Reklame | Hollies
Noen ganger kjenner jeg på fortvilelse over at nattesøvnen uteblir. Det er gjerne i perioder der jeg opplever at netter blir til morgen før kroppen verkende og utslitt kapitulerer og sklir inn i en tilstand mellom søvn og utmattelse. Det er krevende når det står på men går som regel over etterhvert.
Så kommer de periodene der kvelder strekker seg laaangt inn i natte fordi det er så utrolig deilig å sitte helt alene i stua og høre stillheten fylle hele huset. Det er nydelige øyeblikk. Øyeblikk helt uten ytre krav om tilstedeværelse, konversasjon eller aktiv lytting. De er små, litt ulovlige, og de er bare mine!
Tidvis, som tordenvær, kommer de aller værste nettene dundrer inn. De som på alle måter jager alt håp om søvn av banen. Det er sånne nettene når søvn fortrenges litt sånn hesblesende og panisk fordi dagen freidig “forsyner” seg av de hellige nattetimer. Dager der for mye skal gjøres på så alt for få timer . Da viker søvnen plass for “hverdagsmas” og håpet om å hvile renner ut i sand.
Å det er disse gangene jeg virkelig kan kjenne frykt. Jeg mister alt håp om søvn og hvile. Hjernen skriker etter tid til å hente inn “det tapte” i timene som bare går og går., og går og går! Ufyselige morgener kommer deisende og jeg må tidlig opp. Tidlig opp selv om kroppen kjennes lammet ut og hodet verker.
Det er da jeg jobber for å skape endring. Jobber for å finne små pusterom der jeg korte øyeblikk kan skru ned tempo og stenge verden ute. En time her og en time der med ro. Litt sånn hurtigladning frem til neste ordentlige pause. Sånne små øyeblikk gjør dagen litt lettere, sånne øyeblikk er som gull!
