Prosessen mot Viggo Kristiansen, en bok skrevet av Bjørn Olav Jahr

BJØRN OLAV JAHR: PROSESSEN MOT VIGGO KRISTIANSEN
FOTO: Skjermbilde av kjøpt E-bok

Det er ingen hemmelighet at jeg mener dommen mot Viggo Kristiansen er uriktig og at han er uskyldig dømt for drapene i Baneheia. Jeg har fulgt saken fra sidelinjen i mange år ut fra en faglig og personlig interesse. Jeg har jobbet på Ila fengsel og forvaringsanstalt og andre deler av kriminalomsorgen og jeg har alltid vært opptatt av kriminologi og vårt lands historie når det gjelder justismord. Det betyr ikke at jeg sitter med noen form for «fortrinn» i forhold til hva som faktisk er sannheten i denne saken, det forklarer kun mitt engasjement.

Den 25. januar 2019 skrev journalist Henrik Skjevestad et innlegg i Advokatbladet der han peker på det faktum at de fleste justismord i Norge oppklares av såkalte «amatører».

“Justismord i Norge blir oppklart av amatører – ikke av jurister eller politifolk. Det er i veldig stor grad de som selv blir dømt eller deres støttespillere og familiemedlemmer som står bak. Derimot har påtalemyndigheten i alle kjente justismord i Norge kjempet med nebb og klør for å forhindre gjenopptakelse. Selv etter at saken er blitt gjenopptatt uttaler man at «ingenting kunne vært annerledes»

FOTO: Skjermbilde av advokatforeningen.no 25. januar 2019 skrevet av Henrik Skjevestad.

I utredningen Fritz Moen og norsk strafferettspleie (NOU 2007:7) kom det fram kritikk om at norske domstoler i flere alvorlige straffesaker ikke har stilt strenge nok krav til påtalemyndighetens bevisførsel. Det har vært vanskelig å få saker gjenopptatt på tross av nye bevis eller uttalelser fra nye, uavhengige sakkyndige.

Justismord eller «å bevisst eller i vanvare sørge for eller bidra til at en person blir mistenkt, straffeforfulgt og/eller dømt for en kriminell handling» er ikke et nytt fenomen i norsk strafferettspleie.

1903 og 1929 – Hoel-sakene.
1907 – Hetle-saken – Mikal Hetle og hans sønn Ole Hetle.
1970 – Liland-saken – Per Kristian Liland ble uskyldig dømt for drapet på to venner i 1969. Han ble frikjent i 1994.
1978 – Moen-saken – Fritz Yngvar Moen ble uskyldig dømt for drapene på to 20 år gamle kvinner i 1976 og 1977. Han ble først frikjent for det ene drapet i etter hans død i 2005 ble han frikjent for det andre drapet etter at Gjenopptakelseskommisjonen hadde etterforsket saken på nytt. Saken står som Europas eneste kjente tilfelle av dobbelt justismord. Dvs. at en person er blitt uskyldig dømt i to separate drapssaker.

FOTO: John Christian Elden. Sent to, and uploaded by User. CC BY-SA 3.0

1982 – Rødseth-saken – Sveinung Rødseth ble i 1981 uskyldig dømt for drapet på sin 5 måneder gamle datter
1984 – Hage-saken – Atle Joar Hage. Hage begikk selvmord i 1987 på grunn av anklagene og dommen, og ble frikjent 1. april 1998.
1988-1990 – Bumerangsakene.
1990- Fjell-saken – Åge Vidar Fjell.
1995 – Birgitte-saken.

Journalist og Bjørn Olav Jahr har i flere år jobbet med Baneheiasaken. Det er imidlertid ikke den første saken han som journalist har gått inn i og gjennomført med grensesprengende «gravejournalistikk».

I disse dager kan vi følge Birgitte Tengssaken som, på grunnlag av nye bevis, nå er gjenstand for ny etterforskning. Birgitte Tengs sin 19 år gamle fetter dømt for drapet på sin kusine. Fetteren anket og ble året etter frikjent i lagmannsretten, men han ble samtidig dømt til å betale Tengs’ foreldre oppreisning i en sivil sak, der det gjelder andre beviskrav. Erstatningskravet er senere ettergitt, men dommen står ved lag. Den 7. oktober bekreftet at fetteren til Birgitte Tengs offisielt er ute av saken.

Dette er en av flere saker han har engasjert seg i og skrevet bok om.

Smarte skurker – grådige gubber, historien om Finance Credit, dokumentar og historie (2005)
Rus og Rolex. Historien om en narkoman i hvit snipp, dokumentar og historie, Font (2009)
Hvem drepte Birgitte Tengs?, dokumentar og historie, Gyldendal (2015)
Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet, dokumentar og historie, Pitch (2017)

Høsten 2007 var Jahr redaktør for Kari Breirems På BA-HR-bakke … en varslers historie, en bok som tok utgangspunkt i den såkalte Tore Tønne-saken.

FOTO: Brukt etter tillatelse fra Bjørn Olav Jahr

Saker jeg selv har vært spesielt interessert i har vært:

Lilandsaken
Moen-saken
Birgitte-saken
Baneheiasaken
Torgersen saken

Når det gjelder Torgersensaken er dommen blitt begjært gjenåpnet en rekke ganger. Den siste begjæringen ble oversendt av advokat Pål W. Lorentzen og advokat Cato Schiøtz den 27. juni 2017. Begjæringen på 270 sider med åtte bilagsbind ligger i sin helhet på Torgersen-sakens hjemmesider.

Prosessen mot Viggo Kristiansen er nok en bok skrevet av Bjørn Olav Jahr. Dette er en oppfølger av boka Drapene i Baneheia. To historier, en sannhet.

Boka er historien om Viggo Kristiansens kamp for gjenopptakelse og livet på Ila fengsel og forvaringsanstalt. Det er også historien om forsvarernes, familiens og støttegruppens utrettelige arbeid for å opplyse saken – og om hvordan politiet, påtalemyndigheten og opinionen har kjempet imot gjenopptakelse.

I innledningen problematiserer han om han som journalist med klar overbevisning om at Viggo Kristiansen er uskyldig dømt kan unngå å gå i den såkalte «bekreftelsesfellen» og er åpen på at det er problematisk.

«Poenget mitt er at man aldri har noen garanti for at man lar ens egne hypoteser farge tolkningen av funnene i for stor grad. Et strengt indre vakthold er nødvendig, men neppe tilstrekkelig.»

Han skriver videre at han har fått en del spørsmål underveis om hva slags kvalifikasjoner han har for å kunne være dommer og nærmest komme med en slags fasit på bevisene. Helt betimelig påpeker han da at dette isåfall gjelder for alle som;

«på daglig basis dekker kriminalsaker og også gir sine vurderinger av det som skjer i retten og, i mange tilfeller, av skyldspørsmålet.»

Han er krystallklar på at det i denne saken er rettssystemet som skal ta avgjørelsene, men understreker at de ikke på noen måte betyr at journalister skal forholde ukritisk til domstolene og de avgjørelser som til enhver tid fattes der.

FOTO: Andreas Haldorsen, CC BY-SA 4.0 , via Wikimedia Commons

Selve boka handler primært om saken etter den endelige dommen falt 13. februar 2002. Den er inndelt i tre hoveddeler.

Baneheia-saken
Bevisene
Prosessen

Del tre er i stor grad hoveddelen i boka og dreier seg om Viggo Kristiansens liv innenfor fengselsmurene, kampen for å få saken gjenopptatt og hvordan han hele veien relativt ensidig er omtalt i pressen. Selv har jeg lest del en og er godt inne i del to.

Det er noen ting som spesielt facinerer meg så langt. Det ene er hvordan Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen går fra å beskrives med distanse til å fremstå mere «tredimensjonalt» i en historie.

Den grove rammen og informasjonen om selve saken er mye som vi har lest i media tidligere. Slik det presenteres opplever jeg imidlertid at det kommer frem mere grundig med nye opplysninger som kompletterer det vi tidligere har hatt innsyn i. Vi får detaljerte forklaringer samtidig som begges historier gjennomgås hver for seg og sammen. For meg som leser oppleves det å få se på saken en gang til med et «forstørrelsesglass» som skaper en sammenheng der enkeltbiten i større grad blir forståelige i det store bildet.

Det som slår meg så langt i boken er hvordan historien til Jan Helge Andersen legger premissene for hvordan bevisene tolkes samt Viggo Kristiansens sin rolle. Der Jan Helge Andersens forklaring endres eller ikke sammenfaller med bevisene blir dette forklart med at «man i en så komplisert sak ikke kan regne med å avdekke den hele og fulle sannheten. Der Viggo Kristiansens forklaringer endres eller ikke sammenfaller med bevisene blir dette konsekvent tatt til inntekt for at han er et monster og en løgner.

Jan Helge Andersen benekter all deltakelse i saken inntil et håndfast DNA bevis foreligger. Fra det tidspunktet endrer han taktikk og innrømmer egen deltakelse i saken, dog som et ufrivillig offer. Viggo Kristiansen har fra dag en benektet enhver befatning med saken. Hans forklaring avviker kun på ett punkt, han hadde dagen drapene skjedde vært rett innenfor bommen inn til Baneheia og 3. stampe. Denne forglemmelsen tolkes ene og alene som løgn. Viggo Kristiansen er og blir et uetterrettelig monster.

FOTO: Med tillatelse fra Discovery Norways presseside

Baneheiasaken var og er fortsatt en av de grusomste drapssaker i Norge. Det er ingen tvil om at politiet hadde et forferdelig press på seg til å oppklare saken. De trengte en løsning noe Jan Helge Andersen bidro til å gi. Det sies at han ikke skulle ha noen form for nytte av å dra en uskyldig kamerat inn i historien. Det er en sannhet med modifikasjoner

Bjørn Olav Jahr har i denne boken et spennende kapittel om «Den ærlige og den uærlige drapsmannen» Her kommer blant annet historien om at Viggo Kristiansens tidligere hadde forgrepet seg på ei jente frem. Denne informasjonen kom fra Jan Helge Andersen og bidro til å «forsegler Viggos skjebne ytterligere». Viggo Kristiansen på sin side innrømmet. umiddelbart overgrepene og avla en ærlig og troverdig forklaring på dette i retten. Saken blir videre en kamp om troverdighet.

Aktor i saken ser klart at det er store utfordringer i forbindelse med Jan Helge Andersens tilståelse. Jan Helge Andersens politiforklaringer er bærebjelken i saken mot Viggo Kristiansen, så man er avhengig av at Jan Helge Andersen oppfattes som troverdig. Dette klarer han mye på grunn av det som av Bjørn Olav Jahr beskriver som dårlig forsvarerarbeid fra Viggo Kristiansens advokat Tore H. Pettersen.

I del to av boken går Bjørn Olav Jahr igjennom bevisene i saken. Dette er en grundig og svært detaljert gjennomgang av alle aspekter som har vært fremme i media. Satt sammen til en helhet er dette en svært interessant gjennomgang. Også her opplever jeg at vi får en mere grundig gjennomgang med opplysninger som kompletterer det vi tidligere har hatt innsyn i på en måte som gjør det letter å se saken i sin helhet.

Bjørn Olav Jahr klarer på en fantastisk, men også troverdig måte, å presentere en og en ting av gangen, med en rød tråd, på en måte som gjør det lettere å få oversikt over de ulike bevisene og hvorfor det er grunn til å stille store spørsmålstegn rundt den konklusjonen vi har hatt frem til nå og som i disse dager gjennomgås i sin helhet av Statsadvokaten i Oslo.

Jeg har nå del tre igjen. Dette er beskrevet som den hoveddelen i boken. Jeg synes imidlertid boka så langt bærer preg av at Bjørn Olav Jahr faktisk har forsøkt å beholde «et strengt indre vakthold» i bearbeidingen av det han presenterer. Han kommer gjentatte ganger med analyser og hypoteser for å peke på muligheten av at Jan Helge Andersen i hovedsak har fortalt sannheten. Han har på en god måte klart å ha to tanker i hodet samtidig selv om han personlig mener Viggo Kristiansen er uskyldig dømt.

Dette er som sagt en sak som opptar og opprører mange. Torsdag den 18. november lanseres boka offisielt på Stopp Pressen Scene i regi av Pitch Forlag og Bjørn Olav Jahr. Jeg anbefaler alle som på en eller annen måte er engasjert i saken å kjøpe boka og få med seg dette arrangementet som blir en spennende samtale med Bjørn Olav og Svein Tore Bergestuen på scenen.