hvilke behov for sosial kontakt vi har, eller er det slik at alle, før vi møter hverdagen i barnehage og skole, ønsker å ha samme grad av kontakt med andre?

Selvfølgelig er det slik at vi preges av våre erfaringer fra vi er født. Trygg tilknytning i barneårene gir godt utgangspunkt for å skape nye trygge relasjoner. Utrygg tilknytning derimot gir et utrygt utgangspunkt og usikkerhet i det å skape nye trygge relasjoner.

Vi mennesker er født med, og forsoner oss med, at vi er forskjellige med ulike evner og ulike behov. En som er god i løping vil gjøre det godt i idrett, men bli enda bedre hvis forholdene for trening og utvikling legges best mulig til rette. En som har sans for tall, vil også kunne bli god i matte, men blir en toppkandidat med trening og stimulering. Det er jo ikke sånn at alle blir ikke like flinke i løping eller matte selv om de faktisk får samme oppfølging.

Jeg tillater meg derfor å tro at behovet for sosial kontakt også er individuelt fra fødselen av. Så profiterer selvfølgelig alle på trygg tilknytning og god utviklingsstøtte, men noen er født mere sosial enn andre!

______________________________________

Dette er min hverdagsblogg. Så når skrivelysten tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.

MEDLEMSGRUPPE

BLOGGSIDE

INSTAGRAM

14 kommentarer

01.09.202201.09.2022

Høstfarger over Hardangervidda

Blogg

Norge har, med sine fire årstider en fantastisk vakker natur å by på. Landskapet her skifter fra kalde hvite vinter til spirende vår og fra blomstrende sommer til brennende høst. Hele fargepaletten vises som en rød tråd gjennom et år. Jeg synes imidlertid høstfargene i fjellet viser oss fargenyanser det er vanskelig å finne maken til.

I løpet av året kjører jeg mange turer mellom øst og vest. Hardangervidda er alltid mitt første valg frem til vinteren fester grepet. På turen over denne gangen opplevde jeg å kjøre langs den vakre Hardangerfjorden til Eidfjord i nydelig vær!

Langs veien inn mot Eidfjord bugner det av knallfargede rognebær så tunge at det nesten ser ut som de tynne stammen skal gi etter! Norge har en vakker natur hele året! Våren stråler når bjørka springer, men rogna om høsten et altså min favoritt. Kanskje fordi jeg elsker de ulike nyansene av det oransje mot de grønne bladene.

Så slynger veien seg videre opp over Måbødalen og fargene skifter i takt med høydemeterne. Luften blir skarpere og vannet i bekkene ser friskt og godt ut. Bjørka står i full fyr før tregrensa passeres. Ser en nærmere på vegetasjonen er det fascinerende hvordan det favner alt fra grått, gult og grønt til mørkerødt og solskinnet får det hele til å gløde enda sterkere.

På veien møter jeg tyske bobil turister som vil ha med seg de vakre de vakre høstfargene, og etter en alt for regntung sommer her i vest viser Hardangervidda seg fra sin beste side. Det er litt som Vår Herre minner oss på at naturen skjønnhet består helt uberørt av krig og naturkatastrofer.

DETTE ER MIN HVERDAGSBLOGG. SÅ NÅR SKRIVELYSTEN TAR OVERHÅND OG TANKENE FINNER VEIEN TIL TASTATURET LAR JEG HVERDAG VÆRE HVERDAG, OG TAR EN TUR INNERST I SJELEN FOR Å SPEILE DET MANGE KALLER ET LIV! NEDENFOR FINNER DU LINKER TIL MERE STOFF OM BLOGGEN OG HVA JEG SKRIVER OM.

MEDLEMSSIDEN

INSTAGRAM

6 kommentarer